To ledende menn under Italias samling var Camillo Cavour og Giuseppe Garibaldi. Bildet viser frihetskjemperen og nasjonalhelten Garibaldi, som gjorde sin viktigste innsats i 1860 da han steg i land på Sicilia og på kort tid erobret størstedelen av kongeriket Napoli, som han overlot til Viktor Emmanuel av Sardinia, det nye Italias konge. Bildet er et samtidig stikk. Instituto per la Storia del Risorgimento Italiano.

Fri. fri

Italias historie, i perioden 1859-1870 ble Italia samlet til en stat. 

April 1859 brøt det ut krig. Viktor Emanuels og Napoleon 3s hær ble samlet og beseiret 4. juni østerrikerne ved Magenta. 24. juni var det blodige slag ved Solferino, som østerrikerne tapte. Imidlertid hadde Toscana, Modena og Parma reist seg, og da det ikke var Napoleons mening at en sterk italiensk stat skulle oppstå, møtte han Frans Josef i Villa Franca, hvor det ble sluttet fred. Lombardia skulle avstås til Napoleon, som skulle overdra det til Viktor Emanuel. Italia skulle utgjøre et statsforbund under pavens sete.

10. november 1859 ble det sluttet fred i Zürich. Toscana, Modena og Parma nektet å motta de fordrevne fyrstene, og det lyktes Camillo Cavour å oppnå Napoleons tillatelse til å forene disse områdene med Sardinia. I Napoli fortsatte imidlertid Frans 2 det gamle regimet. Da samlet friskarehøvdingen Giuseppe Garibaldi et korps på 1000 mann, og landet 11. mai 1860 i MarsalaSicilia. Overalt ble han hilst med jubel, Messina ble erobret, 20. august landet han på fastlandet, og 7. september gjorde han sitt inntog i Napoli.

Etter overenskomst med Napoleon lot Cavour sardinske tropper rykke gjennom Kirkestaten og forene seg med Garibaldi. Frans 2 ble drevet inn i Gaeta, som senere overgav seg, og 7. november gjorde kong Viktor Emanuel inntog i Napoli. Ved folkeavstemninger ble Napoli, Sicilia, Marche og Umbria innlemmet i Sardinia. I februar 1861 ble det første italienske parlament åpnet i Torino, og parlamentet utropte Viktor Emanuel 2 til Italias konge. Samme år døde Cavour.

I det nye Italias historie før den første verdenskrig er tre hovedlinjer å følge: forholdet til Roma og Venezia, som ennå ikke var innlemmet i riket, samordningen av de uensartede bestanddeler til et hele og konsolideringen av finansene, og landets stilling utad. Cavours etterfølgere i regjeringen tilhørte det såkalte høyre, og arbeidet for forståelse med Frankrike og paven; Garibaldi, som fortsatt var uforsonlig, ble avvæpnet etter et friskaretog mot Roma.

Under stridighetene mellom Preussen og Østerrike forsøkte Napoleon å holde Italia nøytralt med løfte om å skaffe det Venezia; imidlertid allierte Italia seg april 1866 med Preussen og begynte i juni krig med Østerrike. Tross nederlagene ved Custoza og Lissa fikk Italia, bl.a. ved Napoleons innflytelse, Venezia ved freden i Wien.

Tilbake stod nå bare Roma; hemmelig støttet av regjeringen Ratazzi gjorde Garibaldi et nytt tog mot byen 1867, men ble fanget av franskmennene. I 1870 var Viktor Emanuel tilbøyelig til å støtte Frankrike, men regjeringen hindret det; etter Sedan trakk franskmennene sine tropper bort fra Roma, som så ble besatt av italienske tropper og erklært for hovedstad. En garantilov gav mai samme år paven suverenitet i Vatikanet m.m. Paven protesterte mot å få sin stilling bestemt gjennom ensidig lovbeslutning, og holdt seg som «fangen i Vatikanet» til 1929.

Italia var nå samlet; men flere grupper, særlig de såkalte irredentister holdt fast på kravet om å innlemme Tirol, Istria m.m. Det indre organisasjonsarbeidet hadde fremgang under høyres ledelse, som fortsatte til 1876; finansene ble brakt på fote. Kirkegodset ble inndratt, og hæren reorganisert. I 1876 kom venstre til makten. Mangelen på faste partirammer og den strengt gjennomførte parlamentarismen resulterte i hyppige ministerskifter.

Venstreregjeringen orienterte seg bort fra alliansen med det pavevennlige Frankrike, og 1882 sluttet Italia et militært forbund, trippelalliansen, med Tyskland og Østerrike-Ungarn, delvis med bakgrunn i den franske besettelsen av Tunis året før. Skuffet i håpet om nordafrikanske kolonier søkte Italia erstatning i Øst-Afrika, og overtok 1880 Assab og besatte 1885 Massawa ved Rødehavet. 1889 ble Etiopia erklært for italiensk vasallstat, og 1890 ble det ved Rødehavet dannet en italiensk kronkoloni, Eritrea.

I 1887 overtok den imperialistisk orienterte politikeren Francesco Crispi (1887–91). Han kuet indre uroligheter og førte tollkrig med Frankrike, samtidig som han knyttet Italia nær til Tyskland. Landet kom i krig med Etiopia 1894 og led 1896 nederlag ved Adua, og ved freden i Addis Abeba måtte Italia erkjenne Etiopias uavhengighet og oppgi håpet om utvidelse av Eritrea. Senere koloniseringsplaner, især i Kina 1900, strandet likeledes. Nederlaget og dårlige økonomiske forhold førte til uroligheter over hele Italia i slutten av 1890-årene.

I 1900 ble kong Umberto 1 myrdet, og Viktor Emanuel 3 besteg tronen. Finansene bedret seg etter 1890-årenes misere; statsgjeldsrenten kunne nedsettes, og budsjettet viste overskudd tross kolossale utgifter til sivile og militære formål. De sosiale forholdene var vanskelige både blant by- og landarbeidere. Anarkismen hadde i Italia et arnested, men det voksende sosialdemokratiet, som til dels var sterkt republikansk farget, dannet en motvekt. Forholdet til pavestolen ble ikke forbedret under Pius 10 (1903–14), og i folket ble motsetningene skjerpet. Italia holdt fast ved trippelalliansen, som ble fornyet 1902, men samtidig nærmet man seg stadig mer det nå antipavelige Frankrike, Storbritannia og Russland. Irredentistene agiterte mot Østerrike, og den østerrikske anneksjon av Bosnia 1908 og Tysklands Marokko-politikk stimulerte ekspansjonismen.

I 1911 gjorde Italia et nytt forsøk på å skaffe seg kolonier, og erklærte 29. september krig mot Tyrkia for å tilkjempe seg Tripolitania og Kyrenaika i dagens Libya. Balkankrigens utbrudd oktober 1912 tvang Tyrkia til å slutte fred i Lausanne 18. oktober - og å overgi de libyske provinsene. Erobringen kostet Italia enorme summer, og koloniseringen måtte legges på is ved utbruddet av første verdenskrig, for så å bli gjenopptatt med tyngde i mellomkrigstiden: Italia iverksatte et omfattende program for å kolonisere Tripolitania og Kyrenaika, med store offentlige investeringer i infrastruktur og med bosetting av italienske familier, vesentlig i landbruket.

Ved utbruddet av den første verdenskrig var Italia bundet til sentralmaktene ikke bare ved trippelalliansen, men også ved en hemmelig traktat (1913) med Tyskland og Østerrike, rettet mot Frankrikes og Storbritannias herredømme i Middelhavet. Men motsetningsforholdet til Østerrike var sterkt, og en krig mot Storbritannia ville ikke landet tåle. Den italienske regjeringen gjorde krav på kompensasjoner hvis Østerrike gjorde erobringer på Balkanhalvøya, og da dette ble avslått, erklærte Italia seg 2. august 1914 nøytralt.

Etter resultatløse forhandlinger med sentralmaktene begynte regjeringen mars 1915 forhandlinger med ententen. Disse resulterte i Londontraktaten april samme år: Italia skulle ha Trieste og det nordlige Dalmatia som vederlag for å delta i krigen. Nasjonalforsamlingen vedtok å erklære krig mot Østerrike 24. mai. Det brøt ut krig med Tyrkia 24. august samme år, med Tyskland først august 1916. Den ene italienske offensiven etter den andre strandet ved Isonzo (elv innerst i Veneziabukta).

Våren 1916 gikk østerrikerne til angrep i Nord-Italia, og høsten 1917 trengte fienden langt inn i landet. De indre forholdene var ofte vanskelige, Storbritannias hjelp måtte gang på gang tilkalles, og store deler av befolkningen krevde fred. Krigen kostet Italia umåtelig både av penger og liv (ca. 600 000 døde og 1 mill. sårede; omkostningene ble 1919 anslått til 90 milliarder lire), og folkestemningen forlangte kraftige gevinster ved freden. Londontraktaten hadde ikke gitt Italia Fiume, og Italia krevde denne byen og det sørlige Dalmatia. Da den amerikanske president Wilson fastholdt Londontraktaten, forlot de italienske delegatene etter en kort tid fredsforhandlingene i Paris.

Fredsslutningen med Østerrike i St. Germain 10. september 1919 gav for øvrig Italia i det hele hva det hadde krevd i Tirol og Istria. Om Fiume-spørsmålet ble det ført uendelige forhandlinger i Paris; september 1919 okkuperte Gabriele d'Annunzio byen, og holdt den besatt ca. 1½ år. Folkestemningen i Italia krevde ikke bare Fiume, men også en italiensk maktstilling i Albania og Lilleasia, og regjeringen Orlando ble styrtet juni 1920 på grunn av misnøye med fredsbetingelsene. Regjeringen Giolitti avsluttet saken ved i det vesentlige å gi avkall på Albania og ved overenskomsten i Rapallo november 1920 å innrømme Jugoslavia Londontraktatens grenser, mens Fiume ble uavhengig under italiensk overhøyhet. Giolittis utenrikspolitikk, som ble ledet av grev Carlo Sforza, gikk ut på konsolidering og forsonlighet overfor Tyskland. August 1919 kom en ny valglov, som innførte forholdstallsvalg.

Valgene november samme år viste stor fremgang for sosialdemokratene og for det nydannede klerikale parti, Partito Popolare Italiano, mens den gamle liberale blokk ble sterkt svekket. Sosialdemokratiet, som hadde et temmelig radikalt preg, utfoldet i de følgende måneder stor aktivitet; flere steder overtok arbeiderne ledelsen av fabrikkene. I denne tiden oppstod fascismen, som kjempet mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen med våpenmakt. De nye valgene til kammeret mai 1921 svekket begge ytterfløyene, men uten å gi sikkert borgerlig flertall. Reformsosialisten Ivanoe Bonomi dannet regjering.

Februar 1922 falt Bonomi, og Luigi Facta dannet Italias siste før-fascistiske parlamentariske regjering. Under denne ble Genovakonferansen holdt, og Tripolis endelige undertvingelse ble påbegynt. Innad forsøkte regjeringen å hevde statsmakten mot fascistene, og ble støttet av de fleste borgerlige partier og sosialdemokratene, som 1. august forsøkte en «legitim» generalstreik for å styrke statsautoriteten. Fascistene sørget for at forsøket ble mislykket. Rundt om i byene fratok de etter hvert de marxistiske partier all makt, samtidig med at regjeringens autoritet ble mindre. Sosialdemokratene ble svekket ved indre splid mellom unitarene, som ville samarbeide med de borgerlige partier mot fascistene, og massimalistene, som ville fortsette kampen uten allianse til høyre.

På en fascistkongress i Napoli startet Benito Mussolini i oktober «marsjen mot Roma», og Facta gikk av. Etter at den liberale Antonio Salandra forgjeves hadde forsøkt å danne regjering, måtte Viktor Emanuel henvende seg til Mussolini, som dannet en samlingsregjering av fascister, nasjonalister, klerikale og liberale. 30. oktober begynte den fascistiske besettelsen av Roma, som ble fullført på få dager. Den nye regjeringen fikk tillitsvotum med 275 stemmer mot 90.

I 1923 ble det gjennomført en ny valglov, der det største parti ble sikret 2/3 av samtlige mandater i kammeret. Ved valgene 1924, som foregikk under sterkt press fra regjeringen, fikk fascistene 65 prosent av de avgitte stemmene. Kort etter (juni 1924) førte mordet på den sosialdemokratiske deputerte Giacomo Matteotti til brudd mellom fascistene og de fleste borgerlige grupper. Regjeringen ble rekonstruert, og Mussolini overtok den ene ministerposten etter den andre og hadde til sist ni, som han beholdt til 1929.

I 1928 ble det laget en lov som medførte at forfatningen ble ytterligere fjernet fra parlamentarismen. Etter denne loven dannet hele landet én valgkrets, hvor kandidatene ble utpekt av faglige korporasjoner (opprettet ved lov 1927) og revidert av det fascistiske storråd, og velgerne med stemmeplikt skulle stemme for eller imot. 1929 hadde Mussolini og kardinal Pietro Gasparri fullført forhandlinger om forlik mellom paven og Italia. Ifølge forliket (Lateranoverenskomsten) ble en uavhengig Vatikanstat opprettet, et konkordat ble sluttet og det finansielle mellomværende med paven avgjort.

I 1923 gav mordet på en italiensk general ved den gresk-albanske grensen Mussolini påskudd til å besette Kerkyra (Korfu), som han først forlot etter at ambassadørrådet hadde grepet inn, og Hellas anerkjente erstatningskrav. Striden om Fiume og forholdet til Jugoslavia endte med Nettuno-traktaten 1924, hvor Fiume tilfalt Italia og havnen Porto Baros Jugoslavia. Samme år ble det undertegnet en vennskapstraktat mellom de to land. Allikevel ble forholdet raskt spent igjen, især etter at Italia ved Tiranatraktatene med Ahmed Zogu 1926 og 1927 gjorde helt ende på Jugoslavias innflytelse i Albania, som deretter nærmest ble Italias vasall. Følgen ble at vennskapstraktaten ved sitt utløp 1929 ikke ble fornyet, og Italia sluttet seg nærmere til Jugoslavias fiender Ungarn og Bulgaria.

Frankrike avstod 1919 noen oaser ved Tripoli, og Storbritannia 1924 Juba og 1926 Kufra, men disse innrømmelsene tilfredsstilte langt fra Italias krav. I Tripoli fullførte Mussolini den endelige undertvingelse. Den fransk-tyske tilnærmelse 1925 medførte at det ble dannet en italiensk-britisk som motvekt (Livornomøtet). Overfor Tyskland var forholdet en tid spent på grunn av Italias undertrykkelse av den tyske minoriteten i Tirol. Italia fulgte med stor interesse de nasjonalistiske bevegelsene i Mellom-Europa og ytet spesielt støtte til Ungarn.

Verdenskrisen fra 1930 gikk hardt ut over Italias økonomi, med omfattende fallitter og svære budsjettunderskudd. Regjeringen forsøkte å løse vanskelighetene gjennom forsterket selvbergingspolitikk. Samtidig ble den utenrikspolitiske kursen stadig mer imperialistisk. Etter sammenbrudd i de internasjonale nedrustningskonferanser mellom 1930 og 1932 økte Italia sine rustninger. Fra slutten av 1934 ble forholdet til Etiopia stadig forverret, og høsten 1935 brøt det ut krig. I løpet av Etiopia-konflikten opprettet Italia et mer vennskapelig forhold til Tyskland, fordi landet hadde holdt seg utenfor sanksjonene. Etiopia ble annektert mai 1936.

Under den spanske borgerkrigen tok Italia sammen med Tyskland åpenlyst parti for general Franco. Samtidig som det ble sendt italienske troppekontingenter til Spania, opprettholdt Italia sin stilling i ikke-intervensjonskomiteen til juni 1937. I løpet av denne konflikten ble samarbeidet med Tyskland stadig mer intimt (se aksemaktene og Antikominternpakten). Av hensyn til dette vennskapsforholdet oppgav Italia mye av sin innflytelse i Østerrike, og forholdt seg passivt ved den tyske anneksjon mars 1938. Samme høst spilte Mussolini en fremtredende rolle i den tysk-tsjekkiske konflikt ved å opptre som formidler i forhandlingene som førte til forliket i München. Dette forliket bidrog imidlertid ikke til noen utsoning mellom Italia og vestmaktene.

Aksepolitikken gjorde seg gjeldende også i den indre lovgivning, bl.a. ved en rekke antisemittiske forordninger fra høsten 1938. Som en kompensasjon for Tysklands innlemmelse av Tsjekkoslovakia mars 1939, okkuperte Italia Albania 6. april. Etter forutgående forhandlinger mellom utenriksministrene Ribbentrop og Ciano ble det undertegnet en militærpakt mellom Tyskland og Italia.

Etter avslutningen av første verdenskrig fikk Italias koloniale ambisjoner ny næring, påskyndet særlig av det osmanske rikets oppløsning og framveksten av den italienske fascismen. Som følge av Tyrkias nederlag i krigen ble det osmanske riket stykket opp, og Midtøstens politiske geografi tegnet opp på ny. Dette innebar forhandlinger mellom stormaktene og hva som ble den siste store imperialistiske fordeling av kontroll over fremmede territorier. Italia fikk støtte for sitt gamle krav på det senere Libya, som besto av tre separate områder: Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan. Fra 1921 ble en omfattende kampanje for kolonisering - la riconquista, gjenerobringen - iverksatt. I Kyrenaika møtte den militær motstand, og kolonien ble innrømmet delvis selvstyre. Etter fascistenes maktovertakelse ble koloniseringen av Libya et ideologisk prestisjeprosjekt, og Benito Mussolini engasjerte seg personlig. En erobringskrig ble gjennomført, som etter et tiår med motstand knekte den kyrenaiske geriljaen. På slutten av 1930-tallet ble koloniseringen trappet opp, og et program for å få jordbruksfamilier til å emigrere til Libya iverksatt. Da Libya i 1939 ble inkorporert i Italia som én provins, bodde det rundt 100 000 italienere der. Det var lagt planer for forflytting av en halv million i løpet av 1960-tallet. Dette ble forpurret av at Italia tapte Libya som følge av nederlaget i andre verdenskrig.

Militære styrker fra Italias koloni Eritrea ble benyttet under erobringen av Libya. Italia hadde først erklært Eritrea som koloni 1890, og en koloniseringen fikk ny næring etter den andre italiensk-etiopiske krigen i 1935/36, da Eritrea, Etiopia og Italiensk Somaliland ble slått sammen til en administrativ enhet som Italiensk Øst-Afrika. Under andre verdenskrig ble først Italiensk Somaliland og deretter Eritrea inntatt av britiske styrker, og okkupert i 1941, mens Etiopia fikk tilbake sin selvstendighet. Somaliland ble etter krigen et tilsynsområde under italiensk kontroll fra 1949 til sin selvstendighet i 1960.

Etter utbruddet av den annen verdenskrig 1. september samme år erklærte Italia seg som «ikke-krigførende», dvs. landet opprettholdt en formell nøytralitet, samtidig som det inntok en utpreget tyskorientert holdning. For å fjerne tidligere motsetningsforhold ble det bl.a. sluttet en overenskomst angående Sør-Tirol. Avtalen gikk ut på at alle innbyggere som ville, skulle få flytte til Tyskland.

27. september 1940 ble den tysk-italienske forsvarspakt utvidet til også å gjelde Japan. Tilskyndet av den seierrike tyske offensiv mot Frankrike, erklærte Italia 10. juni 1940 krig mot Storbritannia og Frankrike. Den franske hovedfront var nær sammenbrudd, og derfor ble den italienske krigføringen på det alpine frontavsnitt passiv og uten betydning. 24. juni ble det sluttet våpenstillstand mellom Italia og Frankrike.

Sommeren 1940 forløp uten vesentlige krigsbegivenheter for Italias vedkommende. Fra høsten samme år prøvde landet å sette i verk et angrep mot Egypt og Hellas. 28. oktober rykket italienske tropper uten krigserklæring inn i Nord-Hellas. I Egypt lyktes det Italia å erobre Sidi al-Barrani, men Italias offensive krigføring ble snart møtt med en britisk motoffensiv, som i løpet av kort tid førte krigen over på italiensk jord i Libya. Angrepet mot Hellas ble på samme måten møtt med en kraftig gresk motoffensiv, og italienerne ble drevet tilbake til Albania.

6. april 1941 hjalp tyskerne italienerne med å angripe Hellas. Tyskerne knekket i løpet av kort tid grekernes motstand. Også i Afrika ble den italienske fronten gjenopprettet ved tysk hjelp. Initiativet lå i det hele tatt overalt hos tyskerne, og Italia ble mer og mer en tysk vasallstat. I Nord-Afrika led de italienske styrkene nederlag. Etter langvarige kamper falt Tunis, og 28. august 1943 begynte invasjonen på selve det italienske fastland.

Nederlagene ved frontene, de økende flyangrepene og den stigende nødstilstand i landet hadde ført til en indre krise, og 25. juli ble Mussolini tvunget til å gå av. Etter noen uker i fangenskap, ble han befridd av tyske fallskjermtropper. Han opprettet et neo-fascistisk republikansk parti og dannet en marionettregjering med sete i den lille byen Salò ved Lago di Garda. Den egentlige regjeringsmakten var da blitt overtatt av marskalk Pietro Badoglio, som oppløste det fascistiske partiet. Han fikk i stand våpenstillstand med de allierte og erklærte Tyskland krig 13. oktober. Tyskerne fortsatte å holde Nord- og Mellom-Italia. Først etter harde kamper kunne de allierte rykke videre nordover, og 5. juni 1944 overgav tyskerne Roma uten motstand.

Etter at Roma var falt, trakk kong Viktor Emanuel seg tilbake til fordel for kronprins Umberto. Badoglio trådte tilbake 10. juni og ble erstattet av Ivanoe Bonomi. Da de allierte rykket videre frem i Italia, fikk de hjelp av de italienske partisaner, som april 1945 la hele Nord-Italia under seg. Mussolini ble tatt til fange og drept av partisanene 28. april. Marskalk Rodolfo Grazianis neofascistiske tropper kapitulerte betingelsesløst 29. april og de tyske tropper 2. mai 1945. Italia erklærte 15. juli krig mot Japan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. mars 2015 skrev Hanne Alvilde Olsen

Hei. Under "Italiensk imperialisme, mellomkrigstiden" står det at Italias koloniale ambisjoner fikk ny næring etter annen verdenskrig. Det må da være etter FØRSTE verdenskrig det skal være?

9. mars 2015 svarte Geir Lima

Hei. Takk for at du gjorde oss oppmerksomme på denne feilen. Den er nå rettet.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.