porto

Normalt ville kostnader og markedsforhold legges til grunn for prising av tjenester med egenverdi. Imidlertid har det vært politiske føringer som har preget portofastsettelsen gjennom tidene, som vist under historikken.

Tidligere var det i stor grad innholdet som bestemte fastsettelsen av porto, men i 1984 lanserte Posten et nytt portosystem, basert på tre befordringshastigheter:

• A-post hadde høyeste prioritet, var raskest og dyrest.
• B-post var en økonomiklasse med lengre behandlingstid.
• C-post var massesendinger med uprioritert behandling og var erstatning for tidligere massekorsbånd og gruppekorsbånd.

Fra 2018 ble A- og B-post slått sammen og bare kalt post, og C-post gikk ut av bruk.

I mange år ble portoendringer foretatt i et samspill mellom postverket og departementet, med unntak for brev og postkort innlands og for blad og tidsskrifter i postabonnement, som ble avgjort som en del av Stortingets budsjettbehandling. Selskapsdannelsen og avreguleringen av posttjenestene i Norge har endret på dette.

Gjennom postloven er det politisk besluttet at geografisk enhetsporto fortsatt skal gjelde for enkeltsendinger av leveringspliktig brevpost inntil 50 gram. For leveringspliktige posttjenester, herunder brevpost inntil 2 kg, er Posten Norge underlagt krav om at prisene skal være kostnadsorienterte og overkommelige. Prisøkninger for slike tjenester skal varsles Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og brukerne senest to måneder før de iverksettes.

Portoberegning og vilkår omtales under den enkelte tjenesten. Til langt utpå 1900-tallet var det posttjenestemenn som privatpersoner som lagde prislister og håndbøker som hjelpemidler for postkunder. Fra mellomkrigstiden ble det vanlig å ta inn portotakstene i almanakker og årbøker.

Fra rundt 1950 lagde Postverket egne portotakster samtidig som takstene ble kunngjort i avisene. Senere har det blitt trykket nye takster i forbindelse med portoendringer. En enkel utgave har blitt sendt landets husholdninger, og en mer omfattende til bedriftskunder og offentlige kontorer. Postkontorene ble imidlertid tidlig utstyrt med egen posttakst; ei mappe eller ringperm med takseringsopplysninger og veiledning om kompliserte regler og postregler i andre land og plass til de siste aktuelle takstene.

Det startet (1647) med at embetsmenn ikke betalte, mens portoen for alle andre var nokså høy. Så kom sentralmyndighetene med rabattordninger for blad med allmennyttig innhold. Senere ble dette også utvidet til å gjelde trykksaker og korsbåndsendinger. Motivet for å subsidiere portoen for blad og trykksaker var at rimelig porto ville stimulere spredningen av det trykte ord og fremme folkeopplysning og formidle fagkunnskap som folk kunne nyttiggjøre seg. I nyere tid har også avisporto vært i søkelyset som ledd i politisk ønske om å bevare pressemangfold.

Lenge var det få utenom embetsmennene som kunne skrive. Innføring av konfirmasjon (1736) og allmueskoler (1739) i Norge ga opplæring i lesing og til dels skriving, men tilbudet av lesestoff var lite – utover salmebok og katekisme. Den politiske viljen til å tilby reduserte portotakster for blad og trykksaker, kan ses på som et bidrag til å stimulere leseferdigheten i Norge.

• postverk
• frankering
• portofrihet
• A-post