Longyearbyen, luftfotografi; tatt 2005.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Longyearbyen er administrasjons- og aktivitetssenter på Svalbard.

Longyearbyen ligger i Longyeardalen ved munningen av Adventdalen i Adventfjorden. Per 1. januar 2016 var 2150 personer registrert bosatt i Longyearbyen.

Før 1975 var Svalbard og Longyearbyen knyttet til fastlandet med båttransport inntil 7 måneder i året. Svalbard lufthavn ble åpnet i 1975 ved Hotellneset vest for byen, og flytrafikk har utviklet seg til dagens daglige flyvinger mellom Tromsø eller Oslo med vanlig rutefly. Båtsesongen er utvidet ettersom sjøisen ofte uteblir, og sjøkartene og andre navigasjonsmidler er forbedret.

Svalbard museum, flere moderne hoteller, restauranter, kafeer, butikker, kunstgallerier og turistorganisasjoner finnes i Longyearbyen. Sysselmannen, Longyearbyen lokalstyre, Svalbard kirke, Longyearbyen sykehus, barnehager, barne- og ungdomsskole, videregående skole og stiftelsen UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) finnes pgså i byen.  I tillegg finnes EISCAT Svalbard Radar stasjon, Svalbard Satellite Station (SvalSat) samt en rekke forskningsinstitusjoner og Svalbard globale frøhvelv i eller ved byen.

Avisen Svalbardposten ble etablert i Longyearbyen i 1948 og utgis ukentlig på fredager. Gjennom turistsatsingen som nå foregår blir Longyearbyen også kjent for et antall musikkfestivaler og sportsarrangementer som ski- og løpemaraton.

Longyearbyen ble anlagt i 1905 av det amerikanske selskapet Arctic Coal Co. og oppkalt etter selskapets stifter John Munroe Longyear (Longyear City). I 1916 ble eiendommen kjøpt opp av Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK).

Under andre verdenskrig ble byen og gruveanleggene ødelagt, delvis i forbindelse med evakuering, delvis ved tysk raid 1943. Etter krigen ble bebyggelsen gjenoppført og utvidet. I tillegg til Sverdrupbyen som ikke var blitt ødelagt, kom Nybyen og Haugen og etter hvert et nytt sentrumsområde. Senere har bebyggelsen vokst frem i dalmunningen ved Adventfjorden. 

Byen var lenge en «company town», hvor gruveselskapet SNSK sto for det meste av aktiviteten og infrastruktur. Ettersom gruvedrift nå blir mindre lønnsomt er driften innskrenket og prosenten av innbyggere som er tilknyttet gruveselskapet er synkende. For tiden er det omtrent 200 (2015) som arbeider med kulldriften og det er bare kullutvinning i Gruve 7 i Adventdalen øst for byen. En del av kullet går til det lokale Energiverket i byen. Turisme og forskning står for et stadig større antall innbyggere.

Bosettingen er for tiden under stor utvikling og omstilling, etter å ha blitt råket av snøskred de siste årene. Som følge av skred i desember 2015 døde to mennesker og 10 hus ble ødelagt eller sterkt skadet. I februar 2017 ble to hybelbygg ødelagt eller sterkt skadet av skred. Dette har vist at bebyggelsen nede i Longyeardalen er utsatt under de rådende klimatiske forhold, og det arbeides både med å sikre eksisterende boligområder og å finne nye områder hvor det er trygt å bygge for fremtiden. 

  • Evjen, Bjørg. Kull, karer og kvinnfolk: Longyearbyen 1916-1975, fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn?, 2006
  • Holm, Kari. Longyearbyen - Svalbard: historisk veiviser, 3. utg., 2006

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.