Marcus Thrane

Marcus Thrane var en norsk politisk aktivist. Han var leder for arbeiderforeningene, også kjent som Thranebevegelsen. Dette var politiske reformforeninger som kjempet for allmenn stemmerett, også for arbeiderklassen, og for sosiale og rettslige reformer, særlig for husmenn. Arbeiderforeningene var den første organiserte politiske massebevegelsen i Norge.

Marcus Thrane ble født i Oslo i 1817. Han var sønnesønn av Paul Thrane, og nevø av Waldemar Thrane. Marcus Thranes far, David Thrane, var direktør i Rigsbanken, der han gjorde seg skyldig i underslag. Dette skjedde få måneder etter at Thrane ble født, og han vokste opp i en skandalisert, men fornem, borgerfamilie. Han var gift med Josefine Thrane. 

Før Thrane tok examen artium i 1840 hadde han drevet kontorarbeid og reist utenlands. I perioden 1841–1846 drev han privatskole på Lillehammer, sammen med sin kone Josefine, deretter var han blant annet lærer ved Modum blaafarveværk.

I 1848 begynte Thrane sitt politiske virke med stillingen som redaktør i Drammens Adresse. Han var særlig inspirert av februarrevolusjonen i Frankrike og kravene om allmenn stemmerett, ytringsfrihet og sosiale reformer for å motvirke den nye fattigdommen som rammet arbeiderne i et stadig mer industrialisert Europa. Slike ideer ble oppfattet som svært radikale av avisens abonnenter, og Thrane ble oppsagt fra nyttår 1849.

På dette tidspunkt hadde Thrane nettopp stiftet Drammens Arbeiderforening. Her satte han ideene om politiske reformforeninger, som han hadde luftet i avisen, ut i livet. Våren 1849 stiftet han Christiania Arbeiderforening, og begynte samme år å utgi Arbeider-Foreningernes Blad. Dette skulle bli foreningenes fremste virkemiddel i kampen for opplysning og politisk diskusjon.

Arbeiderforeningene (også kalt thranitterbevegelsen, thranittene, Thrane-ria) vokste med eksplosiv fart i 1849–1850 og nådde i løpet av drøye to år sannsynligvis opp i et medlemstall på cirka 30 000, fordelt på omkring 300 lokalforeninger. Det var særlig husmenn og småbrukere på landet som sluttet seg til bevegelsen, og disse var også gjenstand for mye av foreningenes arbeid. Også mange jevne bønder kom etter hvert med. Tilslutningen i byene kom fra håndverkere og arbeidsfolk. Bevegelsen nådde ikke Nord-Norge og i liten grad Vestlandet.

Arbeiderforeningenes program forbindes ofte med en petisjon, det vil si et slags politisk bønneskrift, med krav om reformer som ble levert til kong Oscar 1. 19. mai 1850. Petisjonen hadde nesten 13 000 underskrifter, og inneholdt krav om blant annet allmenn stemmerett, avskaffelse av vernetoll, reform av allmueskolen og bedring av husmennenes kår.

Thrane og foreningenes medlemmer ble holdt under overvåkning av myndighetene som jaktet på ulovlige aktiviteter, i form av revolusjonære ideer. Bakgrunnen var februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, som i løpet av få måneder hadde gått fra å være en politisk til en voldelig revolusjon. Demonstrantene protesterte mot den sosiale uretten som fortsatt fantes, til tross for at politiske reformer hadde gitt forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og stemmerett. Revolusjonen spredte seg til de fleste land i Europa, og også i Norge fryktet man en revolusjon.

Arbeiderforeningene ble ansett for å være en del av den revolusjonære bevegelsen i Europa, og myndighetene oppfattet den som en trussel som burde slås ned. De jaktet derfor fra første stund på eventuelle oppfordringer til voldelige aksjoner.

Første gang myndighetene forsøkte å få aktivitetene stoppet var våren 1850, da Thrane ble tiltalt for gudsbespottelse. Tiltalen kom som følge av en artikkel han hadde skrevet i foreningenes avis, der han fortalte en historie om en bonde som hadde spilt prest for en fattig mann som lå for døden, og servert ham surt øl i stedet for vin til nattverd. Dette mente Thrane viste hvilken forakt de fattige ble møtt med, mens underrettene hevdet fortellingen var blasfemisk. Thrane ble dømt i underrettene, men frikjent i Høyesterett samme høst. Retten fant at Thrane ikke kunne straffes for å ha fortalt en sann historie.

7. juli 1851, i etterkant av Arbeiderforeningenes landsmøte (kalt Lilletinget), ble Thrane og flere ledende medlemmer arrestert. Grunnlaget for arrestasjonene var rykter om at det var blitt diskutert og vedtatt revolusjon på landsmøtet. Det viste seg at ryktene ikke stemte, det var ikke vedtatt noe straffbart på møtet. Flere medlemmer ble likevel dømt.

Dommen falt i 1854 etter tre års etterforskning, der det var undersøkelseskommisjonen selv som avsa dommen. Da saken ett år senere kom opp i Høyesterett, ble 127 personer dømt, og Thrane fikk fire års tukthus.

Thrane fikk ikke fratrekk i dommen for de fire årene han til da hadde sittet i varetekt. Han ble dømt med støtte i en kombinasjon av paragrafer som skulle tilsi at han hadde oppfordret medlemmene til å forsøke å styrte statsforfatningen med ulovlige midler, altså revolusjon.

Dommerne i Høyesterett visste imidlertid at særlig Marcus Thrane var uskyldig i dette, noe de ga til kjenne i voteringsprotokollene, som den gang var hemmelige. Her sa de at han alltid hadde argumentert imot revolusjon, men valgte likevel å dømme ham, for noe de formulerte som «hans Virksomhed i det Hele.» Det betydde praksis at han ble dømt for å ha startet foreningene og alt deres arbeid. Enkelte av de dømte hadde imidlertid opptrådt med ulydighet mot offentlige tjenestemenn i forbindelse med arrestasjonene, og ble dømt for dette.

Da de ledende medlemmene ble dømt, falt bevegelsen raskt sammen. Dette var blant annet fordi myndighetene oppfordret medlemmene til å melde seg ut, og lovet at deres tidligere medlemskap i foreningene ikke skulle registreres. Thrane kom ut av fengslet i 1858 og arbeidet som omreisende fotograf til han i 1863 utvandret til Amerika, der han levde som foredragsholder og skribent.

Thrane døde i Wisconsin, USA, i 1890. I 1949 ble hans jordiske levninger hentet hjem. Han fikk sin grav i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Thranes politiske virke hadde utgangspunkt i hans opplevelse av de store ulikhetene mellom fattige og rike. Han var kritisk til den fattigdommen som oppsto ved at rikdom ble samlet på få hender – «Rigdommens Opdyngen på enkelte Hænder», men ønsket likevel ikke å svekke eiendomsretten.

Han anså en moderat kapitalisme som produktiv, og sa selv at han ikke ville avskaffe rikdom, men fattigdom. Dette kunne, ifølge Thrane, først og fremst gjøres ved politiske reformer, medbestemmelse og sosial utjevning. For eksempel foreslo han kredittlover som hindret kreditorer i å frata de gjeldstyngede alle midler til selvoppholdelse, inspirert av liknende lovverk i USA.

• Marcus Thrane i Norsk biografisk leksikon

• «Da Høyesterett stoppet kampen for stemmerett» – Norgeshistorie.no

• Bjørklund, Oddvar: Marcus Thrane: Sosialistleder i et u-land, 1970
• Bull, Edvard: Arbeiderklassen blir til (1850-1900), bind 1 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985.
• Ringvej, Mona: Marcus Thrane. Forbrytelse og straff, 2014.
• Ringvej, Mona: «Høyesteretts unntakstilstand og Marcus Thranes revolusjon», i Michalsen, Dag (red): Unntakstilstand og forfatning. Brudd og kontinuitet i konstitusjonell rett, 2013.