Valère Novarina

Novarina ble født i en forstad til Genève. Det er en del uklarhet omkring hans alder. Mange kilder oppgir at han ble født i 1947, men i flere intervjuer har han selv oppgitt at han er født i 1942.

Novarina tilbrakte barndommen og ungdommen i byen Thonon-les-Bains på den franske siden av Genfersjøen. Faren var arkitekt; moren var skuespiller. Tanten hans Madeleine Novarina var en meget anerkjent bildekunstner. Son ung tilhørte hun surrealistmiljøet i Paris like etter andre verdenskrig. Senere arbeidet hun særlig med glassmaleri og var blant annet med på å utsmykke flere franske kirker.

Novarina studerte litteratur og filosofi ved La Sorbonne i Paris og skrev en masteroppgave om den franske teaterteoretikeren Antonin Artaud. Han har fått sterke impulser fra Artauds teaterteori, blant annet fordi Artaud legger stor vekt på det fysiske spillet på scenen. Også innflytelsen fra Samuel Beckett er tydelig i Novarinas skuespill.

Som emne for doktoravhandlingen sin valgte Novarina den franske teater- og filmkomikeren Louis de Funès (1914-1983). Avhandlingen har han aldri fullført, men han utgav i 1986 et essay med tittelen Pour Louis de Funès (For Louis de Funès), som hører til de mest kjente tekstene hans. Her understreket Novarina viktigheten av de fysiske elementene i de Funes' spill, for eksempel gester, kroppsspråk, mimikk og ulike typer gags.

I Novarinas skuespill blir en avantgardistisk uttrykksform ofte forbundet med en original bruk av litterære elementer fra tidligere tider, blant annet fra Dante og Shakespeare: Mens han var student brukte han et helt år på å fordype seg i Dantes Den guddommelige komedie. Et av de første dramaene Novarina gjorde seg bemerket med, var Falstafe (Falstaff, 1976 ), en fri bearbeidelse av Shakespeares drama om den engelske kongen Henrik 4.

Novarinas skrifter rommer også lån fra skriftene til kirkefedrene og kristne mystikere, samt fra tilsvarende skrifter fra andre religioner. Det som særlig opptar ham ved disse skriftene, er forfatternes forsøk på å bruke språket til å formidle erfaringer som går ut over det språket i sitt vesen er i stand til å uttrykke.

Et av utgangspunktene for Novarinas teater er at mennesket er det eneste dyr som kan snakke. Når skikkelsene hans uttrykker seg språklig, realiserer de seg som mennesker selv om de ikke sier noe sant eller meningsfullt om virkeligheten. Derfor har språket hos Novarina en viktig betydning på tross av at handlingen i stykkene kan virke meningsløs. Når menneskene bruker ord og forstår ord, bruker de noe som setter dem i en særstilling i forhold til andre dyr selv om innholdet i det de sier, ikke rommer noen mening i tradisjonell forstand.

Novarinas første skuespill var L'Atlier volant (Det flyvende verkstedet). Det ble oppført første gang i 1974, men var trolig skrevet midt på 1960-tallet. Det gir en humoristisk og parodisk skildring av livet på en fabrikk, og regnes gjerne som et angrep på kapitalismens tingliggjøring av menneskene. Dette er en av Novarinas tekster med et særlig eksplisitt politisk innhold. Det direkte politiske budskapet er blitt mindre fremtredende hos ham etter hvert som stykkene hans stadig mer er blitt en utforsking av menneskets forhold til språket.

I 1987 utkom et av Novarinas mest kjente skuespill: Le discours aux animaux (1987. Talen til dyrene). Dette skuespillet er en lang monolog fremført av et menneske foran for en flokk dyr som stirrer oppmerksomt på ham, men uten at de er i stand til å svare ham. Denne situasjonen er for Novarina også et bilde på kommunikasjonen mellom menneskene. De har et inderlig ønske om å forstå hverandre, men de er uten mulighet til å oppnå en slik forståelse hvis de stoler på ordene alene. Det er bare ved å gå ut over ordene og til de fysiske måtene mennesket uttrykker seg på, at en viss forståelse mellom mennesker blir mulig.

Blant Novarinas andre stykker kan neves L'avant-dernier des hommes (1997, Den nestsiste mannen), L'opérette imaginaire (1998, Den innbilte operetten) og L'acte inconnu (2007, Den ukjente handlingen). I 2015 hadde Le vivier des noms (Navnordenes fiskedam) premiere ved karmelittklosteret i Avignon.

Le Jeu des ombres (Skyggenes spill) hadde premiere i 2020. Dette stykket tar opp temaet fra den gamle greske myten om Orfeus og Evrydike. Det gir uttrykk for at alle mennesker har en skjebne som minner om skjebnen Orfeus møtte: Han mistet sin hustru, kvinnen han elsket høyest av alle skapninger. Og når han kjempet for å få henne tilbake, forsvant hun stadig lenger bort fra ham.

Mange av Novarinas stykker finnes i forskjellige versjoner. Disse versjonene er gjerne blitt til på grunn av ulike behov ved scenene der stykkene er blitt oppført. De blir stadig satt opp på festivaler i Frankrike og i Sveits, men mest av alt er Novarinas navn knyttet til festivalen i Avignon. Her har ham vært regissør en rekke ganger og også vært skuespiller, blant annet i et stykke av Bertolt Brecht.

Blant Novarinas prosaskrifter kan nevnes Pendant la Matière (1991, Gjennom stoffet). Dette er en samling korte notater om ulike slags skapende arbeid som har opptatt ham. I samlingen Devant la Parole (1999, Foran ordet), tar han opp beslektede emner, men her er tekstene færre og fremstillingen mer utfyllende.

Novarina har oversatt Amos' bok fra Det gamle testamentet i en moderne fransk bibelutgave (2001) der en rekke skjønnlitterære forfattere tolker hver sin bok fra Bibelen i samarbeid med en teolog. Tre ganger har utdrag av Novarinas tekster blitt anvendt i franske filmer, blant annet i Nouvelle Vague (1990, Ny bølge), regissert av Jean-Luc Godard. I 2006 ble teaterstykket L'Espace furieux (1997) tatt inn på programmet for Comédie-Française.

Som maler er Novarina representant for Art brut (Rå kunst). Han er særlig inspirert av Jean Dubuffets bildespråk. Novarina har holdt en rekke separatutstillinger i Frankrike og Sveits

Novarina har mottatt flere prestisjefylte litterære priser, blant annet Det franske Akademis pris for teaterdiktning (2007). Bøkene hans er oversatt til omtrent tyve språk. Det finnes mange oversettelser av dem til engelsk og tysk.

Olivier Dubouchet: Valère Novarina, la physique du drame, Dijon, Les Presses du réel 2005.

Laure Née (redaktør): Valère Novarina, Classiques Garnier, (Paris, 2015). (Rikholdig artikkelsamling med fyldig bibliografi).

Lydie Parisse: La Parole trouée, Beckett, Tardieu, Novarina, Paris, Classiques Garnierr 2019. (I serien Archives des lettres