Konsilbevegelsen, kirkelig bevegelse som i første halvdel av 1400-tallet så allmenne kirkemøter som det viktigste middel til å oppnå kirkelig enhet og reform. Bakgrunnen for bevegelsen var skismaet i den romersk-katolske kirke fra 1378, da det ble valgt to paver med sete henholdsvis i Roma og Avignon. Dertil kom en økende misnøye med pavemaktens eneveldige utvikling med tiltagende sentralisering av kirkemakt og fiskalisme. Alt dette munnet ut i kravet om en gjennomgripende reform av kirken. Men konsiltilhengerne utgjorde ingen enhetlig gruppe. Grovt sett kan de deles i to: de episkopale, som via konsilene ønsket en tilbakeføring av makt og myndighet i kirken til biskopene og domkapitlene, og de demokratiske, som ønsket konsilet som en permanent representasjon for kristenheten og som kirkens øverste organ. Det ble holdt i alt tre konsiler: i Pisa 1409, Konstanz 1415–17 og Basel 1432–38. Paveskismaet ble løst på Konstanz-konsilet, hvor også Jan Hus ble brent. Ellers mislyktes konsilbevegelsen i å begrense pavemakten, og de reformene som ble vedtatt var få og til dels virkningsløse. Se ellers kirkemøte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.