Jemens eldre historie

Jemen var kjent som et gammelt arabisk kulturrike allerede ca. 1200 fvt. Landets beliggenhet ved innseilingen til Rødehavet har både i oldtid og nyere tid gitt landet en svært viktig strategisk posisjon. I antikken kontrollerte Jemen leveransene av viktige varer som krydder, røkelse og myrra. På grunn av sin fruktbarhet og sitt velutviklede jordbruk så vel som sin handelsrikdom ble Jemen i klassisk tid kjent som Arabia Felix (det lykkelige Arabia), og landet var da et av verdens rikeste.

To av de best kjente kongedømmene i området var mineernes rike (ca. 1100–ca. 600 fvt.) og Saba (ca. 950–ca. 115 fvt.). På 100-tallet før vår tidsregning tok himjarene makten. Fra 200-tallet var området under Aksum, i dagens Etiopia; i 525 ble Jemen erobret av etiopiere, som i 575 ble fortrengt av de persiske sasanidene.

På 600-tallet gikk Jemen over til islam og kom under kalifatets overhøyhet. Fra 800-tallet ble landet styrt av lokale dynastier og imamer, til det i 1517 ble okkupert av osmanske styrker. Denne okkupasjonen varte formelt til det osmanske rikets fall i 1918. Den osmanske okkupasjonen av Jemen var ikke minst foranlediget av Portugals angrep på Aden i 1513 og frykten for portugisisk herredømme over islams hellige steder på den arabiske halvøy. En osmansk hersker ble innsatt i San'a og styrte i navnet størstedelen av det historiske Jemen, men hadde i realiteten liten kontroll over landet, som ble styrt av lokale herskere, hvorav en av de viktigste var sultanen av Lahaj. Det kom gjentatte ganger til opprør mot det tyrkiske styret, ikke minst fra Zaidi-klanen; det mest omfattende av disse ble ledet av imam Yahya i 1904. Da ble ca. 100 000 osmanske soldater sendt til Jemen, uten å lykkes i å slå ned opprøret, som i 1911 endte etter en fredsinngåelse. En retning innen islam, zaidi, er fortsatt fremherskende i deler av Jemen.

Havnebyen Aden spilte allerede fra oldtiden en viktig rolle i handelen med India, men etter oppdagelsen av sjøveien dit ble betydningen redusert. Etter Napoleons invasjon av Egypt i 1798 ble havnebyen mer strategisk interessant for Storbritannia, som okkuperte øya Perim i 1799. I 1839 invaderte en styrke fra India Aden, som ble innlemmet i det britiske imperium, styrt fra Bombay (Mumbai); kontrollen ble deretter overtatt av generalguvernøren i India fra 1932.

Sultanen av Aden undertegnet en fredsavtale med Storbritannia i 1857, etter at Aden var blitt frihavn i 1853. Adens betydning ble enda større etter åpningen av Suezkanalen i 1869, og britene undertegnet avtaler med en rekke lokale herskere som aksepterte britisk beskyttelse. Et osmansk forsøk på å erobre Aden i 1915 ble stanset, og i 1937 fikk byen status som britisk kronkoloni. De områder som utgjorde det senere Sør-Jemen ble kalt hhv. det østlige og det vestlige Aden-protektorat og besto hver av en rekke sjeikdømmer og sultanater. Utviklingen i de to Jemen-statene var på mange måter ulik, men begge var preget av sterke sosiale og politiske motsetninger, både internt og mellom de to statene.