konsilbevegelsen

Konsilbevegelsen var en kirkelig bevegelse som i første halvdel av 1400-tallet så allmenne kirkemøter som det viktigste middelet til å oppnå kirkelig enhet og reform.

Faktaboks

Uttale
konsˈilbevegelsen

Bakgrunnen for bevegelsen var skismaet i den katolske kirke fra 1378, da det ble valgt to paver med sete henholdsvis i Roma og Avignon. Dertil kom en økende misnøye med pavemaktens eneveldige utvikling med tiltagende sentralisering av kirkemakten. Alt dette munnet ut i kravet om en gjennomgripende reform av kirken.

Konsiltilhengerne var ikke en enhetlig gruppe. Grovt sett kan de deles i to: de episkopale, som via konsilene ønsket en tilbakeføring av makt og myndighet i kirken til biskopene og domkapitlene, og de demokratiske, som ønsket konsilet som en permanent representasjon for kristenheten og som kirkens øverste organ. Det ble holdt i alt tre konsiler: i Pisa i 1409, i Konstanz i 1415–1417 og i Basel i 1432–1438. Paveskismaet ble løst på Konstanz-konsilet, hvor også Jan Hus ble brent. Ellers mislyktes konsilbevegelsen i å begrense pavemakten, og de reformene som ble vedtatt var få og til dels virkningsløse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg