Charles-Albert Cingria

Faktaboks

Charles-Albert Cingria
Uttale

sœgri'a

Født
10. februar 1883, Genève
Død
1. august 1954, Genève

Artikkelstart

Charles-Albert Cingria var en franskspråklig sveitsisk forfatter. Han var særlig kjent som kritiker og essayist, men det er ofte vanskelig å vite hvilken sjanger skriftene hans tilhører. Forfatterskapet hans er på prosa og en vesentlig del av det blir sett på som sakprosa, men den litterære stilen hans er ofte blitt sammenliknet med lyrikken. Det er stor spennvidde over emnene han tok opp. Cingria var også en dyktig utøvende musiker på flere instrumenter. Han var viktig som kontaktformidler mellom diktere og kunstnere fra ulike kunstarter og stilretninger.

En fattig bohem

Charles-Albert Cingria ble født i Genève. Farens slekt kom fra Kroatia og Istanbul. Moren var kunstmaler og slekten hennes stammet fra Frankrike og Polen. Charles-Albert hadde en eldre bror, Alexandre, som ble en anerkjent maler og glasskunstner og som også utgav en del litterære verker. Charles-Albert selv fikk lite teoretisk utdanning. Han fullførte ikke videregående skole, men tok noen eksamener i orgelspill.

Mellom 1902 og 1909 reiste Charles-Albert Cingria rundt i Europa og besøkte blant annet Tyskland, Italia og Spania. Han oppholdt seg også en tid i Tyrkia og reiste til flere afrikanske land. I 1915 bosatte han seg i Paris, men første verdenskrig tvang ham til å dra hjem til Sveits. Her bodde han for det meste i Fribourg under til dels meget kummerlige forhold. Han foretok også mange reiser rundt om i Sveits. På grunn av dårlig økonomi brukte han vanligvis sykkel på turene sine. En del turer foretok han til fots. Hans måter å reise på førte til at han fikk god kontakt med vanlige mennesker i Sveits og lærte ulike miljøer og sosiale forhold å kjenne.

Etter første verdenskrig oppholdt Cingria seg mye i Italia. Under og etter krigen livnærte han seg stort sett ved å skrive artikler for aviser og tidsskrifter. Artiklene hadde undertiden et sterkt polemisk preg. Angrepene hans på blant annet fascistlederen Benito Mussolini gjorde ham i mellomkrigstiden uønsket i flere europeiske land.

Fra 1930-tallet og til sin død bodde Cingria dels i Paris og i Aix-en-Provence i Frankrike, dels i Sveits. Da han ble alvorlig syk i 1954 befant han seg i Frankrike, men venner hjalp ham til å komme hjem til Sveits, og han døde i sin fødeby.

I tiden frem til omtrent 1930 var Cingria lite kjent av allmennheten, selv om det var mange viktige diktere og kunstnere som kjente til og verdsatte ham. Fra og med 1930-tallet ble han stadig mer anerkjent, og han mottok etter hvert to viktige litterære priser. Det virker likevel som han fortsatte å leve som en fattig bohem, og man vet lite om enkeltheter ved hans livsførsel og personlighet.

Et stort kontaktnett

Cingria fremstår på mange måter som en marginal skikkkelse i samtidens kulturliv. Likevel fikk han etter hvert en stor bekjentskapskrets, og blant hans bekjente finnes noen av tidens viktigste kulturpersonligheter. Blant forfatterne han holdt kontakt med, var Charles-Ferdinand Ramuz, Rainer Maria Rilke, Jean Cocteau, Paul Claudel, Max Jacob, Jean Paulhan og Antonin Artaud. Han skrev også innsiktsfulle essays om flere av disse forfatterne. På 1920-tallet var han en særlig god venn av forfatteren og eventyreren Blaise Cendrars, men det oppstod etter hvert en konflikt mellom dem som førte til at kontakten kjølnet.

Fordi Cingria var en anerkjent musiker, ble han også kjent med nyskapende komponister som Erik Satie og Igor Stravinskij. I omgangskretsen hans var likeens viktige bildekunstnere som Amadeo Modigliani og senere Jean Buffet. Den amerikanske forfatteren Henry Miller møtte ham i sin ungdom og har skildret ham som en person det var en opplevelse å bli kjent med, ikke minst fordi han hadde et så stort kontaktnett blant samtidens forfattere og kunstnere.

Cingrias kontaktnett bestod av diktere og kunstnere med meget forskjellige grunnholdninger og som arbeidet med svært ulike uttrykksformer. Gjennom ham fikk derfor mange av dem kjennskap til kunstneriske prosjekter de selv i utgangspunktet stod fjernt fra, Mange diktere og kunstnere har sagt at de gjennom Cingria fikk viktige impulser de ikke ville fått hvis de ikke hadde lært ham å kjenne.

Bøker om historie og natur

Mange av Cingrias skrifter handler om diktere eller kunstnere i hans samtid, Andre beskriver historie og litteratur fra midddelalderen og den tidlige renessansen. Disse skriftene viser at han var svært kunnskapsrik når det gjaldt eldre tider. Blant de mest kjente skriftene av denne typen var Pétrarque (1932, Petrarca), som skildrer livet og verket til den store italienske dikteren og humanisten fra 1300-tallet. Dette er en av bøkene som ble belønnet med en sveitsisk litteraturpris..

Mange av Cingrias skrifter handler om folkelig kultur og særlig om kulturen i Sveits. De er også preget av de mange reisene han foretok. Blant bøkene hans kan nevnes Pendeloques alpestres (1929, Ørepynt fra Alpene), La Civilisation de Saint-Gall (1929, Sivilisasjonen i Sankt Gallen), Impressions d'un passant à Lausanne (1932, En gjennomreisendes inntrykk fra Lausanne) og Le Parcours du haut Rhône (1944), Reisen gjennom øvre Rhônedalen).

Cingrias skrifter om natur og naturfenomener kan nevnes Le Canal exutoire (1932, Utløpskanalen). Denne boken beskriver området der Rhonens løper ut i Genfersjøen. Han skrev også om dyr og insekter i Sveits, og en av de aller mest kjente bøkene hans handler om den røde skogsmauren (Utgitt posthumt i bindet La Fourmi rouge et autres textes, 1978, Den røde mauren og andre tekster). Blant hans andre skrifter om dyr kan man nevne den posthume samlingen Propos animaliers (2004, Utsagn om dyr), som viser hvor opptatt han var av å gripe både egenarten ved hver dyreart og ved hvert individ.

Videre utgav Cingria flere bøker om musikk, blant annet en bok om musikken i Fribourg-området og et større essay om Igor Stravinskij. Cingria kjente ham fra tiden rundt den russiske revolusjonen, da komponisten flyktet til Vest-Europa og en stund bodde i traktene rundt Genfersjøen.

Nysgjerrighet og allsidighet

Cingria publiserte bøker og artikler om en rekke forskjellige temaer. I flere av essaysamlingene sine, som i den kjente Bois sec, bois vert (1948, Tørt tre, grønt tre), behandler han mange ulike emner, og det kan virke som det ikke er noen klar sammenheng mellom dem. Slik vil han gi leseren overraskende perspektiver både på livet i naturen og på linjer og sammenhenger innenfor litteratur og kunst.

Man kunne fryktet at en skribent som spredde seg over så mange ulike temaer og problemstillinger som Cingria gjorde, ville endt opp som en lettvint popularisator. Imidlertid er interessen for Cingrias forfatterskap stadig stigende i Sveits. Mange av bøkene hans er kommet i nye utgaver etter forfatterens død. Særlig på 1990-tallet og etter år 2000 er skriftene hans blitt utgitt på nytt. Cingrias samlede verker kom første gang ut fra 1967 til 1978. En ny utgave av verkene hans med fyldige kommentarer ble utgitt fra 2011 til 2016. En rekke av Cingrias bøker finnes i tysk oversettelse.

Litteratur

  • Anne-Marie Jaton: Charles-Albert Cingria; verbe de cristal dans les étoiles, Presses polytechniques et universitaires romandes, Lausanne 2007.
  • Marc Logoz: Charles-Albert Cingria entre origine et création, Paria, Orizons 2012.
  • Pierre-Olivier Walzer: Vies de Charles-Albert Cingria, 3 bind, L'Âge d'Homme, Lausaanne 1993-1997.
  • Videre kan nevnes boken Stalactites (1941, Dryppstein).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg