plastisitet

Plastisitet er den egenskapen hos et materiale at det ikke går tilbake til sin opprinnelige form etter at det er blitt deformert av ytre krefter. Det sies da å ha fått en varig eller plastisk formforandring.

Leire og andre modellérbare masser er plastiske fordi de inneholder partikler som danner en formbestandig struktur i hver ny form man gir massen.

Materialer som stort sett består av krystallinske strukturer, som metaller og legeringer, deformeres plastisk for eksempel ved at dislokasjoner i krystallgitteret vandrer, slik at gittersjikt blir forskjøvet i forhold til hverandre. Den plastiske deformasjonen i ovennevnte materialer er meget liten før kraftpåkjenningen overstiger en viss verdi, materialets flytegrense.

Harde, amorfe termoplaster har en flytegrense som svarer til det stadiet der polymermolekylene begynner å rettes ut i strekkretningen. Hvis plasten er myk, består den plastiske deformasjonen i en flyteprosess som hos høyviskøse væsker, og den er uten noen utpreget flytegrense. Viskositeten vil da avta med økende flytehastighet fordi molekylene etter hvert blir mindre innfiltret i hverandre. Dette kalles pseudoplastisitet.

Delvis krystallinske plasttyper har flytegrense hvor det skjer en opprekking av krystallittene og nydannelse av disse i orientert tilstand, slik som ved strekking av polymerer til tekstilfibrer.

Det er viktig å kjenne plastisiteten til et konstruksjonsmateriale for å kunne bedømme stabilitet og planlegge dimensjoner i konstruksjonen. Man trenger også å kjenne til seigheten og evnen til å oppta og dempe støt og svingninger.