porto

Portotakst i hendig format.

Artikkelstart

Porto er betaling for sendinger som formidles i posten. Betalingen dokumenteres enten på sendingen, for eksempel med frimerker, eller på følgebrevet for bokførte sendinger.

Faktaboks

Uttale
pˈorto
Etymologi
italiensk, egentlig ‘ombæring’

Frimerker har i over 150 år vært den mest alminnelige betalingsformen, men for bedrifter og andre storkunder har frankeringsmaskiner og avtaler om frankopåtrykk overtatt. For privatkunder har i nyere tid digitale frimerker blitt et alternativ til papirmerker med lim på baksiden.

Porto er pris på en tjeneste og betaling for en leveranse som avsender eller mottaker ønsker og nyter godt av. Likevel har porto blitt omtalt som avgift eller gebyr helt opp til moderne tid. Postverket har selv benyttet ordene gebyr og avgift om tilleggsytelser og beløp som ble innkrevd til statskassen, men porto om alt som gjaldt postbefordring. Fra 1997 har Posten gått over til å benytte priser og prislister.

A-, B-, og C-post

Informasjonsbrosjyre fra 1984. Det nye prissystemet var nok mer logisk enn det tidligere, selv om mange sikkert savnet de lavpriskategoriene som forsvant.

Normalt ville kostnader og markedsforhold legges til grunn for prising av tjenester med egenverdi. Imidlertid har det vært politiske føringer som har preget portofastsettelsen gjennom tidene, som vist under historikken.

Tidligere var det i stor grad innholdet som bestemte fastsettelsen av porto, men i 1984 lanserte Posten et nytt portosystem, basert på tre befordringshastigheter:

  • A-post hadde høyeste prioritet, var raskest og dyrest.
  • B-post var en økonomiklasse med lengre behandlingstid.
  • C-post var massesendinger med uprioritert behandling og var erstatning for tidligere massekorsbånd og gruppekorsbånd.

Fra 2018 ble A- og B-post slått sammen og bare kalt post, og C-post gikk ut av bruk.

Portofastsettelse

I mange år ble portoendringer foretatt i et samspill mellom postverket og departementet, med unntak for brev og postkort innlands og for blad og tidsskrifter i postabonnement, som ble avgjort som en del av Stortingets budsjettbehandling. Selskapsdannelsen og avreguleringen av posttjenestene i Norge har endret på dette.

Gjennom postloven er det politisk besluttet at geografisk enhetsporto fortsatt skal gjelde for enkeltsendinger av leveringspliktig brevpost inntil 50 gram. For leveringspliktige posttjenester, herunder brevpost inntil 2 kg, er Posten Norge underlagt krav om at prisene skal være kostnadsorienterte og overkommelige. Prisøkninger for slike tjenester skal varsles Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og brukerne senest to måneder før de iverksettes.

Portotakst

De viktigste portotakstene i 1962.

Portoberegning og vilkår omtales under den enkelte tjenesten. Til langt utpå 1900-tallet var det posttjenestemenn som privatpersoner som lagde prislister og håndbøker som hjelpemidler for postkunder. Fra mellomkrigstiden ble det vanlig å ta inn portotakstene i almanakker og årbøker.

Fra rundt 1950 lagde Postverket egne portotakster samtidig som takstene ble kunngjort i avisene. Senere har det blitt trykket nye takster i forbindelse med portoendringer. En enkel utgave har blitt sendt landets husholdninger, og en mer omfattende til bedriftskunder og offentlige kontorer. Postkontorene ble imidlertid tidlig utstyrt med egen posttakst; ei mappe eller ringperm med takseringsopplysninger og veiledning om kompliserte regler og postregler i andre land og plass til de siste aktuelle takstene.

Historikk

Gramvekt har vært viktig for å fastsette portoen.

Det startet (1647) med at embetsmenn ikke betalte, mens portoen for alle andre var nokså høy. Så kom sentralmyndighetene med rabattordninger for blad med allmennyttig innhold. Senere ble dette også utvidet til å gjelde trykksaker og korsbåndsendinger. Motivet for å subsidiere portoen for blad og trykksaker var at rimelig porto ville stimulere spredningen av det trykte ord og fremme folkeopplysning og formidle fagkunnskap som folk kunne nyttiggjøre seg. I nyere tid har også avisporto vært i søkelyset som ledd i politisk ønske om å bevare pressemangfold.

