Folketallet i Storbritannia er (2018) beregnet til 66,5 millioner. Av disse bor cirka 56 millioner (84 prosent) i England, cirka 3,2 millioner (4,7 prosent) i Wales, cirka 5,4 millioner (8,2 prosent) i Skottland og cirka 1,9 millioner (2,8 prosent) i Nord-Irland.

Folkemengden i Storbritannia lå på slutten av 1000-tallet på 2 millioner, og hadde i de følgende århundrer beskjeden vekst. Rundt år 1700 var folkemengden bare 5,5 millioner. På 1700-tallet fikk man imidlertid en betydelig økning i tilveksten, noe som i første rekke skyldes redusert dødelighet i befolkningen. Folketallet ble doblet fra 1700 til 1801.

Trass i en omfattende utvandring til andre verdensdeler på 1800-tallet, økte veksten og innebar en ny fordobling i folketallet til 22,3 millioner i 1851. I 1921 nådde folketallet 44 millioner.

Den tidlige industrialiseringen i Storbritannia skapte en betydelig urbanisering alt på 1800-tallet. Selv før forrige århundreskifte bodde tre fjerdedeler av folkemengden i byene. Urbaniseringen fant i første rekke sted i kulldistriktene i nordøst, samt i Lancashire, Midlands, South Wales og London. Etter første verdenskrig ble flere av de eldre industriområdene rammet av tilbakeslag, og befolkningsveksten begrenset seg stort sett til Midlands og de sørvestre og sørøstre delene av England. Et spesielt trekk i byutviklingen i Storbritannia etter andre verdenskrig er de såkalte new towns, nye byer, som i statlig regi reises langt fra de gamle bykjernene. Som følge av store ulikheter i topografi og urbanisering er befolkningstettheten i de ulike delene av landet svært varierende.

Tettest befolket er Englands nordvestlige områder med befolkningstyngdepunkt i ManchesterLiverpool, og i sørøst med London som hovedsenter, mens den nordlige delen av Skottland er tynnest befolket.

Største byer (2017-tall) er London med 8 768 000 innbyggere, Birmingham med 1 223 000, Leeds med 801 660, Glasgow med 608 543, Sheffield med 576 664, Bradford med 532 256, Manchester med 531 357, Edinburgh med 500 364 og Liverpool med 489 541 innbyggere.

Storbritannias befolkning er sammensatt; både keltere, romere, angelsaksere, skandinaver, normannere med flere har gjennom tidene innvandret til landet og satt preg på befolkningen rasemessig, språklig og kulturelt. Kelterne ble tidlig drevet vestover og nordover av romere, angelsaksere og juter, som invaderte Storbritannia på 400–500-tallet.

I 1930-årene kom et stort antall europeiske flyktninger til Storbritannia, og i 1957–1962 et stort antall innvandrere fra Commonwealth-land. Denne innvandringen ble sterkt redusert i første rekke som følge av nye immigrasjonslover i 1962 og 1968. Siden 1990-årene har inn- og utvandring vært omtrent i balanse. Størst utvandring har det vært til Canada, Australia, New Zealand, USA og landene i EU.

I folketellingen i 2011 betraktet 87,1 prosent av befolkningen seg som hvite, 6,9 prosent som asiatiske, 3,0 prosent som mørkhudede og 2 prosent som blandede.

Over 65 prosent av befolkningen i Storbritannia og Nord-Irland regnes som kristne. Den anglikanske Church of England og den presbyterianske Church of Scotland er statskirker. I tillegg til statskirkene og den katolske kirke, finnes det en rekke frikirker og andre trossamfunn. Rundt 28 prosent regnes som ikke-religiøse.

Church of England er moderkirken i det anglikanske samfunnet og den største kirken i Storbritannia. Bare konfirmerte regnes som medlemmer. Undersøkelser tyder imidlertid på at over halvparten av befolkningen i England regner seg som anglikanere.

England er delt i to kirkelige provinser under erkebiskopene av Canterbury og York; den første er den engelske kirkes primas. Legfolk deltar i menighetsråd og er blant annet representert i den administrative og lovgivende General Synod. I de senere år har mange anglikanske menigheter vært under karismatisk påvirkning. Se også artikkelen om den anglikanske kirke.

Wales har vært et eget kirkedistrikt siden statskirken ble opphevet i 1920 og de fire walisiske bispedømmene ble atskilt fra provinsen Canterbury. Den anglikanske kirken er inndelt i seks bispedømmer og har en oppslutning i befolkningen på nærmere 100 000.

Church of Ireland har en oppslutning på cirka 280 000. Kirken, som var statskirke fra 1500-tallet til 1871, er inndelt i to kirkedistrikter (Armagh og Dublin) og tolv bispedømmer. Om motsetningene og striden mellom protestanter og katolikker, se artikkelen om Nord-Irland.

The Episcopal Church of Scotland er inndelt i sju bispedømmer og har en oppslutning på cirka én prosent av befolkningen.

