Faktaboks

Gustave Roud
Uttale

ro'

Født
20. april 1897
Død
10. november 1976

Gustave Roud var en franskspråklig sveitsisk forfatter. Han var også betydningsfull som oversetter av latinsk og tysk diktning. I tillegg var han en anerkjent fotograf. Roud bodde mesteparten av livet på en bondegård i det kuperte området utenfor Lausanne. Lyrikken hans er inspirert av naturen i Sveits, men han fikk også sterke impulser fra eldre lyrikk og særlig fra de dikterne han oversatte. Ut over dette var Roud en mentor og rådgiver for flere av de fremste sveitsiske lyrikerne i generasjonen han tilhørte. Dette er også en av grunnene til at han regnes blant de viktigste skikkelsene i sveitsisk litteratur på 1900-tallet.

Fremmed blant mennesker; hjemme i naturen

Som ung studerte Roud litteratur og klassiske språk. Han var løytnant i den sveitsiske hæren i noen år og arbeidet også som lærer i kortere perioder. Men hovedsakelig arbeidet han på familiegården. Roud var godt orientert om samtidens litteratur og hadde en bred kontaktflate blant dikterne i sin generasjon. Men for ham var arbeidet med lyrikk en måte å søke harmoni i tilværelsen på. Derfor hadde han andre litterære idealer enn for eksempel surrealismen og liknende eksperimentelle uttrykksformer som det var stor interesse for da Roud var ung.

Roud var særlig opptatt av den romerske dikteren Vergil. Vergil mente blant annet at harmoniene vi opplever i naturen rundt oss, vil forme våre sinn. Interessen for Vergil antyder at Roud søkte noe annet i naturen enn det flertallet av sveitsiske diktere gjorde, for de var opptatt av det voldsomme og skremmende i alpelandskapet, og dette opptok ikke Roud i samme grad.

Roud var homofil, og dette gav ham en opplevelse av å stå utenfor fellesskapet av mennesker. Han hadde også en sterk bevissthet om dødens uunngåelighet. Både fremmedfølelse og og dødsangst har en viktig plass i Rouds lyrikk. Men disse erfaringene er noe man finner igjen i mye europeisk lyrikk på denne tiden, Derfor er Roud som lyriker også typisk for sin tid, selv om han på viktige måter skilte seg ut fra flertallet av sveitsiske lyrikere i samtiden

Lyrikk og oversettelser

Roud debuterte som lyriker med Adieu («Farvel») i 1926. Blant hans mest kjente diktsamlinger kan nevnes Essai pour un paradis (1932, «Utkast til et paradis»), Air de la solitude (1945, «Ensomhetens sang») og Requiem (1967, «Dødsmesse»). Videre etterlot Roud en rekke dikt som ikke ble publisert før etter hans død. Ofte er disse diktene tatt med i nyere opplag av samlingene hans. Derfor finnes samlingene i flere utvidede utgaver.

Roud var også viktig som oversetter, særlig av Vergil og av tyskspråklig lyrikk fra romantikken og senere. Blant dikterne han har oversatt, kan nevnes Novalis, Friedrich Hölderlin, Rainer Maria Rilke og Georg Trakl. Han skrev også essays og artikler om litteratur som ble publisert i sveitsiske tidsskrifter. En vesentlig del av hans brevveksling, for eksempel med forfattere som Albert Béguin, Maurice Chappaz og Jacques Chessex, er blitt utgitt. Men særlig betydningsfullt var vennskapet med Philippe Jaccottet, en av Sveits' mest kjente lyrikere fra tiden etter andre verdenskrig. Jaccottet fører i særlig grad videre den litterære arven fra Roud. Også Rouds dagbøker er viktige kilder til kjennskapet om sveitsisk litteratur på 1900-tallet.

Et liv med fotografiet

Gustave Roud var også en betydelig fotograf. Dette er en sentral side ved hans virksomhet som kritikerne ikke ble fullstendig klar over før etter hans død. Roud brukte aldri fotografiet til å illustrere de litterære tekstene sine. Han fant motivene i den samme naturen utenfor Lausanne som han søkte inspirasjon i til sin diktning. Men fotografiene hans forteller om en enda sterkere opplevelse av det konkrete og nærværende enn diktene gjør, fordi disse er rike på litterære allusjoner, og fordi dikterens søken etter en indre virkelighet her kommer så tydelig til uttrykk.

Som fotograf var Roud ingen amatør: Han foretok hele ferdigstillelsen av bildene i sitt eget laboratorium og fulgte nøye med når det gjaldt de tekniske nyvinningene som skjedde med fotografiet i første halvdel av det forrige århundre. Roud var en pioner når det gjaldt bruk av fargefilm, og han var seg svært bevisst den betydning den ytre formen til et bilde kan ha for meningen det formidler. Hans store samling av fotografier ble ikke utstilt i hans levetid, men har vært vist en rekke ganger i Sveits og Frankrike etter hans død.

Etterliv

Roud mottok flere sveitsiske utmerkelser for sitt forfatterskap og sin betydning som litterær veileder og miljøskaper. Etter hans død ble det stiftet en forening, Les Amis de Gustave Roud, («Gustave Rouds venner»), som stadig arrangeres seminarer om hans liv og verk og regelmessig utgir utvalg av hans etterlatte og upubliserte manuskripter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Daniel Magetti og Philippe Kaenel (red.): Gustave Roud, La Plume et le regard (Genève 2015, ISBN: 13-978-2884743716).

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg