Skjønnhet betegner generelt en egenskap ved naturen og ved kunstgjenstander som er opphav til en følelse av velbehag. Det er et sentralt begrep i estetikken.

Typisk for antikkens tenkere er forestillingen om «det skjønne, det sanne og det gode», betraktet som tre sider av samme sak. For den antikke tanke var det sanne alltid skjønt og godt, det skjønne var alltid sant og godt, og det gode var alltid sant og skjønt. Det kunstskjønne ble forstått som en etterligning (mimesis) av det naturskjønne.

I middelalderens kunstsyn var skjønnheten ikke lenger primært en egenskap ved naturen, men ved Gud, og naturens skjønnhet ble forstått som en åpenbaring av Guds skjønnhet. Som i antikken ble det skjønne underordnet en høyere enhet, og ble i stor utstrekning betraktet i didaktiske termer for at det skjønne skulle bidra til realiseringen av det gode.

Ideen om kunsten som et atskilt felt med egne innsikter, oppstod i overgangen mellom 1600- og 1700-tallet. Dette utgjorde et brudd med antikkens forestilling om «det skjønne, det sanne og det gode». Disse aspektene ble, for eksempel hos Kant, revet fra hverandre. I sin estetikk satte Kant det naturskjønne som norm, og oppfattet kunstens skjønnhet som en etterligning av denne. Men hos Kant er en gjenstand skjønn hvis den bringer forestillingsevnen og forstanden i en tilstand av harmoni. Kant skilte også mellom fri og vedhengende skjønnhet. Den frie skjønnheten betegner en gjenstand som først og fremst er skjønn, mens vedhengende skjønnhet kjennetegner bruksgjenstander som i tillegg er skjønne.

Hegel regnet kunstens skjønnhet som overlegen naturens skjønnhet fordi kunstens skjønnhet er åndens manifestasjon av seg selv for seg selv. Den skjønne kunsten er det sanselige skinnet eller fremtoningen til ideen. Ideen er enheten av det subjektive og det objektive, og i det skjønne kunstverket er denne enheten uttrykt som en forening av et åndelig innhold og en materiell form.

Med Baudelaire og modernismens fremvekst oppstod en motsetning mellom kunst og natur, og bare kunsten kunne nå være genuint skjønn.

Skjønnhetsbegrepet er mindre i bruk i dagens estetikk fordi det er for snevert til å dekke all estetisk verdi. Det er nå anerkjent at det heslige kan verdsettes, og vurderingen av kunsten i vår tid har fokusert på det sublime fremfor det skjønne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.