Church of Scotland er presbyteriansk og har en oppslutning på rundt 13 prosent av befolkningen. Kristendommen ble innført langs Skottlands vestkyst allerede på 400-tallet av misjonærer fra Irland. I middelalderen spilte kirken en aktiv rolle i kampen for å bevare den nasjonale selvstendigheten overfor England. Reformasjonen kom til Skottland i kalvinsk form, ledet av John Knox (1505–1572). Det skotske parlamentet vedtok i 1560 at den reformerte kirke skulle være statsreligion, og den katolske kirke ble forbudt. Den reformerte kirke, med presbyteriansk forfatning, har siden vært dominerende i Skottland.

Etter unionen med England i 1707 spilte kirken fortsatt en viktig rolle i å hevde skotsk identitet. Den britiske regjeringens gjennomføring av patronatsretten, retten til å utnevne prester, førte til sterk motstand og dannelse av frikirker. Gjennom lovendringer i 1921 og 1925 fikk imidlertid den reformerte statskirken selvstyre, og i 1929 ble den forenet med de fleste frikirkene til Church of Scotland.

Den katolske kirke har nærmere seks millioner medlemmer i Storbritannia. I England og Wales er åtte prosent av befolkningen registrert som medlemmer, i Nord-Irland rundt 38 prosent og i Skottland knapt 20 prosent.

Med reformasjonen på 1500-tallet forsvant ikke den katolske kirke fullstendig. Mange katolikker fortsatte å praktisere sin tro mer eller mindre hemmelig, støttet av prester som fikk utdannelse på kontinentet. Enkelte gikk i døden for sin tro. De mest kjente av disse er Thomas More og John Fisher. Katolikker ble i varierende grad diskriminert av lovgivningen, men fra 1829 kan man regne at de ble likestilte med andre borgere.

Frikirkene domineres av Metodistkirken, som har cirka 380 000 praktiserende medlemmer. Over én million regner seg imidlertid som metodister. Bevegelsen ble startet av John Wesley i England i 1729. Vekkelsen førte til dannelse av flere egne kirkesamfunn, som først i 1932 gikk sammen og opprettet Metodistkirken i Storbritannia.

The Baptist Union of Great Britain and Ireland, opprettet i England i 1813, omfatter rundt 155 000 medlemmer. Men det finnes også flere andre baptistsamfunn, en del av dem ganske små.

The United Reformed Church med over 100 000 medlemmer ble dannet i 1972 da kongregasjonalister og presbyterianere sluttet seg sammen. I 1981 fikk den også tilslutning av The Reformed Association of the Churches of Christ.

The Salvation Army (Frelsesarmeen) ble startet av William Booth i England i 1865, og har cirka 65 000 medlemmer. Pinsevennene utgjør cirka 200 000.

Andre marginale grupper er Jehovas vitner, kvekere, mormoner, spiritister, Christian Science og unitarer. Dessuten finnes det i London grupper med rot i fastland-Europas store kirker, blant annet gresk-ortodokse, reformerte og lutherske, for eksempel en norsk sjømannskirke.

The British Council of Churches omfatter alle de mer tradisjonelle kirkesamfunnene som samarbeider om fem arbeidsområder: hjelpearbeid, misjon, økumenikk, samfunnsarbeid og internasjonalt samarbeid. En rekke yngre frikirker har et lignende samarbeidsorgan. De er begge med i Kirkenes Verdensråd.

Rundt 1,7 prosent av befolkningen er muslimer, og det er rundt 1000 moskeer i Storbritannia. Det finnes ingen sentral organisering, men London Central Mosque fungerer som islamsk kultursenter og har stor innflytelse.

I Storbritannia og Nord-Irland finnes det også rundt 400 000 sikher, 360 000 hinduer, 285 000 jøder og 25 000 buddhister, og dessuten en del små vestindiske og afrikanske kirker.

Engelsk er offisielt språk og det dominerende språket i Storbritannia. I Skottland har cirka 66 000 skotsk-gælisk som morsmål, og i Wales har om lag en halv million walisisk som morsmål. De fleste av disse er tospråklige.

Mange språk har i århundrenes løp vært talt og skrevet på de britiske øyer. Fra den før-engelske tid kjenner man piktisk, et ikke-indoeuropeisk språk som holdt seg til henimot 900 evt. lengst i nord. Britannisk og gælisk, de to hovedtypene av keltiske språk, er i dag representert av walisisk i Wales, skotsk-gælisk i Skottland og irsk i Nord-Irland. Folkelige former av latin må ha vært i bruk i den romerske provinsen Britannia, men det var først og fremst som de lærdes språk og det viktigste skriftspråket gjennom hele middelalderen at latinen satte spor etter seg.

Angelsakserne som innvandret på 400- og 500-tallet, brakte med seg de vestgermanske dialektene som senere utviklet seg til engelsk språk. Engelskens utvikling ble avgjørende påvirket av senere innvandreres språk: nordisk ved danske og norske bosetninger fra 800- til 1000-tallet, og anglofransk i tiden etter normannerinvasjonen i 1066.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.