Aqeda er betegnelsen på Den hebraiske bibelenes fortelling om hvordan Abraham fikk en befaling fra Gud (JHVH) om å dra opp til Moria-fjellet (Tempelhøyden) for å ofre sin sønn Isak (1. Mosebok 22, 1–19). Abraham adlød Gud, dro opp på fjellet samme med Isak, bygget et alter og gjorde seg klar til å ofre sin sønn. Men i siste liten ble hans hånd stoppet av en engel som ropte at befalingen hadde vært en prøve på Abrahams lydighet. En bukk ble ofret som erstatning, og engelen ropte at Abrahams villighet til å ofre sin egen sønn til Gud førte til Guds velsignelse for ham selv og hans etterkommere.

Fortellingen om Abrahams lydighet er viktig i jødisk tradisjon og blir lest i forbindelse med gudstjenesten i synagogen på den andre dagen av nyttårsfesten, rosh ha-shana.

Fortellingen har vært gjenstand for både legendedannelse og teologiske tolkninger i jødedommen. Både rabbinere og jødiske filosofer har søkt å forklare betydningen av fortellingen om Abraham og Isak. Ikke minst har de vært opptatt av hvorvidt Abraham handlet av frykt for Gud eller av kjærlighet. 

Den jødiske filosofen Filon (Philo) av Alexandria (ca. 25 fvt. til 50 evt.) mente Aqeda skulle tjene som en advarsel mot den hedenske praksisen med å ofre barn til Molok i krisesituasjoner. Flere bibeltekster kan gi inntrykk av at slik praksis også hadde fått innpass blant israelittene i tidlig tid (2. Kongebok 3,27). For Filon var Abrahams villighet til å ofre sin egen sønn også et mål på hans lydighet og kjærlighet til Gud. 

I jødisk tradisjon oppfattes Isak som en voksen mann som selv forsto hva som skulle skje. Ofringen er derfor også blitt tolket som et selvoffer, en slags rabbinsk parallell til Jesu offerdød. Innenfor den jødiske tolkningstradisjonen, midrash, ble det også utviklet en forestilling om at Guds befaling var et resultat av en utfordring fra Satan, og at denne forsøkte å overtale både Abraham og Isak til ikke å adlyde Gud. Men Abraham motsto alle Satans forsøk, og som straff skal Satan ha fortalt Sara at Isak var død, noe som førte til hennes død.

I middelalderen utviklet rabbinerne også en forestilling om at Isak faktisk ble drept og brent på bålet, men at han gjenoppsto fra asken. Middelaladerens jødiske lærde diskuterte også hvorvidt Gud ombestemte seg, noe de ikke mente passet med ideen om Guds ufeilbarlighet, eller om det hele var tenkt som en prøve i utgangspunktet. Den jødiske middelalderfilosofen, Maimonides (1135–2004) mente at befalingen om å ofre sin sønn var den vanskeligste av ti tester Abraham måtte gjennom (Mishna, Pirke Avot, 5, 3–4), og at fortellingen var et av bibeltekstenes vanskeligste teologiske spørsmål. 

Motivet er blitt brukt i jødisk kunst helt tilbake til oldtiden. Et vakkert eksempel er mosaikkgulvet i den gamle synagogen i Beit Alfa ved Gilboafjellet fra 500-tallet evt. 

Kirkefedrene mente at fortellingen om ofringen av Isak var en slags tidlig forløper for kristendommens forestilling om Jesu offerdød (Romerbrevet 8,32). Aqedah spiller en stor rolle i Vestens kunst og litteratur, for eksempel i Thomas Manns roman Josef og hans brødre.

Fortellingen nenves også i Koranen (Sure 37, 100–109), men muslimske teologer knytter fortellingen oftest til Abrahams første sønn, Ismael, og ikke til Isak.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.