Lenge var det få utenom embetsmennene som kunne skrive. Innføring av konfirmasjon (1736) og allmueskoler (1739) i Norge ga opplæring i lesing og til dels skriving, men tilbudet av lesestoff var lite – utover salmebok og katekisme. Den politiske viljen til å tilby reduserte portotakster for blad og trykksaker, kan ses på som et bidrag til å stimulere leseferdigheten i Norge.

Radikale tanker

Slik varierte portotakstene avhengig av avstand, her eksempel fra 1810.

På midten av 1800-tallet kom den største, og kanskje mest kontroversielle endringen. I 1834 hadde den nytilsatte postmesteren i Kongsvinger sendt inn et radikalt, men godt begrunnet forslag om lik porto for hele landet og at hele portoen skulle kunne betales av avsenderen. Et av argumentene var at den dyre portoen innskrenket korrespondansen og var til skade for postverket og landet.

På den tid var portoen avhengig av den avstanden brevene skulle befordres – i tillegg til vekta. Brev som skulle langt hadde derfor en høy porto som ikke alle hadde råd til å betale. Dette kan illustreres ved et eksempel: det kostet en industriarbeider i Kristiania inntekten av tre dagers arbeid for å sende et brev til Finnmark. Da hjalp det lite å ha lært å skrive.

Portoreform

Det kom også signaler fra poståpnere om at de detaljerte portoberegningstabellene var ulogiske og kompliserte i bruk. De sentrale postmyndighetene satte etter hvert i gang et utredningsarbeid som endte opp i en portoreform som først og fremst var knyttet til brevet som korrespondansemiddel. Reformen hadde tre elementer; redusert porto, lik porto og forhåndsbetalt porto.

Portoen ble satt vesentlig ned – i full forståelse for at dette ville påføre Postverket store inntektstap. Et flertall på Stortinget var overbevist om at lavere porto ville stimulere skriveferdigheten og gi vanlig folk mulighet til å skrive sine brev. Det var jo på denne tiden at utvandringen til Amerika startet – med behov for å holde brevkontakt. Statistikken viser at myndighetene fikk rett, for brevpostmengden økte for hvert år, og fra 1872 gikk Postverket igjen med overskudd.

Enhetsporto

Kombinert med frimerker, ga de røde postkassene muligheter for å poste brev døgnet rundt.

Lik porto for hele landet – uavhengig av avstander, kostnadsforhold, hvor kunden holdt til eller hvem som var kunde, fikk benevnelsen enhetsporto. Den ble innført i Norge i to faser: I 1849 ble landet inndelt i to portosoner (over og under 20 mil), og fra 1855 var det bare en takst for hele landet.

Lokalporto og tillegg for befordring med fly har i perioder utfordret enhetsportoprinsippet ved at det er tatt hensyn til avstander og kostnader. Tilsvarende har det i perioder vært sonepriser på pakkepost. På den annen side har (innenlands) enhetsporto blitt utvidet til også å gjelde hele Norden, og Verdenspostforeningen har arbeidet både for lik og lav porto over landegrensene.

Forskuddsbetaling

Fram til 1855 hadde hver postmester sitt regnskap og skulle ha sin del av portoen. Ofte kunne avsender bare betale noe av portoen, mens resten ble krevd opp av mottaker. Portoreformen gjorde slutt på dette og det ble nå mulig å forhåndsbetale portoen helt fram til mottaker.

Frimerker ble lansert i kjølvannet av portoreformen og ble en enkel måte å vise at portoen var betalt. Fortsatt var det mulig å anføre at mottakeren skulle betale portoen, men da kom det et tillegg på minimum 20 prosent. Etter hvert kom også den 'geniale' ideen med røde postkasser som gjorde at man kunne poste brev hele døgnet. Senere har forskuddsbetaling av porto blitt lovfestet som prinsipp, først og fremst for å unngå tap ved mislighold, og gjennomført i praksis med kun få unntak.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg