Bondestortinget er en betegnelse brukt om Stortinget i 1833, da det for første gang var flere bonderepresentanter enn embetsmenn. Det var i alt 45 bonderepresentanter mot 35 embetsmenn, mens det på det foregående Stortinget i 1830 kun møtte 21 bonderepresentanter mot 43 embetsmenn.

I forkant av valgene i 1832 hadde flere agitert for valg av bonderepresentanter. Politikeren John Neergaard fra Romsdal skrev den såkalte "Ola-boka". I Ola-boka argumenterte han for at bøndene måtte velge andre bønder som representanter til Stortinget, og ikke embetsmenn som hadde vært vanlig mange steder. På denne tiden var det ikke politiske partier som i dag og Neergaard mente bøndene måtte avtale på forhånd hvem man ønsket å velge.

I årene før 1833 reiste han rundt i Norge med Ola-boka og agiterte for bondevalg. Opposisjonsavisen Statsborgeren med redaktør Peder Soelvold agiterte også for bondevalg. Han trykket blant annet lister over anbefalte representanter og foreslo nye menn med stor suksess.

I forkant av valget kritiserte representantene for bondebevegelsen statens pengebruk og embetsmennenes maktposisjon. Dette var argumenter bondepolitikere hadde benyttet allerede fra 1814. Man hevdet blant annet at mange embetsmenn var for avhengige av kongen til å kunne fatte politiske avgjørelser på selvstendig grunnlag. Bøndene ønsket også å redusere skattene ved å stemme ned forslag som ville koste for mye penger og forhindre lønnsøkning til embetsmennene.

Agitasjonen førte til at flere bønder registrerte seg i valgmanntallene slik at de kunne avlegge stemme, og at man taktisk valgte bonderepresentanter, spesielt på bekostning av lokale embetsmenn. Samtidig var det ved valget i 1833 mulig å velge et økt antall representanter fra amtene i Norge i forhold til de foregående valgene. Dette førte også til en større andel bonderepresentanter.

Det er spesielt to politiske saker som ble behandlet på Stortinget i 1833, og som var av stor interesse for bøndene. I 1833 kom det første forslaget om å redusere eller avskaffe eiendomsskatten, Land- og Kjøpstadsskatten. En annen sak, av stor viktighet for den demokratiske utviklingen, var forslaget til kommunale folkevalgte organer, Lovene om Formandskaber i kjøbstæderne og paa landet. Ingen av disse sakene ble vedtatt på Stortinget i 1833, men på Stortinget i 1836-37 ble Formannskapslovene vedtatt og Land- og kjøpstedskatten ble fjernet i behandlingen av statsbudsjettet.

Bondestortinget var bondeopposisjonens gjennombrudd, men samtidig et resultat av det politiske arbeidet til bondepolitikere helt fra 1814. På dette Stortinget fant man erfarne bondepolitikere som Teis Lundegaard, Ole Haagenstad og Jacob Hoel, sammen med representanter fra den nye generasjonen av bondepolitikere som Ole Gabriel Ueland, John Neergaard, Peder Fauchald og Ingebrigt Sæther.

  • Hommerstad, Marthe, "Politiske bønder - Bondepolitikk og Stortinget 1815-1837", doktorgradsavhandling 2012
  • Bergsgård, Arne, Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, 1932
  • Seip, Jens Arup, Utsikt over Norges historie, 1974

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.