Albert Béguin

Faktaboks

Albert Béguin
Uttale
begˈɛ
Født
17. juli 1901
Død
3. mai 1957

Artikkelstart

Albert Béguin var en franskspråklig sveitsisk litteraturforsker og kritiker. Han regnes som en av de betydeligste litteraturkritikerne i Sveits på 1900-tallet. Béguin ble også etter hvert en viktig talsmann for den filosofiske retningen som kalles personalismen. Han skrev en rekke essays og avhandlinger som særlig behandler tysk- og franskspråklig litteratur. Etter 1940 var Béguins arbeid preget av hans katolske tro. Under andre verdenskrig var han også en sterk motstander av nazismen.

Fra surrealist til katolikk

Béguin vokste opp i La Chaux-de-Fonds, en by i Jura-fjellene ved grensen til Frankrike. Han studerte språk og litteratur ved Universitetet i Genève. Etter at han hadde avlagt lisensiatgraden i 1924, reiste han til Paris, der han arbeidet i en bokhandel samtidig som han oversatte bøker av tyske romantiske diktere til fransk. Fra 1929 til 1934 underviste han i fransk språk og litteratur ved universitetet i Halle, Tyskland. I 1937 tok han doktorgraden med avhandlingen L'Âme romantique et le rêve (1937, «Den romantiske sjel og drømmen»),

Béguin ble professor i fransk litteratur ved universitetet i Basel i 1937 og hadde denne stillingen til 1946. Senere virket han som uavhengig kulturarbeider i Frankrike. Blant annet redigerte ham det personalistiske tidsskriftet Esprit fra 1950 og til sin død.

Opprinnelig var Béguin preget av de ideene som lå til grunn for surrealismens diktning. Men gjennom hele livet var han et søkende sinn, og han konverterte til katolisismen i 1940. Senere forsvarte han blant annet venstreorienterte prester når de ble kritisert av pavekirken.

I 1929 giftet Béguin seg med den franske romanforfatteren Raymonde Vincent (1908 – 1985). Hun skrev bøker om forholdet mellom by og landsbygd i Frankrike og var særlig kjent i tiden omkring andre verdenskrig.

En åpen og nysgjerrig forsker

Béguin studerte opprinnelig innflytelsen franske forfattere hadde mottatt fra tysk litteratur. Blant de første arbeidene hans kan nevnes doktoravhandlingen. Den blir regnet som et standardverk i franskspråklig europeisk litteraturforskning fra denne tiden. Et annet viktig arbeid fra samme tid er studien Gérard de Nerval (1937). Den behandler en fransk dikter fra romantikken som hadde fått sterke impulser fra Tyskland. I mellomkrigstiden var Nerval lite kjent, men i dag blir han sett på som en sentral skikkelse i fransk litteratur på 1800-tallet.

Etter at Béguin gikk over til katolisismen, skrev han inntrengende studier over franske katolske forfattere som Georges Bernanos (1954) og Blaise Pascal (1957). Han skrev også viktige arbeider om forfattere som hadde et katolsk grunnsyn, men som sto i opposisjon til mye av det man forbinder med den katolske kirken, slik som for eksempel Léon Bloy og Julien Green.

Béguin skrev også essays om forfattere som ikke blir regnet som kristne, men som avviste materialismen og overflatiskheten i samtiden. Blant disse kan nevnes de franske forfatterne Honoré de Balzac og Henri Alain-Fournier, samt Charles-Ferdinand Ramuz som regnes blant de mest sentrale franskspråklige forfatterne fra Sveits. Hos alle tre fant Béguin en interesse for mysteriet ved eksistensen som andre litteraturkritikere hade sett bort fra.

En viktig del av Béguins forfatterskap er innledningene han skrev til nye utgaver av eldre fransk diktning. Han laget blant annet en innledning til en utgave på fransk av Gralkrøniken (1945).

Béguin var også opptatt av ikke-europeisk litteratur. Han var en av de første europeiske forskerne som fremhevet den fransk-kanadiske litteraturen, og han skrev flere studier om indisk diktning.

Tematisk litteraturforskning

Béguin er blant annet viktig fordi han var en av de første litteraturforskerne i sin tid som ikke la mest vekt på forfatternes liv, men på verkene deres og de grunntemaene som preget dem. Derfor regnes han som en av grunnleggerne av den tematiske litteraturforskningen som særlig var av betydning i siste del av forrige århundre. Han studerte de temaene og grunnforestillingene som satte preg på forfatterskapet og var i mindre grad opptatt av å forklare det ut fra forfatterens eget liv eller ut fra det sosiale miljøet han eller hun tilhørte.

Béguin har hatt mye å si for litteraturvitenskapen i Sveits og i Frankrike. Han har også vært til inspirasjon for flere norske litteraturforskere som for eksempel Daniel Haakonsen (nordisk litteratur) og Juliette Franck Frølich (fransk litteratur).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dorothée-Juliane Franck: La Quéte spirituelle d'Albert Béguin, (Sveitsisk doktoravhandling) Neuchâtel 1965. (D.-J Franck ble senere professor i fransk littteratur ved Romansk institutt, Universitetet i Oslo, og het da Juliette Franck Frølich).
  • Martine de Nordjean Cerninck og Jean Borie (redaktører): De l'Amitié. Hommage à Albert Béguin, Université de Neuchâtel 2001. (Utgitt av forlaget Droz, Genève).
  • Gérard Fabre: Between personalism and surrealism. Albert Béguin and the issue of suicide, Contextes, Liège, 2012 (bind 12).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg