Isabelle de Charrière, sveitsisk forfatter av hollandsk slekt, også kjent under sitt hollandske pikenavn Belle van Zuylen. Familien var adelig og hadde sterke bånd til Sveits. Da hun var tretti år gammel, giftet hun seg med privatlæreren til sin bror. Han kom fra Sveits og paret slo seg ned i landet for godt.

Allerede som barn hadde Isabelle de Charrière stor kunnskapstørst. Hun lærte seg en rekke språk, studerte matematikk og satte seg inn i samtidens eksperimentelle fysikk. Etter hvert ble hun særlig opptatt av filosofi; hun studerte forfattere som Montesquieu og Voltaire, men den skikkelsen som fikk mest å si for henne, var Rousseau. Hun hadde også en omfattende brevveksling med forfattere og kulturpersonligheter i flere europeiske land. Særlig kjent er brevvekslingen med den fransk-sveitsiske forfatteren Benjamin Constant.

De Charrière ble tidlig opptatt av at det i samtiden var vanskelig for en kvinne fra adelen å leve som intellektuell. Men bøkene hennes behandlet ikke feministiske spørsmål av alle typer. Det som særlig opptok henne, var kvinnenes kamp for å få utdannelse, samt spørsmål omkring religion. I ungdommen kjempet hun mot mange kristne dogmer; senere fant hun fred i en agnostisk og nærmest fatalistisk grunnholdning. Denne holdningen får hos henne en feministisk dimensjon: På denne tiden ble det ikke godtatt i alle protestantiske miljøer at kvinner diskuterte teologiske spørsmål.  Men Madame de Charrière kjempet for kvinners rett til å trekke religiøse sannheter i tvil uten dermed å bli regnet blant libertinere med et tvilsomt rykte.

Madame de Charrières første bok var en satirisk skildring av adelens levevis som hun skrev lenge før hun giftet seg: Le noble (1762, «Adelsmannen»). Blant hovedverkene hennes regnes brevromanene Lettres neuchâteloises, (1784, «Brev fra Neuchâtel») og Lettres de Lausanne (1785, «Brev fra Lausanne»). Fortsettelsen på denne boken, Caliste, utkom to år senere. Alle disse bøkene viser inspirasjon fra Rousseaus brevroman La nouvelle Héloïse, men tonen er mer pessimistisk og mindre idyllisk enn hos Rousseau. Blant hennes seneste romaner kan nevnes Trois femmes («Tre kvinner») som utkom på fransk i 1796, men som var utgitt i tysk versjon i Leipzig året før. Året etter hennes død utkom Sir Walter Finch et son fils William («Sir Walter Finch og hans sønn William»).

Madame de Charrière var også komponist. Hun utga sanger og klaverstykker. Hun ble delvis glemt etter sin død, men 1979−84 utkom en kritisk utgave av hennes samlede verker i ti bind. Etter dette har det kommet en rekke avhandlinger om og oversettelser av bøkene hennes, blant annet til engelsk og tysk. Hun regnes nå som en viktig representant for opplysningstiden med bånd til mange europeiske land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.