Forsikring, ordning som har til oppgave å erstatte økonomisk tap som forårsakes av tilfeldige, uforutsette hendelser, som for eksempel tyveri, brann, bil- og flyulykker, forlis, naturskader, ulykkeshendelser, dødsfall og skade påført annen person eller annen persons eiendom.

Grunntanken i all forsikring er at mange er utsatt for samme type risiko for økonomisk tap. Det er derfor gunstig å bli med i en sammenslutning, et forsikringsselskap, for å fordele tapene mellom seg og på den måten utjevne risikoen. Eventuelle tap blir overført fra den enkelte som er rammet, til fellesskapet. Alle vet at skader skjer, men ikke hvem det skjer med.

Det enkelte medlem, forsikringstageren, betaler et beløp, tidligere kalt premie, til forsikringsselskapet. Hvis den bestemte hendelse vedkommende har forsikret seg mot, inntreffer, utbetaler selskapet erstatning til forsikringstaker selv eller tredjemann (sikrede).

Avtalen er kontraktsmessig formulert i et forsikringsbevis og forsikringsvilkårene.

Den pris (premie) som forsikringstageren betaler for en forsikring, må dekke tre ting:

  1. den sannsynlige summen av erstatninger,
  2. kostnader forbundet med å administrere forsikringsselskapet og
  3. nødvendige fondsavsetninger.

Fondsavsetningene er nødvendig for å dekke svingninger i erstatningene fra år til år. Videre blir det avsatt til inntrufne skader, som ikke er rapporterte. I tillegg tar det i noen tilfeller lang tid å fastslå hva det endelige erstatningsbeløpet blir, slik at det må foretas avsetninger til disse skadene også.

Premiene fastsettes på forhånd ved hjelp av informasjon om for eksempel hyppigheten (frekvens) av dødsfall og sykdom i forskjellige aldre, antall og omfang av branner, skipsforlis, trafikkulykker og så videre.

Ut fra dette regner forsikringsselskapet seg fram til den sannsynlige erstatningen (konsekvens) selskapet må betale, og dermed premien den enkelte forsikringstaker må betale. Premiene blir beregnet av aktuarer ansatt i forsikringsselskapet.

For at statistikken skal gi et pålitelig grunnlag for beregningen av premien, bør antallet forsikringstagere være stort. Tilfeldige avvik fra mengden utbetalinger man regner med vil ellers kunne ødelegge forsikringsordningens økonomi. For å redusere risiko for tap benytter forsikringsselskapene seg av reassuranse. Reassuranse er forsikring for forsikringsselskaper.

En annen type risikoavlastning for forsikringsselskaper er de ulike pool-ordningene som er opprettet og som administreres av Finans Norge.

Er antallet forsikrede stort, vil variasjonen i antall skader fra år til år normalt falle mellom forholdsvis snevre grenser. Det kalles gjerne de store talls lov.

Forsikring spenner vidt både når det gjelder hva som kan forsikres, altså forskningsobjektet, og verdien av de enkelte risikoer.

Inndelt etter forsikringsobjekt regner vi vanligvis med tre grupper, personforsikring, tingforsikring og formuesforsikring:

Forsikringsproduktene innenfor disse områdene endres og utvikles stadig, for å tilpasses folks behov til enhver tid. Utviklingen av gruppeforsikringer og kollektive forsikringsordninger siden 1960-årene, spesielt i samarbeid med store fagorganisasjoner, har gitt forsikringstagerne god forsikringsdekning til en lavest mulig premie.

Etter at alt pris- og vilkårssamarbeid i 1984 ble forbudt i Norge, ble konkurransen selskapene imellom skjerpet. Det har ført til stor variasjon i tilbudet av forsikringstyper, priser og vilkår, også for forbrukerforsikringer som hus- og hjemforsikring, motorvognforsikring og livsforsikring.

Forsikringsselskaper er hovedsakelig organisert som gjensidige forsikringsselskaper (foreninger) eller som aksjeselskaper.

I aksjeselskap er aksjonærene eiere med et ansvar begrenset til aksjekapitalen. I gjensidige forsikringsselskaper der alle forsikringstakere er medlemmer og eiere, må de i prinsippet svare for selskapets forpliktelser.

Tidlige kunne forsikringstakerne (medlemmene) stå økonomisk ansvarlige om det gjensidige forsikringsselskapet gikk med tap eller trengte kapitaltilskudd. De fleste gjensidige selskaper har i dag fjernet denne bestemmelsen om økonomisk ansvar fra sine vedtekter.

Forsikringstakerne har normalt ingen representasjonsrett i et aksjeselskaps styrende organer, men i vedtektene til flere norske livsforsikringsselskaper er det fastsatt at forsikringstakerne skal være representert i ledelsen.

Innenfor disse to selskapsformene finnes det i Norge selskaper som har en landsomfattende virksomhet, mens andre arbeider i et geografisk begrenset område.

Blant andre typer selskaper finnes blant annet pensjonskasser, som er opprettet av en bedrift, kommune eller fylkeskommune til fordel for sine arbeidstakere.

Captive, også kalt egenforsikringsselskap, er et skadeforsikringsselskap som eies av en bedrift og som bare tegner forsikring for sine eiere. På verdensbasis har denne selskapsformen fått stadig større utbredelse. Det finnes to typer Captive, direkte Captive og reassuranse Captive.

Lloyd's of London, se blant andre Society of Lloyd's, er en annen spesiell forsikringsorganisasjon. Den består av individuelle forsikringsgivere (underwriters eller names) som står personlig ansvarlig for den økonomiske risiko de hver for seg har overtatt for en forsikringstaker.

I Norge og andre land kan forsikring også drives av staten og kommunene. Disse kan også velge å være selvassurandører, altså selv bære risikoen.

Privat forsikringsvirksomhet i Norge er delt i tre hovedgrupper:

Forsikring kan også deles inn i frivillig og tvungen, eller obligatorisk forsikring. Eksempler på obligatoriske forsikringer er bilansvarsforsikring, obligatorisk tjenestepensjon og yrkesskadeforsikring.

Et offentlig forsikringssystem som har fått stor betydning, er de sosiale trygdeordninger som er samlet i folketrygden. Sammen med arbeidsgiverfinansiert pensjon og egen pensjonssparing, utgjør folketrygden det tredelte pensjonssystemet i Norge. 

Selv forsikringsselskaper har behov for å sikre seg mot uforutsette hendelser, store og mange erstatningsutbetalinger. Derfor fortar forsikringsselskapene risikoavlastning internasjonalt gjennom reassuranse.

Reassuranse, gjenforsikring, er et verdensomspennende system forsikringsselskaper imellom for fordeling av store enkelt risikoer eller en viss del av en samlet forsikringsbestand, mot en tilsvarende andel av risikopremien.

Det finnes flere former for reassuranse:

  • Fakultativ reassuranse omfatter større enkeltrisikoer.
  • Ikke-proposjonal reassuranse omfatter excess of loss og stop loss.
  • Proposjonal reassuranse omfatter en gitt andel av den totale skadeutbetalingen i et forsikringsår

Der hvor forsikringsselskapet inngår ulike former for reassuranse står forsikringstakeren i kontraktsforhold bare til det selskapet der han har tegnet sin forsikring.

Koassuranse, medforsikring, betyr at flere selskaper går sammen og overtar en risiko. Forsikringen fordeles på selskapene, som hver for seg står direkte ansvarlig overfor forsikringstakeren for sin andel. Ett selskap betegnes som hovedassurandør og utsteder en fellespolise på vegne av alle.

Forsikringspool er en egen form for reassuranse for forsikringer der skadene kan få et katastrofalt omfang, for eksempel forsikring av atom- og naturskader.

De selskaper som deltar i sammenslutningen, har på forhånd forpliktet seg til å overta faste andeler. I Norge finnes blant annet Norsk Naturskadeforsikringspool og Legemiddelforsikringspoolen.

Poolordningene administreres av et nøytralt kontor under Finans Norge.

I tillegg kan også internasjonale personforsikringsprogram for bedrifter som operer i flere land omtales som forsikringspooler. Disse administreres gjerne av internasjonale forsikringsselskaper.

I takt med konsentrasjonstendensene i annen næringsvirksomhet har nedgangen i antall forsikringsselskaper fortsatt i 1990-årene. Dette har skjedd ved fusjoner, gruppedannelser og etablering av finanskonserner, som tilbyr alle former for finansielle tjenester, som bank-, kreditt-, fonds- og forsikringsvirksomhet.

Ved utgangen av 2013 var det 12 tradisjonelle livselskaper og 7 er filialforetak av utenlandske livsforsikringsselskaper med konsesjon til å drive livsforsikring med investeringsvalg. 83 selskaper drev med skadeforsikring hvorav 24 er filialforetak av utenlandske skadeforsikringsselskap. De resterende 59 er ordinære skadeforsikringsselskaper. Videre er det 84 pensjonskasser. 33 av disse er kommunale.

De fem største livselskapene er Kommunal Landspensjonskasse (30,8 %), DNB livsforsikring (24,2 %), Storebrand livsforsikring (19,1 %), Nordea liv (9 %) og Oslo pensjonsservice (4,5 %).

Skadeforsikringsmarkedet blir dominert av de fire største enhetene:  Gjensidige Forsikring (25,4 %), If Skadeforsikring (24,4 %), Tryg Forsikring (14,7 %), Sparebank 1 Forsikring (10,3 %) og andre mindre selskaper har 25,4 % markedsandel.

De største forsikringsselskapene har avdelingskontorer i flere landsdeler. Økt bruk av datateknologi har ført til mer desentralisert saksbehandling, både på service og skadeoppgjør. Assurandøreragenter og meglere formidler de aller fleste forsikringsavtaler.

Livsforsikringsselskapenes forvaltningskapital var ved utgangen av 2013 på 1088 milliarder kroner. Forvaltningskapitalen består i hovedsak av forsikringsfond og sikkerhetsfond, som er de forsikredes eiendom og som er satt av for å møte de forpliktelser selskapene har påtatt seg.

Innbetalte premier var 90,1 milliarder kroner i 2013 og utbetalte forsikringsytelser var 46,1 milliarder kroner.

Forvaltningskapitalen i skadeforsikring var ca. 223 milliarder kroner ved utgangen av 2013. Premier for direkte skadeforsikring var 49 milliarder kroner og påløpne erstatninger var 35,7 milliarder kroner.

Forsikringsselskapene har stor betydning i innenlandsk kredittgivning. Målt etter forvaltningskapital er forsikringsnæringen, nest etter banknæringen, den største aktøren i finanssektoren.

Forsikringens internasjonale karakter og markedsdannelsene i Europa har ført til at man søker å harmonisere lover og bestemmelser på dette området. Det skjer gjennom OECDEØS og dels gjennom Comité Européen des Assurances (CEA), en sammenslutning av forsikringsforbundene i vesteuropeiske land.

Norske organisasjoner som ivaretar forsikringsvirksomhetens interesser på forskjellige områder, er Finans Norge, Sjøassurandørernes Centralforening, Trafikkforsikringsforeningen, Yrkesskadeforsikringsforeningen og Norsk Naturskadeforsikringspool.

Avtalepartnere i lønns- og arbeidsforhold er Finansforbundet på den ene siden og Finans Norge på den andre.

  • Brynildsen, Claus m.fl.: Forsikringsavtaleloven : med kommentarer, 3. utg., 2014. Gyldendal

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.