kjernekraft i Storbritannia

Storbritannia har vært en pioner i å utvikle kjerneenergi for sivile formål. Det gjelder både utvikling av kjernereaktorer til bruk for kraftproduksjon, og teknologi og anlegg som er nødvendig for å kunne gjennomføre en fullstendig brenselsyklus i egen regi. For å gjennomføre myndighetenes kjernekraftprogram ble det statlige foretaket United Kingdom Atomic Energy Authority (UKAEA) etablert i 1954. I 1956 ble verdens første kommersielle kjernekraftverk, Calder Hall, koplet til elnettet. Reaktoren var en såkalt magnoxreaktor som opprinnelig var utviklet for militære formål, men som nå ble tilpasset for bruk i elforsyningen. Reaktortypen ble senere etterfulgt av en mer moderne utgave kalt AGR, som står for Advanced Gass-cooled Reactor. Av dagens 15 reaktorer er 14 av denne typen, og alle reaktorene kom i drift i perioden 1976–89. I 1995 ble den første trykkvannsreaktoren, som er den mest brukte reaktortypen i dag, installert.

I 1955 ble det tatt et initiativ til å utvikle en kommersiell formeringsreaktor som i en periode var i kommersiell drift i Dounreay kjernekraftverk. Det er også gjort flere forsøk på å utvikle nye termiske reaktorer, men ikke noe av dette arbeidet har ført frem til nye kommersielle produkter. Det britiske forsknings- og utviklingsarbeidet innen kjernekraft kan ikke sies å ha vært en udelt suksess og etter 1980 ble forskningsarbeidet i stor grad trappet ned.

Storbritannia har opprettet sin egen industri for produksjon av kjernebrensel og opparbeiding av brukt brensel. Mest kjent er anlegget for opparbeiding av kjernebrensel i Sellafield (THORP – Thermal Oxide Reprocessing Plant). Byggingen av anlegget ble påbegynt i 1970, men ikke fullført før i 1994. Kommersiell drift kom i gang fra 1997.

På sitt høyeste (på 1990-tallet) har kjernekraften i Storbritannia bidratt med cirka 26 prosent av landets produksjon av elektrisk energi, men blant annet på grunn av at flere eldre kraftverk er nedlagt uten å ha blitt erstattet med nye reaktorer, er kjernekraftens andel nå sunket til 21 prosent. Landets kraftproduksjon domineres av fossile energikilder som kull og naturgass. I 2015 var landets samlede kraftproduksjon på 338 TWh hvorav 100 TWh (29,5 %) var gasskraft og 76 TWh (23 %) kullkraft. Landets ni kjernekraftverk bidro med 70 TWh (21 %). Øvrig produksjon var basert på fornybar energi med en andel på 25 prosent. I tillegg importerte landet 21 TWh elektrisk energi, hovedsakelig fra Frankrike og Nederland.

Storbritannia står overfor en omfattende fornyelse av sitt produksjonssystem for elektrisk energi. Landets kullkraftverk er gamle og nedslitte og tilfredsstiller ikke dagens miljøstandarder. De fleste kjernekraftverkene er også av eldre dato og fem av dem skal være faset ut innen 2023. Den britiske regjering antar derfor at det vil være nødvendig å bygge ut ny produksjonskapasitet i størrelsesorden 60 GWₑ innen 2025. Det legges her til grunn at 35 GWₑ skal komme fra fornybare energikilder, men samtidig forventes det at kjernekraft vil utgjøre en betydelig del av de resterende 25 GWₑ, dog uten at noe bestemt mål er fastsatt.

Selv om regjeringen i London er positivt innstilt til fortsatt bruk av kjernekraft, er motstanden stor både i Skottland og Wales. Dessuten legger regjeringen til grunn at utbyggingen av kjernekraft skal ledes og finansieres fra det private markedet. I den forbindelse har flere utenlandske aktører meldt sin interesse. Det gjelder i første rekke det franske energiselskapet EDF Energy og det statlige, kinesiske selskapet CGN (China General Nuclear Group). Imidlertid har den usikkerhet som fremdeles knyttes til kjernekraftens fremtid, både når det gjelder økonomi og politisk legitimitet, krevd supplerende incentiver fra myndighetene for at prosjekter skal bli realisert. Det gjelder for eksempel utbyggingen av det nye kraftverket Hinkley Point C.

• kjernekraft
• kjernekraft i verden