Sveits – franskspråklig litteratur

Enkelte litteraturkritikere har hevdet at den franskspråklige litteraturen i Sveits er så sterkt knyttet til Frankrike at den ikke representerer noen egen tradisjon. Men særlig på 1900-tallet har mange forfattere fra det franskspråklige Sveits ønsket å vise at de står for andre idealer enn dem man gjerne forbinder med fransk litteratur. Derfor skildrer denne litteraturen ofte konflikter mellom lokale og regionale verdier og verdier forbundet med Frankrike og det franske. Det kan dreie seg om spenning mellom protestantisme og katolisisme, mellom bondekultur og urban kultur, mellom livet i naturen og intellektuelt liv og så videre. Ikke minst er forfatterne fra det franskspråklige Sveits opptatt av skjønnheten og det storslagne ved alpelandskapet. Ofte lar de naturen være en aktiv deltaker i fortellingene og ikke bare en bakgrunn som skaper stemning, slik det er mer vanlig hos forfatterne fra Frankrike. Enkelte har også ønsket å utvikle en språklig stil som skiller seg fra de stilidealer som har sitt opphav i Paris. 

Den eldste franskspråklige litteraturen i Sveits ble til på 1300-tallet, blant annet i form av trubadurlyrikk og krøniker. Med teologen Jean Calvin (1509−64) ble bystaten Genève et sentrum for reformasjonens kultur. Genève ble ikke innlemmet i Sveits før i 1815, men spilte fra renessansen av en viktig rolle for kulturlivet i hele regionen. Kalvinismens dominerende innflytelse gjorde at litteraturen på 1500- og 1600-tallet var særlig opptatt av religiøse spørsmål. På slutten av denne perioden vokste det fram en ny interesse for fremmede land og folk. En viktig representant for denne retningen var Béat Louis de Muralt (1665−1749) som skildret forholdet mellom fransk og engelsk folkeliv og lynne. 

De sveitsiske forfatterne fra første del av 1700-tallet representerte mange av opplysningstidens idealer, men de tok ofte avstand fra Voltaires antireligiøse grunnsyn. En viktig skikkelse var Jean-Jacques Rousseau (1712−78). Han var født i Genève og for ham var fødebyen et idealsamfunn, et moderne Sparta som ennå ikke var fordervet av livsstilen i de europeiske storbyene. Men Rousseau protesterte samtidig mot de puritanske holdningene som hersket i byen. Særlig hans naturskildringer og hans innadvendte selvbiografiske skrifter fikk betydning for senere sveitsisk litteratur.

Den franske revolusjon hadde også innflytelse på utviklingen av den franskspråklige litteraturen i Sveits. Både like før og under revolusjonen valgte franskspråklige forfattere fra hele Europa å bo i Sveits. Blant dem var Isabelle de Charrière (1740−1805) som var født i Holland. I sine romaner var hun opptatt av feministiske spørsmål, og hun utfordret autoritetene på en måte som minnet om filosofene i opplysningstiden. Isabelle de Montolieu (1751−1832) skrev følsomme romaner som pekte fram mot romantikken, men hun var særlig viktig som oversetter og var blant annet den første som formidlet Jane Austens romaner til franske lesere.

To betydelige skikkelser fra tiden omkring år 1800 var Germaine de Staël (1766−1817) og Henri-Benjamin Constant de Rebecque (1767-1830). Begge var sterkt kosmopolitisk orientert, og Madame de Staël ble en viktig brobygger mellom tysk og fransk åndsliv. Begge er også eksempler på hvor nært forbundet sveitsisk og fransk kultur var på denne tiden, og det er mest vanlig å regne dem som franske forfattere selv om de samtidig har en viktig plass i sveitsisk kultur.

På 1800-tallet fantes det i det franskspråklige Sveits en rekke pedagoger inspirert av Pestalozzi og Rousseau. Videre kan nevnes den innflytelsesrike teologen Alexandre Vinet (1797−1847), samt forfatteren og tegneren Rodolphe Töpffer (1799−1846) som kombinerte tekst og illustrasjon på en måte som peker fram mot tegneserien. Juste Olivier (1807−76) skrev både lyrikk, romaner og historiske verker. Det mest kjente navnet er likevel Henri-Frédéric Amiel (1821−81). Hans dagbok (12 bind) har meget høy litterær verdi, og hans følsomme selvanalyser har hatt vesentlig innflytelse på mange europeiske forfattere.

En spennende skikkelse fra slutten av 1800-tallet var Edouard Rod (1857−1910). Han var både skjønnlitterær forfatter og litteraturforsker. Først var han naturalist; senere ble han påvirket av skikkelser som Arthur Schopenhauer og Richard Wagner. Han var særlig opptatt av hvordan litteraturen behandlet etiske problemer. Blant de mange forfatterne han introduserte for sveitsiske lesere, var Henrik Ibsen.

Ved begynnelsen av 1900-tallet diskuterte man mulighetene for å skape en særegen sveitsisk litteratur, først i tidsskriftet La Voile latine (1904–10), senere blant representantene for la renaissance vaudoise. Blant forfatterne fra denne perioden kan nevnes Henry Spiess (1876−1940) som orienterte seg mot en religiøs grunnholdning, samt Gonzague de Reynold (1880−1970) som angrep demokratiske verdier og ønsket at Sveits skulle bli en korporativ stat. Robert de Traz (1884−1951) skrev lyrikk i senromantisk stil, men ble etter hvert en av de første som presenterte Siegmund Freuds ideer på fransk. Men den viktigste skikkelsen var Charles-Ferdinand Ramuz (1878−1947), som forente regionalismen med en sterk interesse for allmennmenneskelige problemer og som i sine dikt og romaner utviklet en særegen ekspresjonistisk stil.

På 1900-tallet valgte adskillige sveitsiske forfattere å flytte til Frankrike, og de gikk helt opp i fransk litterært miljø. Blant dem som bodde i sitt eget land, ønsket mange å skape en litterær tradisjon uavhengig av Frankrike, og en egen fransk-sveitsisk språklig stil. Andre var opptatt av landets plass i det internasjonale samfunnet. En sjanger som var særlig viktig på 1900-tallet, var lyrikken. Mange av de franskspråklige lyrikerne i Sveits var også litteraturkritikere. Blant forfattere fra første del av 1900-tallet kan nevnes lyrikerne Gustave Roud (1897−1976), som ble en inspirator for mange diktere i neste generasjon, den elegante bohemen Pierre-Louis Matthey (1893−1970) og Edmond-Henri Crisinel (1897−1948), som uttrykte sin mentale uro i gripende diktsamlinger. En lyriker og essayist som var lite påaktet i sin samtid, men som det har vært voksende interesse for i det 21. århundre, er Charles-Albert Cingria (1883−1954).

Guy de Pourtalès (1881−1941) skrev romaner, men er mest kjent for sine biografier av filosofer og komponister. Avantgardisten Blaise Cendrars (1887−1961) var født i Sveits, men ble tidlig fransk statsborger. Blant kvinnelige forfattere fra denne perioden kan nevnes Catherine Colomb (1892−1965) som bare skrev et lite antall romaner, men som oppnådde stor anerkjennelse. Clarisse Francillon (1899−1976) skrev romaner som særlig var preget av hennes venstreorienterte samfunnssyn. Også Alice Rivaz (1901−98) var venstreorientert og feministisk engasjert, men romanene og essayene hennes viser samtidig at hun var sterkt opptatt av musikk. Monique Saint-Hélier (1895−1955) som måtte holde sengen i mange år på grunn av sykdom, skapte viktige romaner i en stil som peker fram mot le nouveau roman

Hos mange av forfatterne fra etterkrigstiden forenes innflytelsen fra moderne litterære strømninger med ønsket om å holde levende en egen sveitsisk tradisjon. Her er blant annet tilknytningen til naturen og interessen for selvbiografi sterk. Blant de mest kjente skikkelsene i denne generasjonen er ekteparet Maurice Chappaz (1916−2009) og Stéphanie Corinna Bille (1912−79), Maurice Zermatten (1910−2001), Jacques Chessex (1934−2009) og Philippe Jaccottet (født 1925). Karakteristisk for disse forfatterne er blant annet at de har gjort seg bemerket innenfor flere sjangere.

Romanforfatteren Albert Cohen (1895−1981) en kosmopolitt av jødisk opphav, født i Hellas, men sveitsisk statsborger fra 1919, er også en viktig representant for 1900-tallets sveitsiske litteratur. Reiseskildringene til Nicolas Bouvier (1929−98) blir betraktet som nyskapende innen sjangeren. I denne perioden finner man også en rekke viktige kvinnelige forfattere i det franskspråklige Sveits. Blant de mest markante er romanforfatterne Yvette Z'Graggen (1920−2011), Monique Laederach (1938−2004) og Anne-Lise Grobéty (1949−2010).

Som eksempler på de mange forfatterne som er født i det franskspråklige Sveits etter annen verdenskrig, kan man nevne dramatikeren Valère Novarina (født 1947) og prosaforfatteren Ferenc Rakoczy (født 1967). Novarina har utviklet det han kaller «ordenes teater» som bygger på at mennesket er det eneste dyr som bruker språk. Rakoczy forsøker blant annet å advare mot de store miljøkrisene som er i ferd med å ramme kloden. Miljøvern er også et hovedanliggende for en av de aller yngste forfatterne fra Genève, Joël Dicker (født 1985). Men det er med en pastisj på en kriminalroman at Dicker har gjort stor lykke, både hos kritikerne og hos publikum.  

Sveits har en sterk og uavhengig universitetstradisjon, og de franskspråklige universitetene har vært betydelige sentre for europeisk språk- og litteraturforskning. Språkforskeren Ferdinand de Saussure er ikke bare en av grunnleggerne av moderne lingvistikk, men også hatt avgjørende betydning for moderne litteraturteori. Den såkalte Genèveskolen, med forskere som Albert Béguin, Marcel Raymond, Jean Rousset og Jean Starobinski, ansees som et sentrum for den «tematiske» litteraturforskningen som var særlig viktig i 1950- og 1960-årene, men som fremdeles inspirerer kritikere over hele Europa. Også en rekke fremtredende franske og belgiske litteraturforskere har arbeidet i Sveits.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.