Septuaginta

Et fragment av et stykke papyrus med tekst fra Septuaginta, salme 88, vers 4-8. Teksten er fra Egypt og er datert til en gang mellom 30 fvt. og år 640.

The Duke Papyrus Archive.

Septuaginta er en samling av greske oversettelser av hellige skrifter på hebraisk. Oversettelsene skjedde i Egypt i 3. århundret fvt. til 1. århundret evt. Skriftene som ble oversatt utgjør i dag med noen unntak, det vi kaller Det gamle testamentet/ Den hebraiske bibelen.

Faktaboks

uttale:
septuagˈinta
etymologi:
latin ‘sytti’

Historisk bakgrunn

Aleksander den stores erobringstokt innleder perioden som kalles hellenismen (323 fvt.–30 fvt.). I kjølvannet av den militære og politiske omveltningen Aleksander skapte, spredte gresk språk og kultur seg i hele det østlige middelhavsområdet. Dette skapte grobunn for gjensidig utveksling med lokalt forankrede kulturer. Den nye politiske situasjonen bidro til at folk i større grad flyttet på seg. Mange jøder flyttet fra Judea og til Egypt. Særlig i den nye hovedstaden for det greskspråklige kongeriket i Egypt, Aleksandria, vokste det fram et stort jødisk fellesskap. I dette fellesskapet, men kanskje også i jødiske grupperinger ellers i Egypt, ble jødenes hellige skrifter oversatt til gresk.

Det finnes ulike forklaringer til hvorfor de hellige tekstene ble oversatt. Mange ser oversettelsene som svar på behov i jødiske religiøse forsamlinger, men det er også mulig at tekstene skulle brukes som lovtekster i en administrativ sammenheng. En annen relatert forklaring er at tekstene ble oversatt med tanke på å utvikle jødisk identitet i Egypt.

Betydning

Oversettelsene ble til over flere århundrer og i flere ulike jødiske miljøer. Samlingen slik vi kjenner den, er med andre ord sammensatt. Tekstene var viktige for det gresktalende jødiske miljøet i Aleksandria og avgjørende for filosofen Filon. Oversettelsene hadde også en grunnleggende betydning for kristendommens utvikling i det greskspråklige middelhavsområdet. I de nytestamentlige skriftene ble ofte tekstene fra Septuaginta benyttet. Oversettelsene fungerte også som hellige tekster for de kristne menighetene fram til Hieronymus’ latinske oversettelse (382-405) overtok denne rollen. Septuaginta fikk aldri tilsvarende rolle i jødiske kretser. Her ble de hebraiske tekstene foretrukket.

I dag brukes Septuaginta i den gresk-ortodokse kirke. I bibelvitenskapelig sammenheng er Septuaginta en viktig kilde til å forstå hvordan de bibelske tekstene vokste fram.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Ole Gustav Olsen

Hvorfor bruke ordet palestine når Israel er rette navn å bruke? Å omtale det som Jødeland kan aksepteres nå det blir brukt i positivt omtale.

svarte Terje Stordalen

Her spør du om noe som mange sikkert lurer på, og som i hvert fall har opptatt mange forskere. La meg forsøke å svare litt utførlig: Det er faktisk svært vanskelig å finne et navn på dette landområdet som både er allment akseptert og historisk korrekt. "Israel" betegnet opprinnelig et hebraisk-talende kongedømme med hovedstad i Samaria – storesøster til den andre hebraisk-talende staten Juda. Landet Israel ble erobret av assyrerne most slutten av 700-tallet fvt., mens Juda falt for den babylonske hæren i 587 fvt. Under perserriket ble det område som før het Juda til provinsen Judea, og navnet "Israel" ble primært et navn på det etniske og religiøse fellesskapet som formidlet arven fra det gamle Israel og Juda. Da papirutgaven av SNL gikk i trykken (og altså: da denne artikkelen ble skrevet), var det vanlig å kalle landområdet Palestina. I dag ville det kanskje være mer vanlig blant vitenskapsfolk å kalle det “den sørlige Levant”. Men ingen av disse navnene klinger særlig godt. Og “Israel” er altså heller ikke noe godt alternativ: 1) det var ikke navnet på området i den tiden denne artikkelen handler om, og 2) det området som i dag heter Israel, dekker ikke hele det området som artikkelforfatteren omtaler som Palestina.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg