Maurice Chappaz

Chappaz kom fra Valais, som er en kanton i Sveits med særlig høye fjell og vill natur. Som ung arbeidet han på en vingård som tilhørte hans onkel. Den mektige fjellnaturen ble en av Chappaz' viktigste inspirasjonskilder. Han bestemte seg tidlig for å bli forfatter, men var gjennom hele livet usikker på om han faktisk hadde litterære evner. En viktig grunn til dette var at han hadde vokst opp langt borte fra de litterære sentrene i Sveits, og derfor følte han at han ikke behersket kodene som litteraturen i samtiden forutsatte.

Etter fullført skolegang begynte Chappaz å studere juss, og han prøvde senere å studere filologi, men i begge tilfeller avbrøt han studiene etter kort tid. I 1942 ble han kjent med, og fem år senere giftet han seg med, Corinna Bille som regnes blant de viktigste kvinnelige forfatterne fra Sveits. Ekteparet fikk tre barn. Etter Billes død i 1979 brukte Chappaz mye tid på å utgi hennes etterlatte skrifter.

Under andre verdenskrig tjenestegjorde Chappaz i styrken som overvåket Sveits' grenser og passet på at landets nøytralitet ble respektert. Etter 1945 arbeidet han periodevis som journalist, og han foretok reiser rundt i hele verden. Han besøkte blant annet Kina. Han var også i Norge flere ganger og besøkte både Svalbard og de nordligste delene av Skandinavia.

Chappaz debuterte som forfatter i 1939 med en fortelling med tittelen Un Homme qui vivait sur un banc (En mann som levde på en benk). Den handler om en ung forfatter som ikke klarer og ikke ønsker å tilpasse seg krav og forventninger fra en verden som krever effektivitet og søker materielle goder.

Man har ofte sagt at Chappaz debutbok er beslektet med tekster av den franske dikteren Arthur Rimbaud som uttrykte sin forakt for borgerskapet og forkastet kravet om at diktningen skulle være nyttig. Boken vant en sveitsisk litteraturpris og flere av tidens kjente forfattere uttalte seg begeistret om den. Men Chappaz var fremdeles usikker på sine litterære evner, og på 1940-talet utgav han bare kortere tekster som vakte liten oppmerksomhet.

Chappaz fikk sitt gjennombrudd som forfatter med Le Testament du Haut-Rhône (1953, Testamentet fra Øvre Rhônedalen). Boken var det første av hans mange essays om naturen i hans hjemtrakter, og den gjorde ham anerkjent både blant kritikerne og blant publikum i Sveits. En annen av Chappaz bøker som oppnådde stor popularitet, var Portraits de Valaisans – en légende et en vérité (1965, Portretter av folk fra Valais – i legender og i virkeligheten). Her skildrer han typiske skikkelser fra Valais med både varm humor og skarp ironi.

Chappaz hadde aldri fast arbeid, men livnærte seg som journalist i ulike mindre aviser. På 1960-tallet arbeidet han som landmålerassistent ett par år. Gjennom dette arbeidet fulgte han på nært hold byggingen av en gigantisk demning i den sørvestre delen av Sveits. Også boken om denne utbyggingen, Chant de la Grande Dixence (1965, Sangen om Store Dixence-demningen), var både poetisk og satirisk. Her skildrer han hvor skremt han er over de store inngrepene i naturen som konstruksjonen av demningen innebærer. Men samtidig er Chappaz fascinert av dette vitnesbyrdet om alt det mennesket er i stand til å utrette. For Chappaz blir et byggverk som dette et av samtidens svar på oldtidens pyramider.

Chappaz hadde helt fra ungdommen vært opptatt av å verne naturen i Sveits. Han hevdet blant annet at masseturismen gjorde Sveits til et land som nærmest var blitt til salgs, og at landets enestående natur nå var i fare. Boken hans om dette emnet, Les Maquereaux des cimes blanches (1976, De hvite tinders halliker) viste tydelig hans polemiske evne og kom til å skape stor strid,

Etter hvert som Chappaz ble eldre, ble Bibelen en stadig viktigere inspirasjonskilde for ham. Chappaz var ikke bare opptatt av Jesu ord om mildhet og tilgivelse; han ble også påvirket av den mer militante tonen man finner i noen av bøkene i Det gamle testamentet.

I 1968 gav Chappaz ut Le Match Valais-Judée (Kampen mellom Valais og Judea) som regnes blant hans mest særegne bøker. Også denne boken er et prosadikt som veksler mellom lyriske avsnitt og avsnitt preget av ironi og satire. Og også her står naturen i forgrunnen. Her dreier det seg likevel ikke om de ville fjellene, men om det frodige landskapet i den øvre delen av Rhônedalen. Han beskriver det slik det kunne ha vært; et virkelig «himmelrike på jorden». Men han gir også en satirisk skildring av Rhônedalen slik den i hans samtid var i ferd med å bli. Den vakre dalen holdt i hans øyne på å ødelegges fordi kyniske profittjegere fra storindustrien og turistnæringen fikk lov til å styre utviklingen.

Da Chappaz var 85 år gammel, utgav han Évangile selon Judas, (2001, Evangelium etter Judas). Dette skriftet viser at selv om Chappaz regnet seg som katolikk, var han opptatt av kalvinismens tenkesett. Den store teologen Jean Calvin arbeidet i Genève, og hans hovedtanke var at menneskets frie vilje var ødelagt av dets egen synd. Derfor har ikke menneskene evnen til selv å foreta de riktige valgene for å leve slik Gud krever. For å handle rett kreves det derfor en spesiell nåde, og denne nåden gir ikke Gud til alle mennesker, men bare til dem han har valgt ut.

Chappaz drøfter ut fra dette om Gud virkelig kan ha forutbestemt enkelte mennesker, for eksempel Judas, til å velge å gjøre det onde. Også denne boken befinner seg i skjæringspunktet mellom teologi og fiksjon. Man har inntrykk av at Chappaz selv ønsket å regne seg som en overbevist og rettroende katolikk. Mange kritikere har likevel ment at en del av synspunktene hans verken lar seg forene med katolsk teologi eller med måten kalvinistene tenkte på.

Den siste teksten Chappaz gav ut mens han levde, var La Pipe qui prie et fume (2008, Pipen som ber og røyker). Også denne teksten forener lyrikk og prosa, og den er fylt av takknemlighet og glede over det rike livet han hadde fått.

Chappaz arbeidet også med oversettelser og gjendiktninger. En av de mest kjente gjendiktningene hans er en samling afrikanske dikt, Orphées noirs (Svarte Orfeus'er). Teksten bygger på muntlige afrikanske overleveringer som var blitt nedskrevet og oversatt til tysk av etnografen Leo Frobenius ved begynnelsen av 1900-tallet. Chappaz utgav denne samlingen i 2006, men han begynte å arbeide med diktene Frobenius hadde nedtegnet allerede på 1950-tallet.

Chappaz brevvekslet med en rekke sveitsiske forfattere. Den mest kjente av brevvekslingene hans er den han hadde med Corinna Bille Denne ble utgitt i 2016 i anledning hundreårsjubileet for Chappaz' fødsel. Samlingen er på 1200 sider og omfatter brev fra 1942, året da de to forfatterne ble kjent med hverandre, og til 1979, året da Corinna Bille døde.

Som ung forfatter var Chappaz vært lite kjent. De fleste som kjente til ham på denne tiden, oppfattet ham som en litt perifer skribent som man likevel visste om fordi han var ektemannen til Corinna Bille, en av de største skikkelsene i samtidens sveitsiske litteratur. Men fra 1960-tallet fikk Chappaz selv en stadig mer sentral plass i Sveits' litterære liv. I dag regnes han blant landets viktigste forfattere på 1900-tallet. Chappaz fikk en lang rekke litterære utmerkelser, blant annet den sveitsiske Schillerprisen i 1997 og den franske Goncourtprisen for lyrikk samme år.

• Sveits
• Sveits – franskspråklig litteratur
• Sveits' litteratur

• Christophe Carraud: Maurice Chappaz. suivi d'une Anthologie des grands textes en prose et en vers de Maurice Chappaz, Paris, Seghers`forlag 2005, ISBN 2-232-12252-2. (Innledning og tekstutvalg på til sammen omtrent 330 sider).

Jerôme Meizoz: «Maurice Chappaz», i Historie de la littérature en Suisse romande, Genève, Zoé forlag 2015, ISBN 978-2-88182-943-7. (Oversiktsartikkel på omtrent 15 sider).