egentlig Solomon Bellows
Saul Bellow. Foto fra 1976.
Saul Bellow var en kanadisk-amerikansk forfatter som er mest kjent for romanene The Adventures of Augie March (1953), Seize the Day (1956), Herzog (1964) og Humboldt’s Gift (1975). Bellow står som etterkrigstidens kanskje mest feirede amerikanske forfatter og mottok Nobelprisen i 1976. Etter hans død har det likevel ikke hersket noen full enighet om hans litterære kvaliteter og status.
Bellow var født i en forstad til Montreal av jødiske foreldre som bare få år tidligere hadde emigrert fra Russland. Foreldrene snakket russisk og jiddisk hjemme, mens barna snakket fransk på gaten og engelsk på skolen. Senere skrev Bellow at han lenge ikke engang visste at alt dette var forskjellige språk. Faren prøvde seg i en rekke yrker uten å lykkes og slo seg etter hvert på spritsmugling til USA.
I 1924 flyttet familien ulovlig vestover til Chicago, den store industri- og slakterbyen ved Lake Michigan. Faren og de eldre brødrene gjorde det så smått bedre i kullhandel og eiendomssalg og ble etter depresjonen svært velstående, mens Saul vokste opp med bøker og ideer og forble en forgjeldet outsider til han selv ble rik da Herzog (1964) overraskende hadde appell langt ut over hans vanlige nedslagsfelt. Det tydeligste trekket i hans image er deretter den beleste og verdensvante elegantier – alltid velkledd, alltid følsom, alltid tøff – like hjemme blant Chicagos gangstere som ved byens berømte universitet.
Bellows bøker er karakterisert av presise beskrivelser av hva det vil si å være et selv i det amerikanske storbylivet slik det artet seg fra 1920-tallet til rundt 1975, en egen evne til komisk-grotesk karakterisering av bipersoner man må til Charles Dickens for å finne maken til, en vakker balanse mellom åpen modernistisk sensibilitet, klare realistiske forpliktelser og stor språklig innovasjonslyst. Bellows personer står gjerne i en krisesituasjon, og i forsøket på å finne en ny likevekt, fortaper de seg i mange lag minner om barndom og oppvekst i de jødiske fattigkvarterene – med de utallige eksentriske slektninger og naboer. Disse erindringene er gjerne positivt ladet, men de inneholder også den sult på suksess og rikdom som skulle til for å kjempe seg inn i en stadig mer uoversiktlig, brutal og utilfredsstillende voksentilværelse.
I løpet av 1960-tallet økte Bellows kulturpessimisme, men han reddet seg lenge inn med sin humor og ”den håpløse gleden det var å tenke med hengivenhet på de døde”, som en av hans aldrende skikkelser formulerer det. Fjodor Dostojevskij, Franz Kafka og Theodore Dreiser var tidlige innflytelser, men Bellows egentligste modus er den komiske tradisjonen som går fra Henry Fielding via Charles Dickens og Mark Twain til James Joyce. Illustrerende eksempler i miniatyr er mesterlige noveller som The Old System (1968) og A Silver Dish (1978), det perfekte startsted for nye Bellow-lesere. Etter 1980 gikk forfatterskapet inn i en markert svakere fase.
Før krigen studerte Bellow sosiologi og sosilantropologi i Chicago og fikk senere ulike engasjementer ved universiteter i Midtvesten. Den første romanen Dangling Man (1944) blir skrevet mens han venter på en militærtjeneste det av helsemessige årsaker aldri blir noe av. Allerede i den andre boken The Victim (1947; norsk oversettelse Offeret), om en travel forlegger som i New Yorks feberhete sommergater forfølges av en plageånd fra fortiden, er mesterskapet tydelig, selv om han ennå ikke helt har funnet sin egen stil.
Den kommer først med The Adventures of Augie March, somogså er den beste kilden til de fattig-energiske gatene fra Bellows barndom. Den våkne hovedpersonens farløse familie styres der av leieboeren Grandma Lausch, en av ”de små gaters og nabolags Machiavellier”, en ”langkloet gammel hauk av en Bosjevik”. Hennes ”hukommelse spesialiserte seg på forseelser og fornærmelser”, og hun tenkte best med en sigarett mellom ”de mørke små gummene hvorfra all hennes list og ondskap og kommando strømmet ut”. Disse gatenes småforbryterske kaos skildres med frihet og letthet og lange, åpne setninger som var med på å fornye amerikansk litteratur. Like mye som Jack Kerouacs On the Road (1957) og J.D. Salingers The Catcher in the Rye (1951) innevarsler boken en ny tid og en ny sensibilitet, en stil basert mer på fri improvisasjon enn på fast struktur. Særlig bokens første tredjedel er fortsatt eminent Bellow; deretter kan fraværet av mål og mening og plot bli trettende.
Bellows sentrale roman er nå Herzog, den tragikomiske beretningen om hvordan litteraturprofessoren og romantikk-eksperten Moses Herzog kastes ut i desperasjon da hans unge kone forlater ham til fordel for hans nærmeste omgangsvenn. Herzog selv rives mellom woody allenske selvransakelser og bitter hevnlyst. Han er stort sett nesten fortapt i det moderne livet som amoralsk og fargerikt farer forbi ham, og han responderer med en fragmentarisk kulturkritikk formulert i utallige brokker usendte brev til kjente og ukjente – fra advokatene og psykologene som har begynt å overta hans liv, til Dwight Eisenhower, Martin Heidegger og Friedrich Nietzsche.
Humboldt’s Gift (norsk oversettelse Humboldts gave) en slags oppfølger, er det ikke skilsmisse og utroskap som plager den enda mer Bellow-lignende hovedpersonen: Det er en ny ekskones evigvarende rettsforfølgelse og alle de selvforskyldte problemene som kom med rikdommen og berømmelsen. Plotet er her sterkere, men siste del av boken, og Bellows sene forfatterskap generelt, svekkes av hans selvmedlidenhet, hans svakhet for egen berømmelse og hans økte distanse til den kultur som omgir ham.
Ved 100-årsmarkeringen fortsetter Bellow å høste mange genierklæringer, og for mange tilhører han sitt århundres største prosastilister. Blant hans sterkeste støttespillere er forfattere som Martin Amis og Philip Roth samt kritikeren James Wood, som snakker om ”den glade rullende friheten i Bellows dristig uforsikrede setninger, en prosa overmoden av tradisjon, fylt til bristepunktet av minnene om William Shakespeare og D. H. Lawrence, og likevel godt forberedt på å håndtere moderne kriser”.
Blant skeptikerne er litteraturforskeren Harold Bloom, som mener at alle de store romanene har diffuse hovedpersoner som egentlig mangler et sant indre jeg, et Whitmans Real Me, et fokus som kunne ha vært noe annet enn vag, absorberende passivitet. Et slikt standpunkt kan understøttes av en tidlig karakteristikk av Bellow, gitt på 1940-tallet av hans gode venn, forfatteren Isaac Rosenfeld: ”Som personlighet er Bellow sterk, sunn, rasjonell, spontan, vakker, leken, kreativ, fleksibel. Som karakter er han svak, avhengig, kjedelig, blokkert, uten evne til morskap eller glede. Det dreier seg om en grunnleggende splittelse”.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.