Folkeavstemning, også kalt referendum, avstemning blant alle stemmeberettigede borgere i et område, som et land, en delstat, et fylke eller en kommune, om et nærmere avgrenset politisk spørsmål.

En folkeavstemning kan være enten avgjørende eller rådgivende. I det første tilfellet avgjør de stemmeberettigede spørsmålet det gjelder direkte gjennom avstemningen. Hvis folkeavstemningen er rådgivende gir de stemmeberettigede et råd til de som skal fatte den endelige avgjørelse, for eksempel en nasjonalforsamling.

Alle folkeavstemninger virker retningsgivende for de politiske organer. Skillet mellom avgjørende og rådgivende folkeavstemning er derfor mer formelt enn reelt, iallfall når det dreier seg om landsomfattende folkeavstemninger.

Noen lands forfatninger krever at visse saker, særlig grunnlovssaker, skal være gjenstand for folkeavstemning. Da kalles det obligatorisk folkeavstemning. Dette gjelder blant annet i Sveits. I andre land kan regjeringen, en viss andel av nasjonalforsamlingen eller et bestemt antall borgere, kreve at det blir avholdt folkeavstemning om en sak. Det kalles fakultativ folkeavstemning.

Avgjørende folkeavstemning brukes nesten bare i grunnlovssaker. I Sveits og noen delstater i USA brukes den imidlertid også i andre saker. Mange lands forfatninger, som Sveriges, hjemler adgang til rådgivende folkeavstemning. I den norske Grunnloven er folkeavstemning ikke nevnt, men det er intet til hinder for å avholde rådgivende folkeavstemning.

Folkeavstemninger kan sees på som en form for direkte demokrati: borgerne uttaler seg direkte i konkrete saker. Alle moderne demokratier er imidlertid hovedsakelig indirekte eller representative demokratier: borgerne uttaler seg ikke direkte om enkeltsaker, men velger representanter som tar de konkrete saksstandpunkter for dem.

I de fleste demokratier er det bare aktuelt med folkeavstemning i nasjonalt viktige saker og i saker hvor det er grunn til å anta at det er en viss avstand mellom borgernes og de valgte representanters oppfatning.

Begge deler var tilfelle med de norske avstemningene om medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994 (se EU-striden). Det har også vært holdt en rekke lokale rådgivende folkeavstemninger. Et eksempel er avstemningen i september 2013 som omhandlet hvorvidt Oslo skulle søke om å få arrangere vinter-OL i 2022.

Det har vært avholdt seks rådgivende landsomfattende folkeavstemninger i Norge:

  • De to første i var 1905, om godkjenning av unionsoppløsningen og om styreform i Norge. Resultatet var at 99,95 prosent stemte for unionsoppløsning og 78,9 prosent stemte for monarki. Det var kun menn som hadde statsborgerlig stemmerett og kvinnene fikk ikke delta i avstemningene. Det ble likevel organisert en underskriftskampanje blant norske kvinner til støtte for unionsoppløsningen.
  • Den tredje og fjerde folkeavstemningen ble avholdt i 1919 og 1926. Begge angikk forbud mot salg av brennevin. Resultatet i 1919 var 61,6 prosent for, i 1926 var 55,7 prosent mot.
  • Den femte og sjette folkeavstemningen ble avholdt i 1972 og 1994. Begge omhandlet norsk medlemskap i EF/EU. Resultatene var 53,5 og 52,2 prosent mot medlemskap.

I tillegg har det blitt holdt en rekke lokale folkeavstemninger i norske kommuner, blant annet om endringer i kommuneinndelingen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.