Barentsburg er en russisk gruveby på SpitsbergenSvalbard. Barentsburg ligger ved Grønfjorden, en sørlig gren av Isfjorden rundt 10 km innenfor munningen.

I de sovjetiske gruvebyene Barentsburg og Pyramiden før 1990 lå innbyggertallet på omkring 2500 menn, kvinner og barn. I 1990-årene ble folketallet sterkt redusert, vesentlig som følge av dårligere økonomi i Russland.

29. august 1996 skjedde den største flyulykken på norsk jord da et russiske fly styrtet i Operafjellet under innflyving til Svalbard lufthavn Longyear og 141 russiske og ukrainske gruvearbeidere og familiemedlemmer omkom. Dette bidro også i en periode til en viss nedbygging av familiesamfunnet i Barentsburg. Pyramiden ble nedlagt i 1998 og i dag bor ca. 425 russere og ukrainere i Barentsburg.

Barentsburg har fremdeles en aktiv kullgruve som drives av selskapet Trust Arktikugol (Arctic kull) og som blant annet forsyner byens kraftstasjon. Imidlertid blir gruvedriften stadig mindre lønnsom og slik som i Longyearbyen satses det mer på turisme og forskning. Kapp Heer utenfor Barentsburg har en ikke-kommersiell helikopterlandingsplass og havnen i byen rustes opp for å ta i mot turistskip. Om vinteren drar mange fra Longyearbyen til Barentsburg på snøscooter og det finnes mulighet for overnatting i byen. 

Barentsburg er fremdeles en «company town» slik Longyearbyen var, med gruveselskapet som eier av nesten alle bygninger og all infrastruktur. En russisk generalkonsul er lokal myndighet og han har jevnlig kontakt med Sysselmannen. Det finnes sykehus, barnehage, skole, kultur- og idrettsbygg, forskningsfasiliteter og museum i byen.

Grønfjorden, nær Isfjordmunningen, er blitt brukt siden 1600-tallet av hvalfangere, fangstfolk og mineralprospekteringsselskap. Det finnes fredede kulturminner etter alle disse aktivitetene i området. De tidligste selskapene som etablerte kravområder her fra 1900 var norske, men også amerikanske og noen private foretak viste interesse. Et Stavanger-selskap bygde i 1912 det første huset i det som i dag er Barentsburg.

I 1914–1915 ble kravet solgt til et russisk selskap, mens det nederlandske selskapet N. V. Nederlandsche Spitsbergen Compagnie kjøpte anlegget i 1920. Anlegget fikk da navnet etter den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz (1549/1550–1597) som oppdaget Bjørnøya og nordvest Spitsbergen i 1596. Til tross for store investeringer i driften ga nederlenderne opp og solgte Barentsburg videre til det sovjetiske statsselskap Arktikugol i 1932. I 1941 ble befolkningen evakuert til Arkhangelsk av de allierte, og i 1943 ble anlegget skutt i brann av en tysk eskadre. Etter krigen ble byen gjenreist og kulldriften gjenopptatt. 

Barentsburgs utseende er svært annerledes enn de norske bosettingene på Svalbard med sin blanding av tradisjonelle trehus og typiske sovjetiske boligblokker. Selv om det i alle år har vært kultur- og idrettsutvekslinger mellom Barentsburg og Longyearbyen var det tidligere få personer som dro på egen hånd til den andre bosettingen. Ettersom den kalde krigen avtok ble Barentsburg gradvis knyttet tettere til den norske administrasjonen av Svalbard gjennom blant annet post- og teletjenester og kontrollorganer som Arbeidstilsynet og den har nå 3G-dekning fra både Telenor og russiske operatører.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.