kvinnesak

Declaration of Sentiments, en ”Holdningserklæring” ble underskrevet av rundt 100 kvinner og menn på kvinnesaksmøtet i Seneca Falls i 1848. Dette møtet regnes som starten på den organiserte kvinnebevegelsen.
Av /Library of Congress.
De amerikanske kvinnesakskvinnene Elizabeth C. Stanton (sittende) og Susan B. Anthony var med å arrangere historiens første organiserte kvinnemøte i USA i 1848. Foto omkring 1900.
Den britiske kvinnesakskvinnen Christabel Pankhurst i hvit kjole og akademisk kappe under en suffragette-markering i 1911. Pankhurst går under fanen «690 IMPRISONMENTS TO WIN FREEDOM FOR WOMEN». Bildet er fra et postkort.

Betzy Kjelsberg (1866-1950) sitter midt i flokken av kvinner som deltok på lunsjen til ære for den norske delegasjon på The Sixth Quinquennial International Conference of Women i Washington D.C. 12. mai 1925 på Grace Dodge Hotel. Konferansen var organisert av International Council of Women (ICW). Da bildet ble tatt i 1925, var Kjelsberg leder i Norske kvinners nasjonalråd. Fra 1926–1938 var hun nestleder i ICW.

Kvinnesak og kvinnebevegelse er begreper som brukes om saker som angår kvinners rettigheter og deres egen innsats for å oppnå disse. Med kvinnesaksforening menes en organisering av kvinner hvor leder og styremedlemmer blir valgt for en periode av gangen. Kvinnebevegelse er en betegnelse på et bredt spekter av kvinner og kvinneforeninger som samarbeider om sine interesser uten at de nødvendigvis er knyttet til en bestemt gruppe eller forening.

Faktaboks

også kjent som:

kvinnebevegelse

kvinneemansipasjon

På 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var det kampen for stemmerett som opptok kvinnesakskvinner i størst grad, mens etter første verdenskrig ble muligheten til å delta i arbeidslivet viktigst. Fra slutten av 1960-årene oppstod en ny, radikal kvinnesaksbølge der også seksuell frigjøring – som rett til abort og prevensjon – stod sentralt.

Norge har i dag tre kvinnesaksforeninger: Norsk Kvinnesaksforening (stiftet 1884), Kvinnefronten (stiftet 1972) og Kvinnegruppa Ottar (stiftet 1991).

Kvinnesak og kvinnebevegelse brukes i dag omtrent synonymt med feminisme, men sistnevnte begrep ble stort sett ikke tatt i bruk før slutten av 1960-årene.

USA 1848 – like rettigheter for kvinner og menn

Den første offentlige organiseringen av kvinners rettigheter i moderne tid fant sted i Seneca Falls i New York i 1848. Både kvinner og menn var med på møtet, men kvekeren Lucretia Mott og kvinnesaksforkjemperen Elizabeth Cady Stanton var selvsagte ledere. Begge var sterkt engasjert i kampen mot slaveri. I Seneca Falls ble ble en holdningserklæring vedtatt, Declaration of Sentiments. Den krevde at kvinner og menn skulle ha like rettigheter. Mottoet var at alle var skapt like. I årene etter dette ble en rekke nye kvinneforeninger stiftet, enten med kvinner og menn hvor kvinner var i ledelsen, eller som rene kvinneforeninger.

Storbritannia 1851 – krav om stemmerett

I Storbritannia krevde en gruppe kvinner stemmerett allerede i 1851. Kvinnene var inspirert av forfatteren Harriet Taylor Mill, som hadde skrevet essayet On the Enfranchisment of Women («Om å gi kvinner stemmerett»). Gjennom 1860-årene vokste denne kvinnegruppen til en bevegelse. I 1869 ga så John Stuart Mill ut en bok han hadde skrevet sammen med sin kone, Harriet Taylor Mill (1807–1858), The Subjection of Women («Kvinnenes underkuelse»). Her hevdet Mill blant annet at kvinner og menn ble født like med hensyn til intelligens og moral. Boka ble oversatt og lest mange land, blant annet i Danmark. I Norge ble den lest i foreningen Skuld av en gruppe med unge kvinner.

Kvinneforeninger i 1870- og 1880-årene

Etter hvert ble flere kvinneforeninger startet. Franske kvinner dannet en stemmerettsforening i 1870. Danmark var tidlig ute med Dansk Kvindesamfund i 1871, mens tre andre nordiske foreninger ble stiftet i 1884: Svenske Fredrika Bremer-Förbundet, Norsk Kvinnesaksforening og Finsk kvinneforening. Den islandske kvinneforeningen ble stiftet i 1894.

Norsk kvinnesaksforening og Gina Krog

Norske kvinners nasjonalråd ble stiftet i 1904. Bildet er fra stiftelsen. Fra venstre, Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller.

Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY 2.0

Norsk Kvindesaksforening (NKF) ble stiftet av jurist og redaktør Hagbard E. Berner og skribent og kvinnesakskvinne Gina Krog i 1884. I 1880 hadde Krog hatt et opphold i England, hvor hun fikk kontakt med National Union of Women’s Suffrage Societies («Nasjonalt samfunn for kvinners stemmerett») og dessuten hatt et opphold ved høyskolen Bedford College. Med dette hadde hun gode kontakter og et godt utgangspunkt for kvinnesak i Norge.

Berner ble formann i Kvinnesaksforeningen, Gina Krog første styremedlem. Foreningens formål var «at virke for at skaffe kvinden den hende tilkommende ret og plads i samfundet». Fra 1887 av ga NKF ut tidsskriftet Nylænde. Gina Krog var redaktør, og fra 1894 også utgiver. NKF tok blant annet for seg spørsmål om fellesskoler for gutter og piker, og om rettigheter for kvinner i ekteskapet.

I 1885 ble Kvindestemmeretsforeningen dannet med Gina Krog som formann. Fra slutten av 1880-årene kom sterke krav om alminnelig stemmerett for kvinner, og i 1898 ble Landskvindestemmeretsforeningen stiftet av Fredrikke Marie Qvam. Stemmerett for kvinner ble innvilget skrittvis fra 1903 til 1913, da Stortinget vedtok alminnelig stemmerett for kvinner. Etter denne seieren sank interessen blant medlemmene, og mange kvinnesaksforeninger ble lagt ned. I 1916 døde Gina Krog. NKF overtok ansvaret for utgivelsen av Nylænde med Fredrikke Mørck som redaktør.

Første verdenskrig

De tyske kvinnesakskvinnene Clara Zetkin (til venstre) og Rosa Luxemburg på vei til kongress i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Magdeburg, 1910.

Da første verdenskrig brøt løs i 1914 dalte interessen for kvinnesak. De store, britiske kvinneorganisasjonene forlot krav om stemmerett og likestilling og engasjerte seg i nasjonalisme og krigsinnsats. Franske kvinneorganisasjoner oppfordret medlemmene til å støtte dem som kjempet for fedrelandet. Tyske kvinner, også fra arbeiderbevegelsen, sluttet seg til krigen. Nå ble «Forbundet for tyske kvinneforeninger» dannet, en nasjonal kvinnetjeneste som skulle delta i hjemmefronten.

Clara Zetkin var et ledende medlem av SPD, Tysklands sosialdemokratiske parti, men nektet å slutte seg til krigen. Hun ble da utelukket fra partiet. I stedet arrangerte hun et internasjonalt kvinne-fredsmøte i Bonn under mottoet «Krig mot krigen». Konferansen tok skarp avstand fra krigen som nå var i gang.

I 1915 innkalte nederlandske Aletta Jacobs til en stor, internasjonal fredskonferanse for kvinner. President var Jane Addams (USA). Konferansen fant sted i Haag i april-mai 1915. Her ble Internasjonal kvinneliga for fred og frihet opprettet. Over 1000 kvinner samlet seg, mange fra krigførende land. Andre klarte ikke å komme frem til Haag. De skandinaviske landene var ikke med i krigen, men engasjerte seg i fredsarbeid. Fra Norge reiste åtte kvinner med dr. Emily Arnesen som leder, og i 1915 ble en norsk avdeling av Kvinneligaen opprettet.

Krigen forandret kvinners liv

Krigen (1914–1918) hadde vært rå og brutal. Kvinner og barn var uten mann og far og måtte klare seg på egen hånd. Under krigen gikk mange kvinner inn i det som for det meste hadde vært mannsyrker: de var arbeidere i rustnings-industrien, trikkeførere, sykepleiere og sjåfører for militært personale.

Når soldatene kom hjem, skulle de overta kvinnenes arbeid igjen. Men i løpet av krigen var kvinner blitt langt mer selvstendige. De fortsatte gjerne i arbeidslivet når de kunne. Mange kvinner fulgte nå moten med kort hår, og det ble moderne å kle seg i skjørt som gikk rett under kneet eller i bukser – uhørt før krigen.

I politikken var det fremdeles mennene som dominerte. Kvinner i de fleste europeiske land fikk stemmerett i løpet av 1920-årene, men det var sjelden de fikk noen innflytelse av betydning.

Mellomkrigstid

I 1930-, 1940- og 1950-årene arbeidet mange kvinner som husmødre uten lønn. En retning innenfor kvinnebevegelsen forsøkte å gjøre kvinners arbeid i hjemmet om til et yrke, der kunnskapen forvaltes av eksperter og utvikles gjennom forskning. Husmorskolene var viktige for å gjennomføre denne politikken. Disse kvinnene er elever ved Breivang Husmorskole i 1968.

Av /Perspektivet Museum.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Lite fremgang for kvinnesak – men Hjemmenes Vel blir til

I Norge ble kvinners adgang til de fleste embeter lovfestet i 1912, men det var svært få som fikk slike stillinger. Kvinner i arbeid hadde oftest lav lønn og få yrker å velge mellom. Stemmeretten i 1913 var også en skuffelse. Stortinget fikk en enkelt kvinnelig vararepresentant i 1911, Anna Rogstad. Først i 1921 ble Karen Platou valgt direkte inn som representant. Etter dette varierte det med 0 og 3 kvinner på Stortinget frem til etter andre verdenskrig.

Interessen for kvinnesak var nå laber. Kvinnesaksforeningene ble enten oppløst eller fortsatte på sparebluss. Til gjengjeld var husmor-bevegelsen sterk og aktiv. I 1898 ble Hjemmenes Vel stiftet i Oslo, og året etter i Bergen. I 1915 ble så Hjemmenes Vels Landsforbund stiftet med Marie Michelet som formann.

Krise, krig og nød

Norsk kvinnesaksforening ble stiftet i 1884 og eksisterer fortsatt. Møte i Norsk Kvinnesaksforening 14. juni 1948 i Oslo. I første rekke fra v: Psykolog Inki Steen, Fru Margarete Bonnevie, Dr. Ellen Gleditsch og sosialminister Aaslaug Aasland.
Møte
SCANPIX.

1930-årene var vanskelig for svært mange mennesker. Økonomisk krise førte til arbeidsløshet. Familiene led nød og fant ingen løsninger. Gifte kvinner som hadde arbeid, ble presset ut til fordel for menn i USA, Storbritannia, Frankrike, Norge, Danmark og mange andre land.

Fra omkring 1935–1936 av oppsto det vi kan kalle en ny kvinnebevegelse. Kvinneorganisasjoner i en rekke land samarbeidet om kampen for kvinners rett til å kombinere ekteskap og arbeide. Så brøt verdenskrigen ut i 1939. Samtidig vokste diktaturene frem – i Spania, Portugal og Hellas.

Den 30. januar 1933 tok Adolf Hitler makten i Tyskland. Leder for Det tyske kvinneforbundet, Gertrud Bäumer, ble fratatt sine verv allerede i februar 1933. I stedet ledet Reichsführerin (Riksførerinne) Gertrud Scholz-Klink to millioner kvinner i en kvinneavdeling av nazist-partiet NSDAP. 6 millioner var innmeldt i en nazistisk husmor-organisasjon. Forfølgelsen av jøder ble trappet opp i 1935. I 1938 ble Det Jødiske Kvinneforbund forbudt, og året etter gikk Tyskland til krig. Massemord på jødiske barn, kvinner og menn ble utført i og utenfor konsentrasjonsleire av både menn og kvinner.

Etterkrigstid – en ny tid i norsk kvinnehistorie

I etterkrigstiden og frem til slutten av 1950-årene var nesten alle gifte kvinner husmødre som arbeidet på fulltid hjemme uten lønn. Men i løpet av 1960-årene skaffet stadig flere kvinner seg utdanning og gikk ut i arbeidslivet. Mange hadde kun deltidsstillinger, men dette kunne være starten på et arbeidsliv og et yrke. I løpet av 1970-tallet var situasjonen for kvinners arbeid forandret til det bedre.

Fra slutten av 1960-tallet vokste det frem en ny, stor kvinnebevegelse. Det hele begynte i USA med «Women’s Liberation» i 1968. I 1970 kom bevegelsen til Norge, startet av noen få aktivister, Nyfeministene. Snart satte disse sitt preg på det norske samfunnet. Flere organisasjoner kom til: Kvinnefronten, Lesbisk bevegelse, Claragruppen og Brød og Roser. Kvinnebevegelsen fra 1970- og 1980-årene løste seg etter hvert opp, men noen foreninger og grupper er fortsatt i virksomhet: Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnefronten og den nyere Kvinnegruppa Ottar.

Feminisme eller kvinnesak?

Lenge var det svært vanskelig for aktive kvinnesakskvinner å kalle seg «feminist». Det skjønner man når man leser følgende artikkel fra Aschehougs Konversasjonsleksikon for 1956:

Femini’sme (fr., til lat. femina, kvinne), kvinneaktighet; det at det kvinnelige element, den kvinnelige måte å tenke og føle på gjør seg for sterkt gjeldene i samfunnsliv, kunst el. litteratur. Ordet brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen.

Å kalle seg feminist i en slik situasjon kunne være vanskelig. Men nyfeminist var akseptabelt. Det var nytt, morsomt og litt frekt, og slo godt an med en gang.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg