hørespill

Hørespill, dramatisk verk skrevet eller bearbeidet for fremføring i radio. Kringkastingen av Richard Hughes' hørespill Danger i Storbritannia i 1924 regnes som den første egentlige hørespillsending; samme år ble det også sendt hørespill i fransk og tysk radio. Hughes' stykke var skrevet spesielt for radio. Stykkets handling var lagt til en mørk gruve – å ta utgangspunkt i en situasjon der visuelle inntrykk manglet, ble et svært vanlig grep i hørespillets barndom. Fra slutten av 1920-årene oppstod det en betydelig interesse for den nye sjangeren blant forfattere; i Tyskland skrev f.eks. både Bertholt Brecht og Alfred Döblin teoretiske verker om hørespill.

I USA markerte Orson Welles seg som en foregangsmann, legendarisk er hans radiodramatisering i 1938 av H. G. Wells' science fiction-roman War of the Worlds, som omhandler en invasjon fra Mars. Welles' dramatisering av romanen i form av en fingert nyhetsreportasjesending skapte panikk blant tusenvis av lyttere som ikke var klar over at det var et hørespill de hørte. Det hørespillet som nok har markert seg sterkest i verdenslitteraturen er Dylan Thomas' Under Milk Wood, oppført i BBC i 1954.

De første hørespill i Norge ble sendt i 1925 – i Barnetimen, som sendte sketsjer og dramatiseringer av eventyr, og som gjennom hele radioens historie i Norge har vært en viktig formidler av hørespill. I 1926 kom første hørespillsending for voksne, et stykke oversatt fra engelsk. Det første norske hørespillet, Hvem har telefonert?, ble sendt 1927, og var skrevet av Kringkastingsselskapets disponent Per M. Jespersen. Norske hørespill var i begynnelsen for det meste små humoresker. Blant norske forfattere i mellomkrigstiden var det liten interesse for å skrive hørespill, og Radioteatret, som ble opprettet 1927, sendte for det meste klassisk scenedramatikk tilrettelagt for radio.

I årene etter den annen verdenskrig opplevde hørespillet stor popularitet i Norge, særlig med 1950-årenes underholdningsserier som Paul Temple, Godaften, mitt navn er Cox og Dickie Dick Dickens, som er blitt fulgt opp av de mange populære kriminalseriene, både dramatiseringer fra romaner og nyskrevet krim for radio. Men også nyskrevet seriøs radiodramatikk av etablerte forfattere fikk et oppsving i de første etterkrigsårene, med hørespill av bl.a. Johan Borgen, Tarjei Vesaas, Torborg Nedreaas og Inger Hagerup. Senere har bl.a. forfattere som Finn Havrevold, Odd Selmer, Bjørg Vik, Finn Carling, Edith Ranum, Helge Hagerup og Cecilie Løveid bidratt til utviklingen av radiodramatikken i Norge.

Barne- og ungdomsavdelingens hørespill i Barnetimen lørdag ettermiddag ble etablert allerede før den annen verdenskrig, og har først i etterkrigstiden blitt en sentral institusjon med ukentlige forestillinger i over 50 år. Til klassikerne her hører særlig de mange episodene om Stompa, men også serien om Tulutta og Makronelle (Babbis Friis-Baastad) og dramatiseringer av barnelitteraturens klassikere som Little Lord Fauntleroy, 101 dalmatinere, Mio min Mio, Den hemmelighetsfulle hagen og Tordivelen flyr i skumringen.

I 1990 ble barnehørespillene lagt inn under Radioteatret, og fra 1991 inngikk all norsk radiodramatikk i den nye Drama og dokumentarredaksjonen. I stigende grad forlot man produksjonen av store helaftens hørespill, og konsentrerte seg om kortere, mer tidsmessige og radiotilpassede hørespill, ofte originalproduksjoner. Fra slutten av 1990-årene har hørespillet funnet et nytt publikum på CD, parallelt med det eksplosive salget av lydbøker. NRK har hatt suksess både med utgivelser av hørespill fra sitt store arkiv og med nyere produksjoner som er tilgjengelige for salg like etter radiopremieren. Man har blant annet gitt ut nesten hele Ibsens produksjon på CD. De mange nye kommersielle radiokanalene har så langt ikke produsert hørespill av betydning.