Konsilbevegelsen var en kirkelig bevegelse som i første halvdel av 1400-tallet så allmenne kirkemøter som det viktigste middelet til å oppnå kirkelig enhet og reform.

Faktaboks

Uttale
konsˈilbevegelsen

Bakgrunnen for bevegelsen var skismaet i den katolske kirke fra 1378, da det ble valgt to paver med sete henholdsvis i Roma og Avignon. Dertil kom en økende misnøye med pavemaktens eneveldige utvikling med tiltagende sentralisering av kirkemakten. Alt dette munnet ut i kravet om en gjennomgripende reform av kirken.

Konsiltilhengerne var ikke en enhetlig gruppe. Grovt sett kan de deles i to: de episkopale, som via konsilene ønsket en tilbakeføring av makt og myndighet i kirken til biskopene og domkapitlene, og de demokratiske, som ønsket konsilet som en permanent representasjon for kristenheten og som kirkens øverste organ. Det ble holdt i alt tre konsiler: i Pisa i 1409, i Konstanz i 1415–1417 og i Basel i 1432–1438. Paveskismaet ble løst på Konstanz-konsilet, hvor også Jan Hus ble brent. Ellers mislyktes konsilbevegelsen i å begrense pavemakten, og de reformene som ble vedtatt var få og til dels virkningsløse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg