Jørgen Gunnarson Løvland

Faktaboks

Jørgen Gunnarson Løvland
Født
3. februar 1848, Evje
Død
21. august 1922, Oslo

Jørgen Gunnarson Løvland. Se også illustrasjon under Karlstadforhandlingene

Jørgen Løvland
Av /※.
Løvland spilte en sentral rolle under unionsoppløsningen i 1905. Norske og svenske delegater under Karlstadforhandlingene, 23. september 1905. Stående fra venstre: sekretær Johannes Hellner, Hjalmar Hammarskjöld, Karl Staaff, sekretær Carl Berg, Benjamin Vogt og Andreas Urbye. Sittende fra venstre: Fredrik Wachtmeister, Christian Lundeberg, Christian Michelsen, Carl Berner og Jørgen Løvland.

Jørgen Gunnarsson Løvland var en norsk politiker for Venstre. Han var statsminister fra 23. okt. 1907 til 19. mars 1908. Løvland var Norges første utenriksminister, et verv han hadde i perioden 1905–1908. Han spilte en sentral rolle i forbindelsen med valget av Haakon 7 til norsk konge etter unionsoppløsningen i 1905. Han var også formann i Noregs Mållag.

Bakgrunn

Løvland var lærer i Kristiansand i årene 1866–1878, skolebestyrer i Setesdal i 1878–1884. Han var redaktør av Christianssands Stiftsavis fra 1884 til 1892. I 1908 ble han tollskriver i Oslo, og fra 1910 tollkasserer.

Løvland var stortingsrepresentant i periodene 1886–1888, 1892–1897 og 1913–1915. Han var odelstingspresident i 1892–1897, og stortingspresident i 1913–1915. Han var medlem av Johannes Steens annet ministerium fra 1898. I 1898–1899 var han sjef for Arbeidsdepartementet, i 1899–1900 medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, deretter var han igjen arbeidsminister til 1903.

Som stortingsmann interesserte Løvland seg i første rekke for unionspolitikken, og gikk i 1892 sterkt inn for at Konsulatsaken ikke måtte utsettes. I 1905 ble han medlem av Christian Michelsens regjering og fikk som statsminister i Stockholm den vanskelige oppgaven med å legge frem det norske vedtaket til konsulatlov.

Norges første utenriksminister

Etter unionsoppløsningen fikk han i oppdrag å organisere Utenriksdepartementet, og han ble Norges første utenriksminister. Han spilte en sentral rolle i forbindelse med kongevalget i 1905, og det skal ha vært han som rådet den nye kongen til å velge navnet Haakon.

Løvland anså det som en hovedoppgave å sikre Norges integritet. Ved Integritetstraktaten av 1907 ble dette gjennomført. Da Michelsen tok avskjed som regjeringssjef i 1907, ble Løvland statsminister, samtidig som han fortsatte som utenriksminister. Han gikk inn for en bred samlingspolitikk, men fikk sterke krefter i Venstre mot seg. Under Gunnar Knudsens og Johan Castbergs ledelse samlet Venstre 53 stemmer mot regjeringen, og overfor et negativt flertall trakk regjeringen seg tilbake, og Gunnar Knudsens første regjering overtok i 1908. I perioden 1915–1920 var Løvland kirke- og undervisningsminister i Gunnar Knudsens annen regjering.

Formann i Noregs Mållag

Som formann i Noregs Mållag fra 1909 stod Løvland som målsakens fremste talsmann. I 1917 ble resolusjonen om en ny rettskrivning vedtatt. Fra flere hold ble det reist sterk kritikk mot Løvland for dette.

Løvland var også medlem av Nobelkomiteen fra starten i 1897, og fra 1901 til sin død var han formann. Hans Menn og minner fra 1905 ble utgitt i 1929.

En statue av Løvland, utført av Ingemund Berulvson, ble avduket i 1976 i Evje. Løvland er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hem, Per Eivind: Jørgen Løvland : vår første utanriksminister, 2005, isbn 82-521-6565-6, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg