Folkemål, i norsk språkdebatt og språknormering begrep dels brukt om den enkelte dialekt (slik også svensk folkmål, dansk folkemål), dels om talemålet hos «de brede lag» av folket sett under ett. I den siste betydningen har bruken av ordet til dels vært uklar, men vanligvis beskriver folkemål et talemål som er mindre ensartet (normalisert) enn «dannet dagligtale» eller talt riksmål.

Henrik Wergeland veksler mellom betegnelsene «Folkemaalet» og «Almumaalet» i artikkelen Om Sprogreformation (skrevet 1832, trykt i Bondevennen, 1835). Ivar Aasen brukte «det norske Folkesprog» i tittelen på sin grammatikk fra 1848 (Det norske Folkesprogs Grammatik) og sin ordbok fra 1850 (Ordbog over det norske Folkesprog). I forbindelse med rettskrivningsreformene på 1900-tallet ble det begrep som folkemål dekker, kalt «folkets virkelige talesprog» (av Halvdan Koht i 1913), mens «på norsk folkemåls grunn» ble brukt i forbindelse med 1938-rettskrivningen og ble særlig kjent fra Norsk språknemnds formålsparagraf (§ 1 i nemndas vedtekter), der det heter: «...På grunnlag av vitskapleg gransking skal ho gje styremaktene og ålmenta råd og rettleiing i språkspørsmålet og i dette arbeidet fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn...»

I nynorsk har uttrykket folkemål også vært brukt om det nynorske skriftspråket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.