Installasjon, romskapende «skulptur» satt sammen av ulike gjenstander, ofte gjenstander fra vårt dagligliv.

Installasjonskunsten har preget den internasjonale kunsten siden 1970-årene. Den historiske bakgrunn ligger i amerikansk action painting og happenings fra 1950-årene. I disse nye bevegelsene ble lerretet først omdefinert fra en statisk billedskjerm til et felt eller en arena der det foregikk hendelser og aktiviteter, og med happenings helt mot slutten av 1950-årene ble aktiviteten flyttet fra de tradisjonelle medier og over i dagligdagse omgivelser, både inne og ute. I 1960-årene ble disse tendensene i retning av en kunstopplevelse som knyttet tiden det tok å oppleve verket til selve måten verket var organisert på, forsterket gjennom minimalistisk skulptur, environment og tableaux-kunst, dans og performance. Skulpturproduksjonen i 1960-årene ble ansett for å være teatralsk.

I den minimalistiske kunsten, happenings og performance ble objektene brukt til å påvirke tilskuerens opplevelse av rommet de var plassert i og hvordan opplevelsen av dette samspillet påvirket ens erfaring som fysisk og sansende vesen i direkte kontakt med fysiske omgivelser. Installasjoner er en videreutvikling av de fysiske gjenstander og rekvisitter som ble brukt i den nevnte type kunstneriske praksis. Gjenstandene kunne være malerier eller skulptur, altså ting som var formet med en kunstnerisk intensjon, men det kunne også være readymades og dagligdagse ting. Et av kjennetegnene ved installasjoner er at de kan bestå utelukkende av objekter som i seg selv ikke er kunstverk. Det er organiseringen og komposisjonen av objektene som gjør installasjonen til kunst. Den formale strukturen i installasjonene, sammen med de assosiasjoner kunstneren har benyttet seg av i utvalget av objektene, er alt tilskueren har å forholde seg til i kunstopplevelsen.

Installasjoner må leses, og deres innhold og struktur har mer til felles med drømmer, tanker, fortellinger og poesi enn med optisk balanserte billedkunstverk. Installasjoner undergraver muligheten av at et kunstverk kan oppleves statisk og fra et privilegert ståsted. De må oppleves gjennom deltagelse over tid. Installasjoner er derfor stedsspesifikke.

Installasjonskunsten har særlig stått sterkt i USA, der mange av forutsetningene finnes. I Europa har Joseph Beuys og arte povera-kunstnerne vært med å utvikle denne formen. Per Inge Bjørlo har vært en pioner i norsk sammenheng. En rekke yngre norske kunstnere arbeider med installasjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.