kamé

Konkylie med skåret kamé. Kvinneportrett
Kamé
Arbeidsverktøy til å feste skjell på ved skjæring av kameer. Til venstre er emne i skjell før det er blitt skåret.
Kamé
Kamé i gull og skjell. Utført ved David-Andersen rundt 1900

En kamé er en edelsten, glass, konkylie eller lignende med motiv utskåret i relieff. Ordet kommer antagelig fra det arabiske ordet khamea, som betyr amulett. Et smykke med negativ relieff er en intaglio, som er utskåret i dybden, vanligvis brukt som segl. Fellesbetegnelsen for kameer og intaglio er gemmer.

Opprinnelse

Det antas at produksjonen av kameer begynte i den egyptiske byen Alexandria rundt 300 fvt. Rundt den tiden ble en type av den flerlagfargede steinen onyks importert fra Orienten. Onyks er en halvedelstein med hardhet 7 på Mohs' hardhetsskala. Steinen ble skåret i relieff. Vanligvis ble de lyse partiene holdt i det øverste laget, og de mørke i bunnen, for å oppnå best dybdevirkning.

I den greske antikken

Ved fremstillingen av kameer for to tusen år siden ble det brukt en drill som var forbundet med et hjul som var koblet til beltedrift. Fordi onyks er et hardt materiale, var man nødt å bruke et enda hardere materiale for å forme motivet. Ifølge historien bestilte den greske keiseren Aleksander den store (356–323 fvt.) en portrettbyste av Lysippus, et portrettmaleri av Apelles og et gravert portrett i stein av Pyrgoteles.

Romerske kameer

Etter Aleksander den stores bortgang gikk det greske imperiet sakte i oppløsning, og Romerriket vokste. Romerne begynte etter hvert også å lage kameer. Vanlige motiver var Jupiter, Eros, Afrodite og Minerva. Motivene var nærmest kopier av de greske. Forskjellen var at de greske figurene var nakne, mens de romerske var drapert med klær. For å kunne arbeide mer detaljert brukte håndverkeren antagelig en kule i glass eller krystall som forstørret motivet. Til å fjerne spor etter drillen ble det antagelig brukt slipemiddel komponert av støv fra diamanter, rubiner og smaragder blandet sammen til en pasta med olivenolje. Som siste hånd på verket ble overflaten polert med hardtre.

I romertiden ble kameer også støpt i glass. Glasset var gjerne i to fargelag for å etterligne onyks og andre steiner. Kameen ble brukt som motetilbehør, montert til hjelmer, drikkekar og eksklusive bruksformål. De ble også gitt som offergaver. Det var flere kamésamlere, noe som resulterte i høye priser.

Produksjon i renessansen, barokken og klassisismen

Kaméprodukjsonen blomstret igjen i den italienske renessansen på 1400–1500-tallet. Motivene var inspirert av romertidens klassiske skjønnhetsidealer, og ofte kopierte håndverkerne de gamle arbeidene. Som i romertiden ønsket renessansens fyrster og høyadelige å få portretter skåret. Kameene ble montert i kostbare gullinnfatninger og ved spesielle anledninger med edelsteiner. I renessansen ble kameer også utført i agat, kalsedon, lapis lazuli og heliotrop. Barokkens kameer var med større dybdevirkning, og portrettene ble mer menneskeliggjort. I stedet for profiler ble det vanligere med trekvartsprofiler.

Fra annen halvdel av 1700-tallet begynte man også lage kameer i England, Tyskland og Frankrike. I England produserte Wedgwood kameer i steintøy. De var også inspirert av klassisismens motiver. De var farget i to lag, øverste lag var hvitt og bunnfargen vanligvis ultramarin, men de forekom også i svart og lys grønn.

Kameer blir allemannseie

Kameens storhetstid var i andre halvdel av 1800-tallet. Da var de blitt en rimelig turistvare. I denne perioden ble det vanligere å lage kameer i skjell. De blir kalt karneolkameer da de ligner på steintypen karneol og karneolonyks. Typisk for karneolkameer er den varme, rødbrune bakgrunnsfargen. Det øverste laget er hvitt i ulike nyanser, gjerne med islett av en rødlig tone. Fordi skjell er et porøst materiale, var det ikke lenger behov for å bruke drill. De fineste delene ble saget ut fra skjellet. Emnet ble festet til et skaft, motivet ble påtegnet og etterpå skåret ut. Under arbeidsprosessen hadde kamémakeren mulighet å snu motivet for å lettere komme til.

På 1900-tallet ble det også vanlig å lage utskjæringer direkte i skjellet. Disse ble solgt som pyntgjenstander. Som lampekupler er de også godt egnet da lyset på en fin måte fremhever både motivet og materialets sjatteringer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Schumann, Walter (1976). Smykkestener, Aschehoug
  • Miller, Anna M. (2009). Cameos, Gemstone Press
  • Draper, James David (2009). Cameo Appearances, The Metropolitan Museum of Art

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg