Sveits - franskspråklig litteratur

Den franskspråklige litteraturen i Sveits er hovedsakelig blitt til i de vestre og sørvestre delene av landet. Ikke minst har det vært et aktivt litterært og intellektuelt liv i områdene rundt Genève og Genfersjøen («Lac Léman»). Under kriger og urolige perioder ellers i Europa har mange forfattere og kunstnere valgt å slå seg ned i disse fredelige og naturskjønne områdene. De internasjonale organisasjonene som har hovedsete i og rundt Genève har også bidratt til at det litterære livet i det franskspråklige Sveits har fått et internasjonalt preg.

Det franske og det regionale

Enkelte franske litteraturkritikere har hevdet at den franskspråklige litteraturen i Sveits er så sterkt knyttet til Frankrike at den ikke representerer noen egen tradisjon. Men særlig på 1900-tallet har mange forfattere fra det franskspråklige Sveits ønsket å vise at de står for andre idealer enn dem man gjerne forbinder med fransk litteratur. Derfor skildrer denne litteraturen ofte konflikter mellom lokale og regionale verdier og verdier forbundet med Frankrike og det franske. Det kan dreie seg om spenning mellom protestantisme og katolisisme, mellom bondekultur og urban kultur, mellom livet i naturen og intellektuelt liv og så videre.

Men særlig er forfatterne fra det franskspråklige Sveits opptatt av skjønnheten og det storslagne ved alpelandskapene. Ofte lar de naturen være en aktiv deltaker i fortellingene og ikke bare en bakgrunn som skaper stemning, slik det er mer vanlig hos forfatterne fra Frankrike. Enkelte sveitsiske forfattere har også ønsket å utvikle en språklig stil som skiller seg fra de stilidealene som har sitt opphav i Paris. Dette gjelder blant annet en så sentral skikkelse som Charles–Ferdinand Ramuz.

Fra middelalder til opplysningstid

Den eldste franskspråklige litteraturen i Sveits ble til på 1300–tallet, blant annet i form av trubadurlyrikk og krøniker. Med teologen Jean Calvin (1509−1564) ble bystaten Genève et sentrum for reformasjonens kultur. Selv om Genève ikke ble innlemmet i Sveits før i 1815, spilte byen helt fra renessansen en viktig rolle for kulturlivet i regionen. Kalvinismens dominerende innflytelse gjorde at litteraturen på 1500- og 1600-tallet var særlig opptatt av religiøse spørsmål. På slutten av denne perioden vokste det frem en ny interesse for fremmede land og folk. En viktig representant for denne retningen var Béat Louis de Muralt (1665−1749) som blant annet skrev om forholdet mellom fransk og engelsk folkeliv og lynne.

De sveitsiske forfatterne fra første del av 1700-tallet representerte mange av opplysningstidens idealer, men de tok ofte avstand fra Voltaires antireligiøse grunnsyn. En viktig skikkelse var Jean-Jacques Rousseau (1712−1778). Han var født i Genève og for ham var fødebyen mye av et idealsamfunn, et moderne Sparta som ennå ikke var fordervet av livsstilen i de europeiske storbyene. Men Rousseau protesterte samtidig mot de puritanske holdningene som hersket i byen. Særlig hans naturskildringer og hans innadvendte selvbiografiske skrifter fikk betydning for senere sveitsisk litteratur.

Sveits og Den franske revolusjonen

Den franske revolusjon fikk også innflytelse på utviklingen av den franskspråklige litteraturen i Sveits. Både like før og under revolusjonen valgte franskspråklige forfattere fra hele Europa å bosette seg i landet. Blant dem var Isabelle de Charrière (1740−1805) som var født i Holland. I sine romaner var hun opptatt av feministiske spørsmål, og hun utfordret autoritetene på en måte som minnet om filosofene i opplysningstiden. Isabelle de Montolieu (1751−1832) skrev romaner i en følsom stil som pekte fram mot romantikken, men hun var særlig viktig som oversetter, og hun var den første som formidlet Jane Austens romaner til franskspråklige lesere.

Madame de Staël og Benjamin Constant

To betydelige skikkelser i franskspråklig sveitsisk litteratur fra tiden omkring år 1800 var Germaine de Staël (1766−1817) og Henri-Benjamin Constant de Rebecque (1767–1830). De hadde også en tid et lidenskapelig samliv. Politisk var begge moderate og liberale, og de var kritiske til utviklingen i Frankrike under Napoleon Bonaparte. De var også sterkt kosmopolitisk orientert, og Madame de Staël ble en viktig brobygger mellom tysk og fransk litteratur. Begge er eksempler på hvor nært forbundet sveitsisk og fransk kultur var på denne tiden, og man har ofte regnet dem som franske forfattere selv om de kommer fra Sveits og har en viktig plass i sveitsisk litterært liv.

1800-tallet

På 1800-tallet fantes det i det franskspråklige Sveits en rekke pedagoger inspirert av Pestalozzi og Rousseau. Videre kan nevnes den innflytelsesrike teologen Alexandre Vinet (1797−1847), samt forfatteren og tegneren Rodolphe Töppfer (1799−1846) som kombinerte tekst og illustrasjon på en måte som peker frem mot tegneserien. Juste Olivier (1807−1876) skrev både lyrikk, romaner og historiske verker. Det mest kjente navnet er likevel Henri-Frédéric Amiel (1821−1881). Hans dagbok (12 bind) har høy litterær verdi, og hans på samme tid følsomme og klarsynte selvanalyser har hatt vesentlig innflytelse på mange europeiske forfattere.

En spennende skikkelse fra slutten av 1800-tallet var Edouard Rod (1857−1910). Han var både skjønnlitterær forfatter og litteraturforsker. Først var han orientert mot naturalismen; senere ble han påvirket av skikkelser som Arthur Schopenhauer og Richard Wagner. Han var særlig opptatt av hvordan litteraturen behandlet etiske problemer. Blant de mange forfatterne han introduserte for sveitsiske lesere, var Henrik Ibsen.

Forsvar for sveitsiske verdier

Ved begynnelsen av 1900-tallet diskuterte mange forfattere mulighetene for å skape en ny og særegen sveitsisk litteratur. Denne diskusjonen fant først sted i tidsskriftet La Voile latine (1904–1911, «Det latinske segl» ). Dette tidsskriftet ble etter hvert et forum for diskusjon mellom forfatterne som forsvarte spesifikt sveitsiske ( og protestantiske) verdier og forfattere som forsvarte allmenne latinske og sør-europeiske idealer, og dermed også ofte katolske verdier. Senere ble diskusjonen ikke minst ført videre blant representantene for La renaissance vaudoise «Vauds gjenfødelse». Dette var betegnelsen både på et tidsskrift og på en bevegelse som satte preg på Sveits' politiske liv på 1920– og 1930–tallet. Denne bevegelsen ble etter hvert sterkt høyreorientert, og selv om den ikke kunne sammenliknes med nazismen i Tyskland, hadde den mange trekk til felles med de samtidige fascistiske bevegelsene i Italia og i Spania.

Blant forfatterne fra denne perioden kan nevnes Henry Spiess (1876−1940) som orienterte seg mot en religiøs grunnholdning, samt Gonzague de Reynold (1880−1970) som angrep demokratiske verdier og ønsket at Sveits skulle bli en korporativ stat. Robert de Traz (1884−1951) skrev lyrikk i senromantisk stil og romaner som lovpriste militære idealer. Men inntrykkene fra første verdenskrig gjorde ham til pasifist, og senere ble han en av de første som presenterte Sigmund Freud og psykoanalysen for franske lesere. Men den viktigste skikkelsen var trolig Charles-Ferdinand Ramuz (1878−1947), som forente beskrivelsen av sin egen region med en sterk interesse for allmennmenneskelige problemer, og som i dikt og romaner utviklet en særegen ekspresjonistisk stil og en uttrykksform som skiller seg fra den type fransk språk som på samme tid ble brukt i Paris.

