Charles-Ferdinand Ramuz

Faktaboks

Charles-Ferdinand Ramuz
Uttale
ramˈy
Født
24. september 1878
Død
23. mai 1947

Charles-Ferdinand Ramuz var en franskspråklig sveitsisk forfatter. Han kom fra et borgerlig miljø i Lausanne, men skildret i første rekke landsbygden omkring Rhône-dalen. Romanene hans er ofte blitt sett på som en slags bonderomaner, men de behandler også grunnleggende etiske og eksistensielle spørsmål. De forener realisme og ekspresjonisme og flere av dem har et nærmest allegorisk preg når de skildrer kampen mellom elementære krefter i menneske og natur.

I flere av bøkene sine bruker Ramuz en fransk–sveitsisk dialekt som ellers er lite anvendt i landets skjønnlitteratur. Han regnes blant de viktigste forfatterne fra Sveits.

Fra Lausanne til Paris

Ramuz var utdannet filolog og arbeidet som lektor noen få år; først i Sveits, deretter i Weimar i Tyskland, men han levde senere bare av sitt forfatterskap. Fra 1903 og til utbruddet av første verdenskrig bodde han i Paris, deretter ble han boende i omegnen av Lausanne til sin død. I 1904 grunnla Ramuz sammen med to andre sveitsiske forfattere tidsskriftet La Voile latine («Det latinske seil»). Det kjempet for at fransk språk skulle få en sterkere plass innenfor sveitsisk litteratur og mot at innflytelsen fra tysk skulle bli for dominerende. Tidsskriftet kom ikke ut med mange nummer, men fikk likevel stor betydning for utviklingen av litteraturen i Sveits. I 1910 startet Ramuz et nytt tidsskrift med en tilsvarende målsetning: Les Cahiers vaudois («Heftene fra Vaud».)

Lyrikk og romaner

Ramuz debuterte i 1903 med diktsamlingen Le petit Village («Den lille landsbyen»), men det var romanforfatter han ønsket å være, og den første romanen, Aline, kom ut i 1905 (norsk oversettelse i 1995). I de tidligste romanene hans står som regel et enkelt individ i sentrum, og Aline handler om en ung og selvstendig kvinne som har et intenst og tragisk kjærlighetsforhold til en mann med en helt annen sosial bakgrunn enn henne.

Den første av Ramuz' romaner som foregår blant sveitsiske fjellbønder, er Jean–Luc persécuté (1908, «Den forfulgte Jean–Luc»). Dette er en tragisk fortelling om en ung gårdbruker som oppdager at kona har et forhold til en annen mann, og som går fra forstanden av fortvilelse. Aimé Pache, peintre vaudois (1911, «Aimé Pache, Maler fra Vaud») er en roman om en ung mann fra landsbygden i Sveits som reiser til Paris for å bli kunstner, men som finner ut at det er i sin barndoms dal at skaperkraften hans er sterkest. Mange kritikere har pekt på at Aimé Paches historie på flere måter foregriper forfatterens egen.

Det er blitt sagt at Ramuz' viktigste roman fra tiden før første verdenskrig er Vie de Samuel Belet (1913, norsk oversettelse, Samuel Belet, 1948 ). Også dette er en fortelling om en ung mann fra landsbygden i Sveits som ikke finner seg til rette i storbyen og som må gå en lang vei før han finner fred med seg selv og med menneskene som betyr noe for ham.

Ramuz og Stravinskij

Ramuz fikk etter hvert et stort kontaktnett blant de avantgardistiske forfatterne og kunstnerne som på denne tiden satte preg på livet i Paris. Men bøkene hans ble forholdsvis lite påvirket av de nyeste retningene i litteraturen. En skikkelse som likevel fikk betydning for ham, var den russiske komponisten Igor Stravinskij, en viktig nyskaper som også hadde flyttet til Sveits.

I 1916 oversatte Ramuz til fransk librettoen til Le Renard, («Reven»), en kombinasjon av opera, ballett og pantomime som Stravinskij hadde skrevet både tekst og musikk til. I 1918 fullførte Stravinskij musikken og Ramuz teksten til L'Histoire du soldat(1918), en forestilling med resitasjon, dans, musikk og mime. Dette er et originalt scenisk verk som er preget av den fornyelse innenfor danseteateret som skjedde på denne tiden og som fikk mye å si for flere kunstarter. Soldatens historie (eller Historien om en soldat) er blitt fremført flere ganger i Norge; både på scenen og i fjernsyn. Både fabelen om geita, katten og hanen som til sist klarer å overliste den slu reven, og fabelen om soldaten som selger fiolinen sin til djevelen for mange penger, men som opplever at rikdommen bare fører ulykke med seg, bygger på gamle russiske folkeeventyr.

Kampen mot skjebnen

Det er vanskelig å vite hvor mye møtet med Stravinskij fikk å si for Ramuz' videre utvikling som forfatter. Det at Europa nå var i krig satte også trolig preg på hans forfatterskap. Derfor endrer tematikken hos Ramuz seg på denne tiden. Oppmerksomheten rettes ikke lenger så mye mot enkeltindivider, men mot grupper av mennesker og deres felles kamp mot skjebnen.

Den første av Ramuz' romaner som beveger seg mot folketro og myter, er Le règne de l'esprit malin , (1917, «Den onde ånds velde»). Også her foregår handlingen i fjellbygdene ovenfor Lausanne: En dag slår en fremmed seg ned i den lille landsbyen, og etter hvert som sykdom og ulykker begynner å ramme både folk og buskap, sprer tanken seg at nykommeren står i pakt med den Onde. Det blir likevel ikke klart om den fremmede faktisk har noen skyld i det som skjer.

Ramuz gav i årene som fulgte ut en rekke bøker der grunntemaet var kampen mellom gode og onde krefter. Som eksempel kan nevnes Les signes parmi nous (1919, «Tegnene blant oss»). Også her har fortellingen som utgangspunkt at en fremmed kommer til landsbyen. Er det han som har bragt ulykker med seg; krigen, spanskesyken og all annen elendighet? Men denne gang seirer ikke de onde kreftene. Freden kommer til slutt og epidemien opphører. Ennå en gang tenker landsbyboerne at Gud har vist dem barmhjertighet.

Men Ramuz er ingen kristen forfatter. Dette ser man ikke minst i den romanen mange regner som hans hovedverk, La grande peur dans la montagne (1926, «Den store redselen i fjellet» ). Den tar utgangspunktet i en naturkatastrofe i Alpene. Også her møter menneskene maktene med både tapperhet og et fromt syn på livets lidelser. Mange kritikere mener likevel at denne boken viser forfatterens pessimistiske livssyn: Døden er den eneste realitet man kan være helt sikker på.

Ramuz' siste periode

Blant Ramuz' seneste bøker kan nevnes La beauté sur la terre (1927, «Skjønnheten på jorden»og Si le soleil ne revenait pas (1937, «Hvis solen ikke kommer tilbake»). Hovedpersonen i den første romanen er en uvanlig vakker ung kvinne fra Cuba som reiser til sin onkel i Sveits. For de fleste mennene hun møter, er skjønnheten hun utstråler ikke annet enn fysisk tiltrekning. Det er bare enkelte av samfunnets utstøtte som kan se hennes virkelige skjønnhet uten å oppleve fysisk begjær.

Handlingen i den andre boken foregår i en fjellbygd der man ikke ser solen fra oktober til mars. I 1937 innbiller en gammel kvakksalver folk i bygden at nå vil solen ikke komme tilbake fordi krig og andre ulykker har rammet landene rundt Sveits. Men noen innbyggere er likevel overbevist om at våren vil komme, og deres tro og håp er nødvendig for å redder resten av innbyggerne i landsbyen.

Mot slutten av sitt liv arbeidet Ramuz mye med kortprosa. Samlingen med tittelen Nouvelles utkom i 1944. Ramuz hadde et meget omfattende forfatterskap. Dette består for det meste av romaner, men han utgav også en det dikt samt, mot slutten av sitt liv, enkelte erindringsbøker. Hans samlede verker er utgitt i en rekke bind, og de viktigste bøkene hans er også utkommet i den prestisjefylte franske Pléiade–serien.

Enkelte puristiske franske kritikere har hevdet at mange av Ramuz' bøker ikke er skrevet på god litterær fransk. I dag mener likevel de fleste at hans bruk av dialekt er noe av det mest interessante ved forfatterskapet. En rekke av Ramuz' romaner er filmet. Mange av dem er oversatt til flere språk, særlig til engelsk og tysk. I Sveits er det opprettet en litterær pris i Charles–Ferdinand Ramuz' navn. Han er også avbildet på en sveitsisk pengeseddel (200 sveitsiske franc).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg