Maxim Biller

Biller debuterte med kortprosa og fortellinger. Hans to første samlinger var Wenn ich einmal reich und tot bin (1990) og Land der Väter und Verräter (1994). En gjennomgående holdning blant anmelderne var at Biller var en dyktigere journalist enn skjønnlitterær forfatter. Senere prosasamlinger har endret denne vurderingen, samtidig som flere av hans utgivelser, blant annet Harlem Holocaust (1998), Bernsteintage (2004), Liebe heute: Short Stories (2007) og ikke minst novellen Im Kopf von Bruno Schulz (2013), har fått oppmerksomhet utover det tyskspråklige området. Enkelte, blant annet Im Kopf von Bruno Schulz (2013), har blitt oversatt, blant annet til engelsk. I 2020, i anledning av Billers sekstiårsdag, kom Sieben Versuche zu lieben, som samler tretten av forfatterens mest kjente fortellinger.

Det er en klar tematisk sammenheng mellom Billers kortprosa og hans romaner. Også i romanene står det å være jøde i dagens Tyskland sentralt, det samme gjør selvbiografiske erfaringer, både i kjærlighetsforhold og/eller seksuelle relasjoner og – ikke minst – som del av en jødisk familie fra Øst-Europa. Han debuterte som romanforfatter med Die Tochter i 2000.

I 2003 kom romanen Esra. Handlingen er basert på et av forfatterens kjærlighetsforhold og samboerskap samt erfaringene med denne kvinnens familie. Da boka kom ut, gikk Billers eks-partner til sak, som endte med at romanen ble inndratt og forbudt; forbudet gjelder fortsatt (2021). Rettssaken, som er enestående i tysk etterkrigstid, utløste en omfattende debatt om kunstnerisk frihet og forfatterens forhold til og bruk av levende modeller.

Selvbiografiske er også romanene Der gebrauchte Jude (2009) og Biografie (2016). En stor suksess ble romanen Sechs Koffer (2018), hvor Biller tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie: en russisk-jødisk familie som på 1950-tallet flytter fra Sovjetunionen til Praha, og som i 1970, to år etter Prahavåren, emigrerer til Vest-Tyskland.

Billers egen familiebiografi er gjenkjennelig i romanen Mama Odessa (2023). Den jødiske familien Grinbaum forlater Odessa tidlig på 1970-tallet og slår seg ned i Hamburg, et kompromiss mellom farens ønske om å bosette seg i Israel og morens indre motstand mot overhode å forlate Odessa. Romanen tematiserer et nært mor-sønn-forhold, samtidig som refleksjoner over forholdet mellom litteratur og levd liv står sentralt.

Biller har skrevet en rekke essayer, de fleste først publisert i ulike aviser og tidsskrift, senere utgitt i bokform. Som essayist og spaltist fører Biller en meget skarp og satirisk penn, og hans fremste virkemiddel er tabubrudd og provokasjon. Blant hans mest kjente essayer er hans oppgjør med den tyske samtidslitteraturen, blant annet i So viel Sinnlichkeit wie der Stadtplan von Kiel (1991), Ichzeit (2011) og Letzte Ausfahrt Uckermark (2014). I 2018 ga han ut sine poetikkforelesninger som han holdt ved Universitetet i Heidelberg samme år: Literatur und Politik, Heidelberger Poetikvorlesungen (2018). Han har også skrevet en rekke samfunnskritiske essayer, blant annet Die dritte Ethnie (2003), Deutsche deprimierende Republik (2009), Antisemiten sind mir egal (2014) og Sind Sie auch ein Linksrechtsdeutscher? (2019). I 2020 kom et utvalg av hans mest kjente essayer gjennom tidene: Wer nichts glaubt, schreibt. Essays über Deutschland und die Literatur.