Økonomi og næringsliv i Storbritannia

Storbritannia og Nord-Irland har i de siste tiårene vært gjennom betydelige omstillinger. Tradisjonelle industriregioner har hatt en økonomisk tilbakegang, med blant annet store problemer innen maskin- og tekstilindustrien samt den tradisjonsrike gruveindustrien som nå er sterkt redusert. Nyere industrier, som produksjon av elektronisk utstyr, næringsmidler og servicenæringer, har skapt ny vekst, særlig i sørøst (omkring London) og langs sørkysten. I 2006 var ca 80 % av arbeidsstokken sysselsatt i servicesektoren. Blant servicenæringene er det særlig finansiell virksomhet som har vokst. Finansvirksomheten bidrog i 2005 med ca. 30 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Londonbørsen er blant verdens fremste, og mange utenlandske banker er etablert i hovedstaden.

I 1980-årene ble det ført en politikk som skulle gjøre britisk næringsliv mer moderne og markedstilpasset. Store deler av industri, energiforsyning og petroleumsutvinning, samferdsel, telekommunikasjon m.m. ble privatisert i løpet av 1980-årene.

I 2006 er Storbritannias økonomi en av de sterkeste i Europa. Inflasjonsnivået, rentenivået og arbeidsledigheten er lav.

Nord-Irland blir i mange sammenhenger regnet som et økonomisk problemområde, med indre uro, perifer beliggenhet og strukturforandringer. Ulike støtteordninger er etablert, både for lokale og utenlandske foretak, med henblikk på å få en større industriell bredde.

Ca. 70 % av Storbritannias areal er beite- eller jordbruksland; 25 % er dyrket mark. Landbruket drives i hovedsak intensivt, med høy mekaniseringsgrad og selvdekningsgraden er totalt sett høy, særlig når det gjelder produkter som egg, melk, kjøtt, poteter, hvete og bygg, mens frukt og grønnsaker for en stor del må innføres.

Siden den annen verdenskrig har det skjedd en omlegging av jordbruket i retning av større gårdsbruk og mer vekt på husdyrhold. Etter medlemskapet i EU har store bruk fått økonomisk bistand på bekostning av de små familiebrukene, noe som har bidratt til en betydelig produktivitetsøkning. Jordbruket drives likevel i stor grad i kombinasjon med andre yrker.

En stor del av marginalt åkerland er blitt lagt ut til beiteland, som i dag utgjør nesten 70 % av det totale jordbruksarealet.

I Skottland, Wales og vestlige England er husdyrhold dominerende driftsform, og beitene i lavlandet kan stort sett benyttes året rundt. De store områdene med rough grazing land i høylandsområdene i Wales og Skottland samt Nord-Irland, benyttes hovedsakelig til sauebeite. Antall sysselsatte i det irske jordbruket har gått kraftig ned i løpet av de siste 20–25 år, men sammenslåing av bruk har gitt bedre levekår for de gjenværende bønder. Viktigste jordbruksprodukter er kjøtt, melk og egg samt lin og maltbygg.

Østlige England har rikt jordsmonn, relativt tørt og solrikt klima og er i større grad oppdyrket enn områdene i vest og nord. Hvete, bygg og sukkerbeter avles særlig i East Anglia og East Midlands, mens havre dyrkes i de fuktigere områdene i vestlige England, Skottland og Nord-Irland. Nord-Irland er et overskuddsområde for poteter. Humle til bryggeriene og frukt dyrkes særlig i Kent, Sussex og Hereford and Worcester. Gartnerier opptar ofte arealer nær storbyene og tomater, grønnsaker og blomster er viktige drivhusprodukter.

Skogbruket er beskjedent, men en ganske omfattende skogplanting gjennom flere tiår gir etter hvert økende avvirkning. Skogen dekker ca. 10 % av landets areal. Skogen i England er mest løvskog; i Skottland større innslag av barskog. Nyplantingen foregår i vesentlig grad i Skottland og Wales; hovedsakelig av bartre.

Fiskerinæringen er spesielt viktig for kystområdene i Skottland og nordsjøhavnene i England. Fiskeriene har gått tilbake siden 1970, delvis på grunn av overfiske, men også reduserte fangstområder som følge av opprettelse av økonomiske soner i havet omkring kyststatene. EU-medlemskapet medførte at man måtte åpne egne farvann for andre lands fiskeflåter. Det ble også innført restriktive kvoter. Fra første del av 1990-årene økte fangstmengdene igjen. Kystfiske drives langs hele kysten, men mest i nord. De viktigste fiskeslag er makrell, sild, hyse og torsk. Oppdrett av laks, ørret og skalldyr er en vekstnæring, særlig i de vestlige deler av Skottland. Hull, Grimsby, Lowestoft og Fleetwood, North Shields (England), Milford Haven (Wales) og Aberdeen, Mallaigh, Lerwick og Peterhead (Skottland) er de viktigste fiskehavnene. Storbritannia var blant de ledende hvalfangstland inntil fangsten opphørte 1963.

Gruvedrift har lange tradisjoner i Storbritannia, og kullforekomstene dannet grunnlaget for landets industrielle utvikling mot slutten av 1700-tallet. I begynnelsen av 1800-tallet kom omkring 3/4 av verdensproduksjonen av kull fra Storbritannia. Siden den annen verdenskrig har kullproduksjonen avtatt, delvis som følge av konkurranse fra andre energikilder, og mange gruver er nedlagt. I 1994 ble kullindustrien privatisert og Coal Authority tok over for British Coal. Arbeidsstokken ble sterkt redusert.

Foruten kull er råolje og naturgass landets viktigste mineralressurser. Gassproduksjonen kom i gang i slutten av 1960-årene, mens petroleumsutvinningen først startet 1975. Nordsjøgassen kommer hovedsakelig fra felt i den sørlige delen av Nordsjøen, øst for Norfolk og Lincolnshire; oljefeltene ligger lenger nord, øst for Skottland og Shetland Islands.

Det utvinnes også tinn og wolfram i Cornwall, kobber i Wales og Skottland, sink i Wales og basalt, grus og kalkstein i Nord-Irland. For øvrig utvinnes bygningsstein (kalkstein, skifer, granitt), noe salt, leire til teglstein og keramiske produkter, kaolin til porselensindustrien. Jernmalmproduksjonen opphørte i 1990-årene.

I 2005 stod kull for 17,4 % av energiforbruket, kjernekraft (pluss vannkraft) for 8,9 %, naturgass for 40,6 % og olje for 31,8 %. I løpet av første del av 1990-årene ble det meste av britisk energiforsyning privatisert.

En rekke tekniske nyvinninger i siste halvdel av 1700-tallet gav støtet til den industrielle revolusjon og gjorde Storbritannia til verdens første industrialiserte land. Ved siden av de tekniske oppfinnelsene ble det økonomiske grunnlaget skapt gjennom kolonihandel og skipsfart, samt en rik tilgang på råvarer både i hjemlandet og fra koloniene. Etter den annen verdenskrig slet Storbritannia med mye foreldet og tungdrevet industri, og opplevde en markert nedgang i industrisysselsettingen, spesielt innen tungindustri og tekstilindustri. Dette rammet særlig industrien i Nord-England, Wales, Skottland og Nord-Irland hvor man også fikk de høyeste arbeidsløshetstallene. Industriens andel av BNP sank fra 36 % i 1960 til 25,1 % i 2005.

I siste del av 1980-årene opplevde Storbritannia igjen vekst i industrien, delvis fordi rasjonaliseringene hadde bidratt til modernisering av industrien og gjort den mer konkurransedyktig, men også som følge av økt satsing på nye, mer markedsriktige produkter. I løpet av 1980-årene ble også industrien i betydelig grad privatisert. I perioden 1979–91 ble statlig eierskap i industrien redusert med omtrent 65 %.

Englands tradisjonelt viktigste «industribelte» (Manufacturing Belt) ligger i en akse mellom Lancashire og Yorkshire i nord, via Midlands til Londonområdet i sør. I nord ble industrien bygd opp rundt kull- og jernmalmleiene ved The Pennines, og fortsatt finnes betydelig industri her, men i dag langt mer allsidig. De viktigste byene her er Liverpool, Manchester, Leeds og Bradford. Mot sør ligger Sheffield (stålindustri), Nottingham, Derby og Leicester (trikotasje). Mot vest, i West-Midlands, med Birmingham som viktigste by, utviklet det seg tidlig en allsidig verkstedindustri. Den sentrale beliggenheten gav området en gunstig markedsposisjon, og en del av London-områdets vekst ble kanalisert hit. Nordvest for Birmingham ligger The Potteries med tyngdepunkt i Stoke. Leirforekomstene her skapte tidlig grunnlag for områdets leirvare- og porselensindustri.

I Nordøst-England ligger det viktige industriområdet omkring byene Newcastle og Sunderland. Teesside har ilandføringsterminal for olje fra norsk sektor (Ekofisk) i Nordsjøen samt oljeraffinerier. Skottlands industri er hovedsakelig lokalisert til de sentrale deler av landet, med Glasgow og Edinburgh som de viktigste industrisentrene. Den tidligere så omfangsrike tungindustrien er betraktelig redusert, likeledes er de mange verftene mellom Firth of Forth og Firth of Clyde borte.

Av industriell utvikling satses det nå mer på høyteknologibasert industri. Skottland har en del tradisjonell eksportorientert industri, som f.eks. tekstilindustrien (strikketøy, tweed), næringsmiddelindustrien og whisky.

Nord-Irland har sitt industrielle tyngdepunkt i Belfast. Viktigst er produksjonen av mat- og drikkevarer samt tobakksvarer, tekstiler, klær, transportmidler og -utstyr. De tradisjonelt viktige industrier som tekstilindustrien og verftsvirksomheten har avtatt.

Det sørlige Wales, med Cardiff som sentrum, har tradisjonelt hatt industri bygd opp omkring de rike kull- og jernmalmleiene i området. Industrien i dag er langt mer differensiert med bl.a. næringsmiddel-, grafisk industri o.a. lettere industri.

Etter vareverdi er verkstedindustrien, med stor militær produksjon, kjemisk, elektronisk og tekstilindustrien viktigst.

Flest turister trekker London med sine mange og varierte kultur- og underholdningstilbud, men også byer som Winchester, Canterbury, Oxford, Cambridge, Edinburgh og Glasgow er turistmål, likeledes kanaløyene Jersey og Guernsey. Fortidsminnet Stonehenge nord for Salisbury har mer enn 1 mill. besøkende årlig. Storbritannia har en betydelig bil-, sykkel- og fotturisme; landet har 11 nasjonalparker.

Storbritannias utenrikshandel har tradisjonelt vært høy, noe som bl.a. har sammenheng med mangelen på mange råvarer og nødvendigheten av eksport for spesialiserte industriprodukter. Handelsforbindelsene med Commonwealth var lenge av fundamental betydning, men har siden 1960-årene gått sterkt tilbake, særlig på bekostning av handel med industrilandene i Vest-Europa og USA. Fra å være råvareimportør er Storbritannia nå nettoimportør av ferdigvarer fra land som produserer billigere.

Storbritannia har gjennom lengre tid hatt regelmessige underskudd i varehandelen med utlandet. Underskuddet dekkes bl.a. ved valutainntekter fra tjenesteyting og transport og gjennom rente- og andre finansinntekter.

Samferdselsnettet er godt utbygd i Storbritannia, særlig i England som har et av de tetteste vei- og jernbanenett i verden. Store deler av samferdselssektoren er privatisert, bl.a. flyselskapet British Airways og jernbanedriften.

Storbritannia har i dag et svært tett veinett; en forskyvning av både gods- og passasjertrafikken fra jernbane til vei har i tillegg ført til sterk utbygging av motorveinettet de senere tiår. Hovedveinettet danner et stjernemønster med London som sentrum, og de fleste motorveistrekningene finner man på hovedveiforbindelsene til og fra London.

Verdens første ordinære jernbane ble åpnet 1825 mellom Stockton og Darlington vest for Middlesbrough. Utover på 1800-tallet opplevde man en intens jernbaneutbygging som konkurrerte ut de andre transportmidlene, i de fleste tilfeller også kanaltransporten. Jernbanene ble bygd ut privat, ofte med konkurrerende selskaper på de samme strekninger, og de var helt dominerende i landtransporten frem til ca. 1920, da biltransporten for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Siden har jernbanene hatt en betydelig reduksjon i andelen av den totale transporten, og linjenettet er blitt betydelig redusert, særlig etter at jernbanene ble nasjonalisert og samlet i ett selskap (1948). 1961 hadde man nesten 29 000 km jernbane, 1995 var den totale linjelengden redusert til 16 540 km. Konkurransen fra vei- og lufttransport er imidlertid blitt møtt med introduksjon av stadig hurtigere tog. I 1994 ble det etablert jernbaneforbindelse med Frankrike via Channel Tunnel. London har et svært godt utbygd undergrunnsbanenett.

Flytrafikken innenlands er godt utbygd, med nærmere 50 lufthavner med rutegående trafikk. De viktigste lufthavnene er Heathrow og Gatwick utenfor London (begge blant verdens travleste), Manchester, Glasgow og Birmingham. I 1991 åpnet ny terminal ved Stansted utenfor London.

Storbritannia er en gammel sjøfartsnasjon og har over 400 havner. De viktigste havner etter godsmengde er London (Tilbury), Forth, Grimsby and Immingham, Tees and Hartlepool, Sullom Voe, Milford Haven, Liverpool og Southampton. Dover er hovedhavn for farten over Engelske Kanal. Storbritannia har en rekke båtforbindelser med kontinentet.

Det finnes et ganske omfattende nett av kanaler. Kanalbyggingen startet med byggingen av Bridgewater Canal ved Manchester i 1761, og kanaltransporten spilte en vesentlig rolle i den første fasen av den industrielle utbyggingen av landet. Kanalene ble nasjonalisert og lagt under en felles ledelse 1948 (fra 1963 British Waterways Board). Kommersiell kanalfart er i dag ganske beskjeden, men det drives en del lystbåt- og turisttrafikk på de indre vannveiene.

Eksport Import
USA 14,7 7,9
Tyskland 11,0 13,9
Frankrike 9,4 7,9
Nederland 5,9 7,3
Belgia/Luxembourg 5,3 5,4
Kina 1,3 4,7
Italia 1,9 4,5
Norge 1,1 4,4
Matvarer og levende dyr 3,1
Petroleum og petroleumsprodukter 9,5
Kjemikalier o.l. 15,8
Basis fabrikkvarer 12,7
Maskiner og transportutstyr 41,9
herav mekaniske maskiner og utstyr 29,0
elektriske apparater og utstyr 41,0
veimaskiner og deler 22,0
Matvarer og levende dyr 6,7
Petroleum og petroleumsprodukter 6,7
Kjemikalier o.l. 10,6
Maskiner og transportutstyr 41,4
herav mekaniske maskiner og utstyr 19,0
elektriske apparater og utstyr 46,5
veimaskiner og deler 27,5
Klær og skotøy 5,0

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.