sandstein

Sandstein avsatt i en ørken i jura-tiden. Fra Page i Arizona, USA.
Sandstein
Lisens: CC BY SA 3.0
Sandstein består av sandkorn (hvite korn av kvarts) som holdes sammen av sement (hvite områder utenfor omrisset til enkelte korn). Legg merke til den store mengden porøsitet (blå) som kan fylles med vann eller petroleum. Denne prøven er fra en elvekanal fra jura-tiden i Utah, USA.
Sandstein i mikroskop
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Fasaden på Norsk Teknisk Høyskoles hovedbygningen i brumunddalssandstein. Foto er tatt i juni 2006.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Artikkelstart

Sandstein er en sedimentær bergart som hovedsakelig består av sandkorn som bindes sammen av mineraler som har blitt utfelt i rommet mellom sandkornene (sement). Sandstein har opprinnelig blitt avsatt som sand, for eksempel i elver, langs en kyst eller i en ørken, og har senere blitt sementert etter å ha blitt begravd av tykke lag med sedimenter, ofte mer enn en kilometer.

Fargen kan variere, vanligst er grå, brun og rød. De vanligste sandsteinene består hovedsakelig av kvarts og har også kvarts som bindemiddel, men kalk, leire eller jernforbindelser forekommer også som bindemiddel.

Sandsteiner har vanligvis hulrom mellom kornene (porøsitet). Denne porøsiteten fylles i berggrunnen med væsker som vann eller petroleum. Sandsteinene er derfor viktige reservoarbergarter. Etter hvert som tykkelsen av de overliggende sedimenter blir større, øker utfellingen av kvarts og leirmineral frem til porøsiteten blir fullstendig fylt av sement. Dette skjer gjerne når bergarten når en temperatur på 120°C, noe som skjer ved begravelse til fem til seks kilometer i Nordsjøen.

Bruk

Sandstein brukes til bygningsstein, som heller og som slipestein. Under leting etter petroleum- eller vannressurser ser man ofte etter kvartsrike sandsteiner med høy porøsitet og permeabilitet. Reservoarets egenskaper og utstrekning og form avhenger av hvilket miljø sanden ble avsatt i (for eksempel ørken, elver, strender), og dette kan bestemmes ved å undersøke sedimentologiske egenskaper i sandsteinen, som lagning, størrelse på sandkorn og fossiler.

Sandstein kan ha varierende uttrykk avhengig av type, valg av type sandstein er derfor avgjørende når den er brukt i arkitektur. I Norge har vi flere typer og eksempler på bruk av sandstein i bygg. Brumunddalssandstein,en oker-rødlig løs stein som er lett å bearbeide, er for eksempel benyttet i festsalen i hovedbygningen på Norges tekniske høgskole.

Sandstein bra Stjørdal i Trøndelag er grønngrå fast sandstein (med leireårer) som er blitt anvendt til fasader, for eksempel i Trondhjem på sent 1800- og tidlig 1900-tall. Denne steinen er blant annet brukt i Trondhjems Sparebank, og til restaurering av Kapitelhuset i Nidarosdomen (1869–1872). Rød sandstein er brukt som råkopp i fasaden på Tollbugata 20 i Oslo (1900) tegnet av W. Hansteen.

Typer

Sandsteiner som inneholder mye feltspat og har leire som bindemiddel, kalles gråvakke. Sandstein med mye feltspat, dårlig rundede korn og uten veldefinert grunnmasse kalles arkoser. Sparagmitt er en eldre skandinavisk betegnelse på arkoser og gråvakker. Omdannede (metamorfe) sandsteiner kalles kvartsitter.

En kjent type på er Ober-kirchen, som brytes flere steder i Tyskland.

Forekomst

I Norge har man sandsteinsforekomster blant annet i Trysil (trysilsandstein), Finnmark og Oppland/Hedmarksområdet («sparagmitt»), på Ringerike (ringerikssandstein), i ytre Sogn og Fjordane/Sør-Trøndelag (fra devon) og fra Oslofeltet (for eksempel brumundsandstein).'

Størstedelen av petroleumsfeltene i Norge har reservoarer av sandstein.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg