Albert Béguin, franskspråklig sveitsisk litteraturforsker og kritiker. Han var professor i fransk litteratur ved universitetet i Basel fra 1937 til 1946. Senere virket han som uavhengig kulturarbeider i Frankrike, og han ledet det personalistiske tidsskriftet Esprit fra 1950 og til sin død. Han var opprinnelig preget av surrealismen, men gikk over til katolisismen i 1940. Under annen verdenskrig tok han sterk avstand fra nazismen, og han forsvarte venstreorienterte prester når de ble kritisert av pavekirken.

Béguin arbeidet opprinnelig med tysk litteratur. Blant de første arbeidene hans kan nevnes doktoravhandlingen L'Âme romantique et le rêve (1937, "Den romantiske sjel og drømmen"), som er blitt et standardverk i europeisk litteraturforskning, og studien Gérard de Nerval (1937) om en fransk dikter fra romantikken, som på hans tid var lite kjent, men som nå blir sett på som en viktig skikkelse.  

Essaysamlingen Poésie de la présence ("Nærværets poesi") kom ut i 1957. Etter at han gikk over til katolisismen, skrev han også inntrengende studier over kristne tenkere og diktere som Georges Bernanos (1954) og Blaise Pascal (1957). En av de viktigste sidene ved ham er interessen for ikke-europeisk litteratur. Han var en av de første europeiske forskerne som fremhevet den fransk-kanadiske litteraturen, og han skrev også flere studier om indisk diktning.

Béguin er viktig fordi han var en av de første litteraturforskerne i sin tid som ikke la mest vekt på forfatterens liv, men på verkene og de grunntemaer som preget dem. Han har særlig hatt mye å si for litteraturvitenskapen i Frankrike, men har også vært til inspirasjon for mange norske litteraturforskere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.