Konsilbevegelsen, kirkelig bevegelse som i første halvdel av 1400-tallet så allmenne kirkemøter som det viktigste middel til å oppnå kirkelig enhet og reform. Bakgrunnen for bevegelsen var skismaet i den romersk-katolske kirke fra 1378, da det ble valgt to paver med sete henholdsvis i Roma og Avignon. Dertil kom en økende misnøye med pavemaktens eneveldige utvikling med tiltagende sentralisering av kirkemakt og fiskalisme. Alt dette munnet ut i kravet om en gjennomgripende reform av kirken. Men konsiltilhengerne utgjorde ingen enhetlig gruppe. Grovt sett kan de deles i to: de episkopale, som via konsilene ønsket en tilbakeføring av makt og myndighet i kirken til biskopene og domkapitlene, og de demokratiske, som ønsket konsilet som en permanent representasjon for kristenheten og som kirkens øverste organ. Det ble holdt i alt tre konsiler: i Pisa 1409, Konstanz 1415–17 og Basel 1432–38. Paveskismaet ble løst på Konstanz-konsilet, hvor også Jan Hus ble brent. Ellers mislyktes konsilbevegelsen i å begrense pavemakten, og de reformene som ble vedtatt var få og til dels virkningsløse. Se ellers kirkemøte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.