Lyrikk, romaner og essayer

En sjanger som har vært viktig i det franskspråklige Sveits på 1900-tallet, er lyrikken. Mange av lyrikerne i Sveits har også vært litteraturkritikere. Blant forfattere fra første del av 1900-tallet kan nevnes lyrikerne Gustave Roud (1897−1976), som ble en inspirator for mange diktere i neste generasjon. Videre har man den elegante bohemen Pierre-Louis Matthey (1893−1970), samt Edmond-Henri Crisinel (1897−1948), som uttrykte sin mentale uro i gripende diktsamlinger. En lyriker og essayist som var lite påaktet i sin samtid, men som det har vært voksende interesse for i det 21. århundre, er Charles-Albert Cingria (1883−1954).

Guy de Pourtalès (1881−1941) skrev flere romaner, men er mest kjent for sine biografier av filosofer og av komponister. Avantgardisten og eventyreren Blaise Cendrars (1887−1961) var født i Sveits, men ble tidlig fransk statsborger. Blant kvinnelige forfattere fra denne perioden kan nevnes Catherine Colomb (1892−1965) som bare skrev et lite antall romaner, men som oppnådde stor anerkjennelse. Clarisse Francillon (1899−1976) skrev romaner som var preget av hennes venstreorienterte samfunnssyn. Også Alice Rivaz (1901−98) var venstreorientert og feministisk engasjert. Romanene og essayene hennes viser for øvrig at hun var sterkt opptatt av musikk. Monique Saint-Hélier (1895−1955) som måtte holde sengen i mange år på grunn av sykdom, skapte viktige romaner i en stil som peker fram mot le nouveau roman, som var en viktig strømning i fransk litteratur etter andre verdenskrig.

Etterkrigstiden

Hos mange av forfatterne fra etterkrigstiden forenes innflytelsen fra moderne litterære strømninger med ønsket om å holde levende en egen sveitsisk tradisjon. Her er blant annet tilknytningen til naturen og interessen for selvbiografi sterk. Blant de mest kjente skikkelsene i denne generasjonen er ekteparet Maurice Chappaz (1916−2009) og Stéphanie Corinna Bille (1912−1979), samt Maurice Zermatten (1910−2001), Jacques Chessex (1934−2009) og Philippe Jaccottet (født 1925). Karakteristisk for disse forfatterne er blant annet at de har gjort seg bemerket innenfor flere sjangere.

Essayisten Denis de Rougemont (1907–1985) var opptatt av Europas fremtid og advarte mot totalitære ideologier, men skrev også et berømt essay om utviklingen av synet på kjærligheten i europeisk kultur. Romanforfatteren Albert Cohen (1895−1981) var en kosmopolitt av jødisk opphav. Han var født i Hellas, men ble sveitsisk statsborger i 1919 og regnes som en av de viktigste representantene for 1900-tallets sveitsiske litteratur. Reiseskildringene til Nicolas Bouvier (1929−98) blir betraktet som nyskapende innen sjangeren.

Kvinnelitteratur

I denne perioden finner man også en rekke viktige kvinnelige forfattere. Blant de mest markante er romanforfatteren Yvette Z'Graggen (1920−2011) som også skrev en rekke hørespill for radio. Monique Laederach (1938−2004) skrev romaner og fortellinger, men hun er mest kjent for diktsamlinger preget av feministiske og politisk radikale holdninger. Også Amélie Plume (født 1943) har et feministisk perspektiv, men hennes skildringer av kvinnekampen er preget av mye humor og selvironi. En annen feminist var Anne-Lise Gropéty (1949–2010), men hun beskrev særlig kvinner som ikke maktet å tilpasse seg rollene omverdenen forventet av dem. Hun var også meget anerkjent for sine bøker for barn og ungdom.

Tradisjon og fornyelse

Blant de mest markante forfatterne som ble født i det franskspråklige Sveits i tiden omkring annen verdenskrig, er romanforfatteren Claude Delarue (1944–2011) og dramatikeren Valère Novarina (trolig født 1942). Delarue bodde lenge i Paris, men forfatterskapet hans formidlet ikke minst hvor fascinert han var av kulturen i landene øst for Sveits. Novarina har utviklet det han kaller «ordenes teater» som bygger på at mennesket er det eneste dyr som bruker språk. I skuespillene hans er ikke replikkenes mening det vesentlige, men selve det at personene snakker. Novarina har fått mange priser for stykkene sine og fått skuespill oppført på La Comédie française, noe som er meget uvanlig for en dramatiker fra vår tid. Han er også en anerkjent billedkunstner.

Dialog og samfunnskritikk

I den nyeste sveitsiske litteraturen finner man flere interessante essayister. Etienne Barilier (født 1947) er kjent som romanforfatter og oversetter, men han har først og fremst skrevet essayer. Han er særlig inspirert av Albert Camus som han har utgitt flere bøker om. Raphaël Aubert, født 1953) har skrevet romaner og fortellinger inspirert av den franske forfatteren André Malraux. Men han er også opptatt av religiøse problemstillinger og skrevet essayer om hvor viktig det er med dialog mellom muslimer og kristne.

Flere forfattere fra det franskspråklige Sveits stiller spørsmålstegn ved den rollen landet spiller eller har spilt når det gjelder Europas utvikling. Yves Laplace (født 1958) har blant annet skrevet en roman om lederen for et fascistisk parti i Sveits i mellomkrigstiden. At det den gang fantes slike partier, er etter hans mening et faktum de fleste sveitsere har ønsket å fortrenge. Han er også kjent for sin kritikk av forfattere som han mener har forsvart serbernes ugjerninger i Kosovo. Andre er opptatt av det de ser som sveitsernes manglende vilje til å delta i Europas humanitære engasjement utenfor sin egen verdensdel. En forfatter som forener feministiske holdninger med en slik kritikk, er Hélène Bezençon (født 1960).

Til samme generasjon hører Sylviane Dupuis (født 1956) som både har skrevet lyrikk, skuespill og essayer om det som særpreger teateret som litterær form. Skuespillene hennes er blitt oversatt til en rekke språk og er blitt oppført i mange land. Også Michel Layaz (født 1963) har gjort seg bemerket innenfor flere sjangere. Særlig har studien hans om den sveitsiske billedkunstneren Louis Soutter vakt oppmerksomhet. Her skildrer Layaz hvor umulig det var for denne nyskapende, men psykisk ustabile kunstneren å bli godtatt i sitt hjemland. Thomas Sandoz (født 1967), som både er psykolog, lyriker og essayist, har blant annet drøftet mulighetene for dialog mellom skolemedisin og alternativ medisin. Men han er mest kjent for sitt store essay om den tyske kriminalhelten Stefan Derrick, og om hvordan kriminalfilm-sjangeren bygger på drømmen vår om å finne orden og rettferdighet i en stadig mer uforståelig verden.

En kriminalforfatter som har oppnådd stor anerkjennelse, er Michel Diserens (født 1967). Han har skapt et litterært univers som minner om det man finner i science-fiction. Også Catherine Lovey er født i 1967. Intrigene i bøkene hennes kan minne om intriger i kriminallitteraturen. Men hos henne er den psykologiske fremstillingen av personene langt viktigere enn oppklaringen av mysteriene.

To viktige immigranter

Sveits er også blitt et hjemland for forfattere som har valgt å emigrere fra sitt eget land. Et godt eksempel på dette er Marius Daniel Popescu (født 1963) som forlot Romania da han var 27 år gammel og og arbeidet som bussfører i Lausanne før han hadde lært seg fransk. Senere har han vunnet priser både for lyrikk og for romaner skrevet på hans nye språk. Ferenc Rákózy (født 1967) kommer fra en kjent ungarsk adelsslekt. Faren hans hadde flyktet til Sveits under oppstanden i 1956. Han er født i Basel, men slo seg senere ned i den fransktalende delen av landet. Ved siden av sitt virke som psykiater har han gitt ut en rekke diktsamlinger og prosatekster. Her forsøker han ikke minst å advare mot de store miljøkrisene som er i ferd med å ramme kloden.

Dyr, natur, miljøkrise

Men Rákóczy er langt fra den eneste sveitsiske forfatteren i sin generasjon som er opptatt av miljøspørsmål. Det er interessant å se hvor ofte dyr blir nevnt i boktitlene deres. Et godt eksempel er tittelen på Popescus mest kjente roman: La symphonie du loup («Ulvesymfonien») fra 2012. Likevel er boken først og fremst en skildring av mennesker, og av et Romania i krise stilt opp mot et Sveits der tryggheten synes nærmest uvirkelig. En forfatter som ofte har skrevet om dyr, er Noëlle Revaz (født 1968). Hennes skildringer av de firbente er preget av humor og poesi, og formen hennes er så nyskapende at hun regnes som meget representativ for sin generasjon.

En annen ung forfatter fra det franskspråklige Sveits som gjerne skriver om dyr, er Blaise Hofmann (født 1978). Han har blant annet tilbrakt en sommer som sauegjeter i Alpene og han beskriver saueflokken som en struktur som hele tiden truer med å gå i oppløsning. I 2016 utgav han en bok med tittelen Le monde animal («Dyrenes verden»). Her er budskapet at med de utfordringer og trusler menneskene står overfor i dag, må de aldri glemme at de ikke er alene: Gjennom vårt fellesskap med dyrene, som Hofmann kaller våre brødre og søstre, kan vi ikke bare lære å ta vare på dem, men også lære å ta vare på oss selv. Hofmann er blitt kalt en moderne og verdslig Frans fra Assisi. Han er samtidig sterkt opptatt av å reise, og i flere bøker har han ønsket å føre videre arven fra reiseskildringene til Nicolas Bouvier (1929–1998) som var en viktig nyskaper innenfor denne sjangeren.

Miljøvern er også et hovedanliggende for en annen av de yngste forfatterne fra Genève, Joël Dicker (født 1985). Men det er med en pastisjer på kriminalromaner at Dicker har gjort stor lykke, både hos hos publikum og hos de fleste kritikerne. Men enkelte kritikere har hevdet at en bok som La Vérité sur l'affaire Harry Québert (2012, norsk oversettelse: Sannheten om Harry Quebert-saken, 2015) både er for omfangsrik til å være en god spenningsroman, og for sterkt preget av et av hans store forbilder, den amerikanske forfatteren Philip Roth.

Språk- og litteraturforskning

Sveits har en sterk og uavhengig universitetstradisjon, og de franskspråklige universitetene har vært betydelige sentre for europeisk språk- og litteraturforskning. Språkforskeren Ferdinand de Saussure (1857–1913) er ikke bare en av grunnleggerne av moderne lingvistikk; han har også hatt avgjørende betydning for moderne litteraturteori. Den såkalte Genèveskolen, med forskere som Albert Béguin (1901–1957), Marcel Raymond (1897–1981), Jean Rousset (1910–2002) og Jean Starobinski (1920–2019), ansees som et sentrum for den tematiske litteraturforskningen som var særlig viktig i 1950- og 1960-årene, men som fremdeles inspirerer kritikere over hele Europa. Også en rekke fremtredende franske og belgiske litteraturforskere har arbeidet i Sveits.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg