Den franskspråklige litteraturen i Sveits er hovedsakelig blitt til i de vestre og sørvestre delene av landet. Ikke minst har det vært et aktivt litterært og intellektuelt liv i områdene rundt Genève og Genfersjøen (Lac Léman). Under kriger og urolige perioder ellers i Europa har mange forfattere og kunstnere valgt å slå seg ned i disse fredelige og naturskjønne områdene. De internasjonale organisasjonene som har hovedsete i og rundt Genève, har bidratt til at det litterære livet i det franskspråklige Sveits også har fått et internasjonalt preg.

Det franske og det regionale

Enkelte franske litteraturkritikere har hevdet at den franskspråklige litteraturen i Sveits er så sterkt knyttet til Frankrike at den ikke representerer noen egen tradisjon. Men særlig på 1900-tallet har mange forfattere fra det franskspråklige Sveits ønsket å vise at de står for andre idealer enn dem man gjerne forbinder med fransk litteratur. Derfor skildrer denne litteraturen ofte konflikter mellom lokale og regionale verdier og verdier forbundet med Frankrike og det franske. Det kan dreie seg om spenning mellom protestantisme og katolisisme, mellom bondekultur og urban kultur, mellom livet i naturen og intellektuelt liv og så videre.

Mange forfattere fra det franskspråklige Sveits er opptatt av skjønnheten og det storslagne ved alpelandskapene. Ofte lar de naturen være en aktiv deltaker i fortellingene og ikke bare en bakgrunn som skaper stemning, slik det er mer vanlig hos forfatterne fra Frankrike. Enkelte sveitsiske forfattere har også ønsket å utvikle en språklig stil som skiller seg fra stilidealene som har sitt opphav i Paris.

Fra middelalder til opplysningstid

Den eldste franskspråklige litteraturen i Sveits ble til på 1300-tallet, blant annet i form av trubadurlyrikk og krøniker. Med teologen Jean Calvin (1509−1564) ble bystaten Genève et sentrum for reformasjonens kultur. Selv om Genève ikke ble innlemmet i Sveits før i 1815, spilte byen helt fra renessansen en viktig rolle for kulturlivet i regionen. Kalvinismens dominerende innflytelse gjorde at litteraturen på 1500- og 1600-tallet var særlig opptatt av religiøse spørsmål. På slutten av denne perioden vokste det frem en ny interesse for fremmede land og folk. En viktig representant for denne retningen var Béat Louis de Muralt (1665−1749), som blant annet skrev om forholdet mellom fransk og engelsk folkeliv og lynne.

De sveitsiske forfatterne fra første del av 1700-tallet representerte mange av opplysningstidens idealer, men de tok ofte avstand fra Voltaires antireligiøse grunnsyn. En viktig skikkelse var Jean-Jacques Rousseau (1712−1778). Han var født i Genève, og for ham var fødebyen mye av et idealsamfunn, et moderne Sparta som ennå ikke var blitt fordervet av livsstilen i de europeiske storbyene. Men Rousseau protesterte samtidig mot de puritanske holdningene som hersket i byen. Særlig hans naturskildringer og hans innadvendte selvbiografiske skrifter fikk betydning for senere sveitsisk litteratur.

Den franske revolusjon og Napoleonstiden

Både like før og under den franske revolusjonen valgte franskspråklige forfattere fra hele Europa å bosette seg i Sveits. Blant dem var Isabelle de Charrière (1740−1805), som var født i Holland. I sine romaner var hun opptatt av feministiske spørsmål, og hun utfordret autoritetene på en måte som minnet om filosofene i opplysningstiden. Isabelle de Montolieu (1751−1832) skrev romaner i en følsom stil som pekte frem mot romantikken, men hun var særlig viktig som oversetter. Hun var for eksempel den første som formidlet Jane Austens romaner til franskspråklige lesere.

To viktige skikkelser i franskspråklig sveitsisk litteratur fra tiden omkring år 1800 var Germaine de Staël (1766−1817) og Henri-Benjamin Constant de Rebecque (1767–1830). De hadde også en tid et lidenskapelig samliv. Politisk var begge moderate og liberale, og de var kritiske til utviklingen i Frankrike under Napoleon Bonaparte. De var sterkt kosmopolitisk orienterte, og Madame de Staël ble en viktig brobygger mellom tysk og fransk litteratur. Begge er eksempler på hvor nært forbundet sveitsisk og fransk kultur var på denne tiden, og man har ofte regnet dem som franske forfattere selv om de begge har viktige plasser i sveitsisk litterært liv.

1800-tallet

På 1800-tallet fantes det i det franskspråklige Sveits en rekke pedagoger inspirert av Johann Heinrich Pestalozzi og Rousseau. Videre kan nevnes den innflytelsesrike teologen Alexandre Vinet (1797−1847) samt forfatteren og tegneren Rodolphe Töppfer (1799−1846), som kombinerte tekst og illustrasjon på en måte som peker frem mot tegneserien. Juste Olivier (1807−1876) skrev både lyrikk, romaner og historiske verker. Det mest kjente navnet fra denne tiden er likevel Henri-Frédéric Amiel (1821−1881). Hans dagbok (12 bind) har høy litterær verdi, og hans på samme tid følsomme og klarsynte selvanalyser har hatt vesentlig innflytelse på mange europeiske forfattere.

En spennende skikkelse fra slutten av 1800-tallet var Edouard Rod (1857−1910). Han var både skjønnlitterær forfatter og litteraturforsker. Først var han orientert mot naturalismen, og senere ble han påvirket av skikkelser som Arthur Schopenhauer og Richard Wagner. Han var særlig opptatt av hvordan litteraturen behandlet etiske problemer. Blant de mange forfatterne han introduserte for sveitsiske lesere, var Henrik Ibsen.

Forsvar for sveitsiske verdier

Ved begynnelsen av 1900-tallet diskuterte mange forfattere mulighetene for å skape en ny og særegen sveitsisk litteratur. Denne diskusjonen fant først sted i tidsskriftet La Voile latine (Det latinske seglet, 1904–1911). Dette tidsskriftet ble etter hvert et forum for diskusjon mellom forfattere som forsvarte spesifikt sveitsiske og protestantiske verdier, og forfattere som var tilhengere av mer allmenne latinske og sør-europeiske idealer. Disse var også ofte orientert mot katolisismen.

Senere ble diskusjonen ikke minst ført videre blant representantene for La renaissance vaudoise (Vauds gjenfødelse). Dette var både tittelen på et tidsskrift og navnet på en bevegelse som satte preg på Sveits' politiske liv på 1920- og 1930-tallet. Denne bevegelsen ble etter hvert sterkt høyreorientert, og selv om den ikke kunne sammenliknes med nazismen i Tyskland, hadde den mange trekk til felles med de samtidige fascistiske bevegelsene i Italia og i Spania.

Blant forfatterne fra denne perioden kan nevnes Henry Spiess (1876−1940) som orienterte seg mot en religiøs grunnholdning, samt Gonzague de Reynold (1880−1970) som angrep demokratiske verdier og ønsket at Sveits skulle bli en korporativ stat. Robert de Traz (1884−1951) skrev først lyrikk i senromantisk stil og romaner som lovpriste militære idealer. Men inntrykkene fra første verdenskrig gjorde ham til pasifist, og senere ble han en av de første som presenterte Sigmund Freud og psykoanalysen for franske lesere.

Men den viktigste skikkelsen i franskspråklig sveitsisk litteratur på denne tiden var Charles-Ferdinand Ramuz (1878−1947), som forente beskrivelsen av sin egen region med en sterk interesse for allmennmenneskelige problemer. I dikt og romaner utviklet han en særegen ekspresjonistisk stil og en uttrykksform som skiller seg fra den typen fransk språk som på samme tid ble brukt i Paris.

Lyrikk, romaner og essayer

En sjanger som var viktig i det franskspråklige Sveits på 1900-tallet, var lyrikken. Mange av lyrikerne i Sveits har også vært litteraturkritikere. Blant lyrikere fra første del av 1900-tallet kan nevnes Gustave Roud (1897−1976), som ble en mentor og inspirator for mange diktere i neste generasjon. Videre har man den elegante bohemen Pierre-Louis Matthey (1893−1970) samt Edmond-Henri Crisinel (1897−1948), som uttrykte sin mentale uro i gripende diktsamlinger.

En lyriker og essayist som var lite påaktet i sin samtid, men som det har vært voksende interesse for i det 21. århundret, er Charles-Albert Cingria (1883−1954). Guy de Pourtalès (1881−1941) skrev flere romaner, men er mest kjent for sine biografier av filosofer og komponister. Avantgardisten og eventyreren Blaise Cendrars (1887−1961) var født i Sveits, men ble tidlig fransk statsborger.

Blant kvinnelige forfattere fra denne perioden kan nevnes Catherine Colomb (1892−1965), som bare skrev et lite antall romaner, men som oppnådde stor anerkjennelse. Clarisse Francillon (1899−1976) skrev romaner preget av hennes venstreorienterte samfunnssyn. Også Alice Rivaz (1901−1998) var venstreorientert og feministisk engasjert. Romanene og essayene hennes viser for øvrig at hun var sterkt opptatt av musikk. Monique Saint-Hélier (1895−1955) måtte holde sengen i mange år på grunn av sykdom. Hun skrev viktige romaner i en stil som peker fram mot le nouveau roman, en avantgardistisk litterær form som vokste frem i Frankrike på 1950- og 1960-tallet.

Etterkrigstiden

Hos mange av forfatterne fra etterkrigstiden forenes innflytelsen fra moderne litterære strømninger med ønsket om å holde levende en egen sveitsisk tradisjon. Her er blant annet tilknytningen til naturen sterk. Mange av forfatterne bruker også sitt eget liv som inspirasjon for det de skriver. Blant de mest kjente skikkelsene i denne generasjonen er ekteparet Maurice Chappaz (1916−2009) og Stéphanie Corinna Bille (1912−1979) samt Maurice Zermatten (1910−2001), Jacques Chessex (1934−2009) og Philippe Jaccottet (1925-2021). Karakteristisk for disse forfatterne er blant annet at de gjorde seg bemerket innenfor flere sjangere.

Essayisten Denis de Rougemont (1907–1985) var opptatt av fremtiden for europeiske verdier, og han advarte mot totalitære ideologier. Han skrev også et viktig essay om utviklingen av synet på kjærligheten i europeisk kultur. Romanforfatteren Albert Cohen (1895−1981) var en kosmopolitt av jødisk opphav. Han var født i Hellas, men ble sveitsisk statsborger i 1919 og regnes blant de betydeligste representantene for sveitsisk litteratur på 1900-tallet.

Reiseskildringene til Nicolas Bouvier (1929−1998) blir betraktet som nyskapende innenfor sjangeren. En forfatter som lærte mye av Bouvier, var Lorenzo Pestelli (1935–1977). Han foretok en rekke lange reiser, ikke minst til Japan og Kina. Bøkene hans utviklet seg fra å være rene reisebeskrivelser til å bli refleksjoner over menneskets etiske forpliktelser.

Kvinnelitteratur

I denne perioden finner man også en rekke viktige kvinnelige forfattere. Blant de mest markante er romanforfatteren Yvette Z'Graggen (1920−2011) som også skrev en rekke hørespill for radio. Monique Laederach (1938−2004) skrev romaner og fortellinger, men hun er mest kjent for diktsamlinger preget av feministiske og politisk radikale holdninger. Catherine Safonoff (født 1939) skrev romaner og noveller, manus til fjernsynsfilmer samt hørespill. Også hun er feminist, og stilen i flere av bøkene hennes kan betegnes som en slags fantastisk realisme.

Likeens har Amélie Plume (født 1943) et feministisk perspektiv, men skildringene hennes av kvinnekampen er preget av mye humor og selvironi. En annen feminist var Anne-Lise Gropéty (1949–2010), men hun beskrev særlig kvinner som ikke maktet å tilpasse seg rollene omverdenen forventet av dem. Hun var også meget anerkjent for sine bøker for barn og ungdom.

Tradisjon og fornyelse

Blant de mest markante forfatterne som ble født i det franskspråklige Sveits i tiden omkring andre verdenskrig, er romanforfatterne Jean-Luc Benoziglio (1941–2013) og Claude Delarue (1944–2011), dramatikeren Valère Novarina (trolig født 1942) og polemikeren og romanforfatteren Daniel de Roulet (født 1944).

Benoziglio var født i Sveits, men bodde i Paris fra 1967 til sin død. Romanene hans, som særlig har vakt oppsikt etter hans død, viser innflytelse fra litterære retninger som Le nouveau roman og OULIPO. Også Delarue bodde lenge i Paris, men forfatterskapet hans formidlet særlig hvor fascinert han var av kulturen i landene øst for Sveits.

Novarina har utviklet det han kaller «ordets teater» som bygger på bevisstheten om at mennesket er det eneste dyret som bruker språk. I skuespillene hans er ikke replikkenes mening det vesentlige, men selve det at personene snakker. Han er også en anerkjent bildekunstner. De Roulet var i ungdommen en freds- og miljøvernaktivist som flere ganger ble anklaget for grovt skadeverk. Senere har han utgitt en lang rekke romaner og korte fortellinger som gjenspeiler hans brennende sosiale og politiske engasjement.

Dialog og samfunnskritikk

I den nyeste sveitsiske litteraturen finner man flere interessante essayister. Etienne Barilier (født 1947) er kjent som romanforfatter og oversetter, men han har først og fremst skrevet essayer. Han er særlig inspirert av Albert Camus, som han har utgitt flere bøker om. Raphaël Aubert (født 1953) har utgitt romaner og fortellinger inspirert av den franske forfatteren André Malraux, men han er også opptatt av religiøse problemstillinger og har skrevet essayer om hvor viktig det er med dialog mellom muslimer og kristne.

Flere forfattere fra det franskspråklige Sveits stiller spørsmålstegn ved den rollen landet spiller eller har spilt når det gjelder Europas utvikling. Yves Laplace (født 1958) har blant annet skrevet en roman om lederen for et fascistisk parti i Sveits i mellomkrigstiden. At det den gang fantes slike partier, er etter hans mening et faktum de fleste sveitsere har villet fortrenge. Han er også kjent for sin kritikk av forfattere han mener har forsvart serbernes maktmisbruk i Kosovo. Kritikken hans mot den østerrikske nobelprisvinneren Peter Handke som har tatt serberne i forsvar, er særlig sterk.

Andre forfattere på samme alder er opptatt av det de ser som sveitsernes manglende vilje til å delta i Europas humanitære engasjement i samtidens kriser. Dette er et hovedtema hos Jean-François Haas (født 1952). En forfatter som forener feministiske holdninger med en tilsvarende kritikk, er Hélène Bezençon (født 1960). Sylviane Dupuis (født 1956) har skrevet lyrikk og skuespill samt essayer om det som særpreger teateret som litterær form.

Også Michel Layaz (født 1963) har gjort seg bemerket innenfor flere sjangere. Særlig har boken hans om den sveitsiske billedkunstneren Louis Soutter vakt oppmerksomhet. Her skildrer Layaz hvor umulig det var for denne nyskapende, men psykisk ustabile kunstneren å bli godtatt i sitt hjemland.

Thomas Sandoz (født 1967), som både er psykolog, lyriker og essayist, har blant annet drøftet mulighetene for dialog mellom skolemedisin og alternativ medisin. Men han er mest kjent for sitt store essay om TV-skikkelsen Derrick som på slutten av forrige århundre var hovedperson i en lang rekke tyske fjernsynsfilmer. Disse ble svært populære over hele Europa.

En kriminalforfatter som har oppnådd stor anerkjennelse, er Michel Diserens (født 1967). Han har skapt et litterært univers som minner om det man finner i science fiction. Også Catherine Lovey er født i 1967. Intrigene i bøkene hennes kan minne om intriger i kriminallitteraturen, men hos henne er den psykologiske fremstillingen av personene langt viktigere enn oppklaringen av mysteriene.

Sveits blir også stadig hjemland for forfattere som har valgt å emigrere fra sitt eget land. Et godt eksempel på dette er Marius Daniel Popescu (født 1963), som forlot Romania da han var 27 år gammel og og først arbeidet som bussfører i Lausanne. Senere har han vunnet priser både for lyrikk og for romaner skrevet på hans nye språk. Ferenc Rákózy (født 1967) kommer fra en kjent ungarsk adelsslekt. Ved siden av sitt virke som psykiater har han gitt ut en rekke diktsamlinger og prosatekster.

Den yngste generasjonen

Noëlle Revaz er født i 1968. Hun er særlig kjent for debutboken, en roman om en bonde som elsker dyrene sine, men hater sine medmennesker. Laurence Boissier (1965–2022) var arkitekt og utgav flere bøker om bomiljø og byutvikling. Mot slutten av sitt liv skrev hun også romaner og noveller. Særlig ble hun kjent for en samling tekster som forteller om gjenstandene i ulike hus, men på en slik måte at disse tingene fremkaller historiene til de svært forskjellige menneskene som bor i husene.

En ung forfatter fra det franskspråklige Sveits som gjerne skriver om dyr, er Blaise Hofmann (født 1978). Han har blant annet tilbrakt en sommer som sauegjeter i Alpene, og han beskriver saueflokken sin som en struktur som hele tiden holder på å gå i oppløsning. I 2016 utgav han en bok med tittelen Le monde animal (Dyrenes verden). Her er budskapet at med de utfordringene og truslene menneskene i dag står overfor, må de aldri glemme at de ikke er alene på jorden. Gjennom vårt fellesskap med dyrene kan vi ikke bare lære å ta vare på dem, men også lære å ta vare på oss selv.

Miljøvern er også et hovedanliggende for en annen av de yngste forfatterne fra Genève: Joël Dicker (født 1985). Men det er med pastisjer på kriminalromaner at Dicker er blitt kjent. Særlig er Sannheten om Harry Quebert-saken (La Vérité sur l'affaire Harry Québert, 2012, norsk oversettelse fra 2014), blitt berømt. Dicker har fortsatt å gi ut elegante kriminalromaner som har gjort lykke hos kritikerne og ikke minst hos publikum.

Språk- og litteraturforskning

Sveits har en sterk og uavhengig universitetstradisjon, og de franskspråklige universitetene har vært betydelige sentre for europeisk språk- og litteraturforskning. Språkforskeren Ferdinand de Saussure (1857–1913) er ikke bare en av grunnleggerne av moderne lingvistikk, han har også hatt avgjørende betydning for moderne litteraturteori.

Genèveskolen, med forskere som Albert Béguin (1901–1957), Marcel Raymond (1897–1981), Jean Rousset (1910–2002) og Jean Starobinski (1920–2019), ansees som et sentrum for den tematiske litteraturforskningen som var særlig viktig i 1950- og 1960-årene, men som fremdeles inspirerer kritikere over hele Europa. Også en rekke fremtredende franske og belgiske litteraturforskere har arbeidet i Sveits.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur:

  • Roger Francillon (redaktør): Histoire de la littérature en Suisse Romande: Zoé, Genève 2015 (ISBN: 978-2-88182-9-437) Omtrent 1500 sider; finnes også i nettutgave.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg