kvinnesak

Den første offentlige organiseringen av kvinners rettigheter i moderne tid fant sted i Seneca Falls i New York i 1848. Både kvinner og menn var med på møtet, men kvekeren Lucretia Mott og kvinnesaksforkjemperen Elizabeth Cady Stanton var selvsagte ledere. Begge var sterkt engasjert i kampen mot slaveri. I Seneca Falls ble ble en holdningserklæring vedtatt, Declaration of Sentiments. Den krevde at kvinner og menn skulle ha like rettigheter. Mottoet var at alle var skapt like. I årene etter dette ble en rekke nye kvinneforeninger stiftet, enten med kvinner og menn hvor kvinner var i ledelsen, eller som rene kvinneforeninger.

I Storbritannia krevde en gruppe kvinner stemmerett allerede i 1851. Kvinnene var inspirert av forfatteren Harriet Taylor Mill, som hadde skrevet essayet On the Enfranchisment of Women («Om å gi kvinner stemmerett»). Gjennom 1860-årene vokste denne kvinnegruppen til en bevegelse. I 1869 ga så John Stuart Mill ut en bok han hadde skrevet sammen med sin kone, Harriet Taylor Mill (1807–1858), The Subjection of Women («Kvinnenes underkuelse»). Her hevdet Mill blant annet at kvinner og menn ble født like med hensyn til intelligens og moral. Boka ble oversatt og lest mange land, blant annet i Danmark. I Norge ble den lest i foreningen Skuld av en gruppe med unge kvinner.

Etter hvert ble flere kvinneforeninger startet. Franske kvinner dannet en stemmerettsforening i 1870. Danmark var tidlig ute med Dansk Kvindesamfund i 1871, mens tre andre nordiske foreninger ble stiftet i 1884: Svenske Fredrika Bremer-Förbundet, Norsk Kvinnesaksforening og Finsk kvinneforening. Den islandske kvinneforeningen ble stiftet i 1894.

Da første verdenskrig brøt løs i 1914 dalte interessen for kvinnesak. De store, britiske kvinneorganisasjonene forlot krav om stemmerett og likestilling og engasjerte seg i nasjonalisme og krigsinnsats. Franske kvinneorganisasjoner oppfordret medlemmene til å støtte dem som kjempet for fedrelandet. Tyske kvinner, også fra arbeiderbevegelsen, sluttet seg til krigen. Nå ble «Forbundet for tyske kvinneforeninger» dannet, en nasjonal kvinnetjeneste som skulle delta i hjemmefronten.

Clara Zetkin var et ledende medlem av SPD, Tysklands sosialdemokratiske parti, men nektet å slutte seg til krigen. Hun ble da utelukket fra partiet. I stedet arrangerte hun et internasjonalt kvinne-fredsmøte i Bern under mottoet «Krig mot krigen». Konferansen tok skarp avstand fra krigen som nå var i gang.

I 1915 innkalte nederlandske Aletta Jacobs til en stor, internasjonal fredskonferanse for kvinner. President var Jane Addams (USA). Konferansen fant sted i Haag i april-mai 1915. Her ble Internasjonal kvinneliga for fred og frihet opprettet. Over 1000 kvinner samlet seg, mange fra krigførende land. Andre klarte ikke å komme frem til Haag. De skandinaviske landene var ikke med i krigen, men engasjerte seg i fredsarbeid. Fra Norge reiste åtte kvinner med dr. Emily Arnesen som leder, og i 1915 ble en norsk avdeling av Kvinneligaen opprettet.

I etterkrigstiden og frem til slutten av 1950-årene var nesten alle gifte kvinner husmødre som arbeidet på fulltid hjemme uten lønn. Men i løpet av 1960-årene skaffet stadig flere kvinner seg utdanning og gikk ut i arbeidslivet. Mange hadde kun deltidsstillinger, men dette kunne være starten på et arbeidsliv og et yrke. I løpet av 1970-tallet var situasjonen for kvinners arbeid forandret til det bedre.

Fra slutten av 1960-tallet vokste det frem en ny, stor kvinnebevegelse. Det hele begynte i USA med «Women’s Liberation» i 1968. I 1970 kom bevegelsen til Norge, startet av noen få aktivister, Nyfeministene. Snart satte disse sitt preg på det norske samfunnet. Flere organisasjoner kom til: Kvinnefronten, Lesbisk bevegelse, Claragruppen og Brød og Roser. Kvinnebevegelsen fra 1970- og 1980-årene løste seg etter hvert opp, men noen foreninger og grupper er fortsatt i virksomhet: Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnefronten og den nyere Kvinnegruppa Ottar.

Lenge var det svært vanskelig for aktive kvinnesakskvinner å kalle seg «feminist». Det skjønner man når man leser følgende artikkel fra Aschehougs Konversasjonsleksikon for 1956:

Femini’sme (fr., til lat. femina, kvinne), kvinneaktighet; det at det kvinnelige element, den kvinnelige måte å tenke og føle på gjør seg for sterkt gjeldene i samfunnsliv, kunst el. litteratur. Ordet brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen.

Å kalle seg feminist i en slik situasjon kunne være vanskelig. Men nyfeminist var akseptabelt. Det var nytt, morsomt og litt frekt, og slo godt an med en gang.

• feminisme
• kvinnebevegelsens historie
• kvinnebevegelsens historie fra første verdenskrig til 1980
• kvinners kamp for stemmerett