Signinga i Nidarosdomen

Harald 5. er konge i Norge. Bildet viser Harald under signingen i 1991.

Signinga i Nidarosdomen
Av /NTB Scanpix.
Qaboos bin Said
Oman er et absolutt monarki, styrt av en sultan med ubegrenset makt. Qaboos bin Said var sultan av Oman i perioden 1970–2020.
Av /AFP.
Juan Carlos og Felipe
Spanias statsoverhode er en konge. Juan Carlos og Felipe i 2014, samme år som faren abdiserte til fordel for sønnen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Konge er i Norge betegnelse for det mannlige statsoverhode i en stat med monarkisk styreform. Kongens hustru bærer vanligvis tittel av dronning. I de monarkier som tillater kvinnelig statsoverhode (regjerende dronning), har dennes ektefelle som oftest tittel av prinsgemal, men historisk har de også båret kongetittel.

Faktaboks

Etymologi
norrønt konungr, muligens avledet av konr, ‘sønn, etterkommer, fornem mann’, og skulle dermed bety ‘ætling av en fornem mann, gudeætling’; rekonstruert urgermansk form kuningaz.

Hva som er en konges rolle, kommer an på hvorvidt han er statsoverhode i et konstitusjonelt monarki eller et eneveldig monarki. I konstitusjonelle monarkier har kongen hovedsakelig en seremoniell rolle, og hans makt er begrenset av landets forfatning. I eneveldige monarkier finnes det derimot ingen slike begrensninger av kongens makt, og han deltar i landets styre. Alle europeiske monarkier er konstitusjonelle, også Norge. Eksempler på eneveldige monarkier er Oman og Saudi-Arabia.

Statsrettslig skilles det mellom valgkongedømme og arvekongedømme. I et valgkongedømme velges den forrige kongens etterfølger (for en bestemt periode eller på livstid) av en avgrenset gruppe stormenn (se riksråd, kurfyrste). I et arvekongedømme bestemmes etterfølgerens rett til tronen av hans/hennes slektskap til forgjengeren og/eller en uttalt viljeserklæring fra forgjengeren om hvem som skal arve tronen; se tronfølge.

Norge har en konge som statsoverhode: Harald 5.

Konge og dronning på ulike europeiske språk

Konge er den norske tittelen for et mannlig statsoverhode i et monarki. For tilsvarende betegnelser på en del andre europeiske språk, se tabell. I noen selvstendige stater med forhistorie som len under større riker (eksempelvis Liechtenstein, Luxembourg, Monaco) brukes titler som på norsk oversettes med fyrste eller storhertug. Disse har likevel samme funksjon som konger.

Språk Konge/dronningtittel
Norsk konge/dronning
Svensk kung, konung/drottning
Engelsk king/queen
Tysk König/Königin
Nederlandsk koning/koningin
Fransk roi/reine
Italiensk re/regina
Spansk rey/reina

Kongerollen i europeisk historie

Ludvig 14

Ludvig 14. av Frankrike, malt av Hyacinthe Rigaud i 1701. Maleriet henger på Louvre-museet.

Av /Musée du Louvre.
Christian 4
Christian 4. var konge i Danmark-Norge i perioden 1588–1648. Maleri fra rundt 1612.
Av .

Oldtiden

I antikkens Hellas fantes det to ulike titler som tradisjonelt har vært oppfattet som tilsvarende kongerollen: Dikteren Homer skiller mellom anax (opprinnelig wanax), en slags overkonge, en tittel som han først og fremst tillegger gudenes leder Zevs, men også enkelte fremtredende dødelige herskere (eksempelvis Agamemnon), og basilevs, som han bruker om de dødelige herskerne i de ulike greske statene. I Aleksander den stores Makedonia og de riksdelene som etterfulgte dette riket ble også basilevs-tittelen benyttet.

I de etruskiske bystatene i førromersk tid (frem til 500-tallet fvt.) var det opprinnelig en prestekonge (laukum, latin lucomo) som styrte, men denne ordningen ble etter hvert erstattet av et styre av årlig valgte embetsmenn. Bystaten Roma ble også først styrt av konger av Tarquinius-slekten inntil den siste kongen ble styrtet i år 510 fvt.

Germanerne valgte konge blant en fast krets av ætter som gikk for å stamme fra gudene. Kongen synes opprinnelig å ha fungert som folkets representant overfor gudene og ellers ledet det når det var nødvendig. Således skal kongen ha stått for gudsdyrkingen, og når kongens lykke sviktet, som for eksempel ved uår, kunne han bli avsatt eller til og med drept.

Kongen skal opprinnelig ha hatt status som den fremste blant likemenn. I folkevandringstiden ble kongens stilling styrket blant germanske folk. Hans rolle som leder i krig ble nå fremherskende og gav ham økende makt over folket. Møtet med romersk kultur, politiske ideer og rettsoppfatning, etter hvert supplert med tanker og idealer fra den fremvoksende nye religionen kristendommen, kom til å bidra til de germanske kongenes utvikling til monarker i de nye statsdannelsene som ble etablert på det vestromerske riksområdet og ellers i Vest- og Nord-Europa i løpet av tidlig middelalder.

Middelalderen

Henrik 8. av England. Kopi i Windsor Castle.

.

Kongen skulle bli et av germanernes viktigste bidrag til Europas politiske historie, og mange av de rent germanske elementene skulle vise seg seiglivede. De kom til uttrykk i forestillingen om at også kongen måtte forholde seg til loven, selve samfunnsordningen. Slike ideer stod i veien for fremveksten av kongelig enevelde i middelalderen.

Kongens rett til tronen var basert på en blanding av rettsmomentene arv og valg. Og selv om enkelte europeiske kongedømmer ble arvelige i løpet av middelalderen, for eksempel det franske og det norske, falt aldri folkets medvirkning helt bort ved tronskiftene.

Kongens myndighetsområde var også begrenset. Han kunne ikke fritt skrive ut skatter, og han var avhengig av de fremste samfunnsmedlemmenes råd og ofte av folkets samtykke. Det siste ble i løpet av høymiddelalderen i økende grad organisert gjennom representative forsamlinger, kalt parlamenter, råd og liknende. I middelalderkongedømmet ligger således på mange måter kimen til senere tiders konstitusjonelle kongemakt.

Kristendom og romerrett bidrog til å opphøye kongens stilling. Således ble det vanlig å oppfatte kongemakten som et embete innstiftet av Gud, som et ledd i en gudegitt samfunnsordning. Dette trakk kongen både rettslig og ideologisk vekk fra hans germanske grunnlag og styrket på lengre sikt statsmaktens uavhengighet, selv om det enkelte steder var et uttrykk for kongens økende avhengighet av en voksende selvstendig pavekirke. Teorien om kongen av Guds nåde (latin rex dei gratia) bidrog imidlertid i like høy grad til å styrke kongens personlige maktstilling.

Rundt kongens person og embete ble de vesteuropeiske statene organisert i høymiddelalderen. Kongen tok på seg ansvaret for å trygge freden innad så vel som utad, det vil si at han organiserte rettsvesenet, iverksatte straffer og ledet militærvesenet. Etter hvert fikk han også virkelig lovgivningsmakt, og fra romerretten slo tanken om fyrsten som den eneste lovgiver gjennom. Med et stadig mer komplisert samfunn økte også kongens samfunnsoppgaver, og med det fulgte en økende institusjonell vekst. Ved utgangen av 1200-tallet var det etablert moderne statsmakter i de fleste europeiske land.

I senmiddelalderen fant det sted en gradvis sekularisering av kongemaktens ideologiske grunnlag, samtidig som det oppstod en økende spenning mellom voksende fyrstemakt og forskjellige konstitusjonelle bevegelser, som for eksempel i Norden under Erik av Pommern og de første kongene av huset Oldenburg (se riksrådskonstitusjonalisme). Konsilbevegelsen, som i mangt var rettet mot eneveldige tendenser innen pavekirken, fikk således også stor betydning for motstanderne mot den sterke kongemakten. Romerrett og absolutistiske ideer var nå i fremgang, og med unntak av England skulle den despotiske kongemakt seire i løpet av 1500–1600-tallet. Mest konsekvent ble eneveldet utformet i Frankrike og Danmark-Norge fra annen halvdel av 1600-tallet.

Tidlig nytid

Fra slutten av 1700-tallet var frihetsideer, tanker om folkesuverenitet og demokrati i emning, og i tiden etter den franske revolusjon og napoleonskrigene ble de eneveldige monarkiene flere steder erstattet av konstitusjonelle kongedømmer og mer eller mindre demokratiske forfatninger. På 1900-tallet ble mange av de europeiske kongedømmene avskaffet til fordel for republikanske forfatninger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg