Hvalross. Av . CC BY NC SA 3.0

hvalross

Hvalrossen beveger seg klumsete på fast underlag.

Hvalross utenfor Svalbard
Hvalrossen har støttenner som hos voksne hanner kan bli opp mot én meter lange.
Hvalrossen opptrer i flokker; flere tusen dyr kan ligge tett i tett på land eller på isen.
Hvalross
Lisens: CC BY SA 3.0
Hvalross ved Prins Karls Forland
Hvalross
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Hvalross er en arktisk art av seler i hvalrossfamilien (Odobenidae). Familien inneholder bare denne arten, men deles i to underarter med hvert sitt separate leveområde: Stillehavshvalross og Atlanterhavshvalross. Hvalrossene har store, svakt buede hjørnetenner.

Faktaboks

Også kjent som

Odobenus rosmarus

Hvalrossens latinske navn Odobenus rosmarus kan oversettes med «tann-gående sjøhest», noe som antakelig refererer til dyrenes vane med å bruke de store hjørnetennene til å dra seg opp på isflak med.

Beskrivelse

De voksne hvalrossenes kroppsfarge er kanelbrun. Huden er rynket og tykk (2–4 centimeter), hos hannene gjerne med knuter i nakkeregionen. Som nyfødte er hvalrosskalvene sjokoladebrune og mørkere enn de voksne. Kalvene er dekket av hår, mens det meste av de voksne dyrenes hud er hårløs.

Hvalrossenes baklemmer (baksveivene) kan vendes forover og brukes sammen med framsveivene til bevegelse på land. Hannene er større og kraftigere enn hunnene; særlig i nakke- og skulderregionen. Utvokste hanner kan bli 3–3,5 meter lange og veie rundt 1500 kilo mens hunnene sjelden blir mer enn 2,5 meter lange og 900 kilo tunge. Antakelig kan hvalrossene bli minst 40 år gamle.

I tillegg til den store, klumpete og nesten hårløse kroppen er det de kraftige og strie bartene og framfor alt de lange hjørnetennene som er karakteristisk for hvalrossene. Hos en velvoksen hann kan disse støttennene bli opptil én meter lange og veie over fem kilo, hunnenes tenner er spinklere og noe kortere. I tillegg til å være et effektivt forsvars- og angrepsvåpen er disse tennene til uvurderlig hjelp når hvalrossene skal finne yndlingskosten sin, som er bunnlevende skjell.

Levevis

Stillehavshvalrossen er utbredt i Beringhavet, Tsjuktsjerhavet, Beauforthavet og Laptevhavet i Stillehavet. I de arktiske delene av Atlanterhavet forekommer hvalrossene i grunne kystområder nord i Canada, ved Grønland, Svalbard og Franz Josef Land, ved Novaja Zemlja samt i Kvitsjøen, Petsjorahavet og Karahavet. Historisk forekom hvalrossene i Canada så langt sør som til Saint Lawrence-bukta innenfor Newfoundland. Denne sørlige komponenten ble imidlertid utryddet etter alt for hard beskatning.

Beitevaner

Hvalrossenes yndlingskost er skjell som de henter fra havbunnen. Dyrene søker etter skjell med de kraftige og følsomme bartene både på og nedi bunnsedimentet. De roter gjerne opp bunnen med tennene og sveivene slik at de får tak i nedgravde skjell (sandmuslinger, hjertemuslinger, og lignende). Hvalrossene suger trolig i seg bare de bløte delene av skjellet i det selve skallet enten blir knust først, eller rett og slett spyttet ut etterpå. Hvalrossen kan også spise fisk, særlig polartorsk. Dersom det er vanskelig å få tak i annen mat, hender det også at noen individer kan spise sel (ringsel, storkobbe og grønlandssel). Selene blir drept ved at hvalrossen klemmer dem mellom framsveivene og spidder dem med hjørnetennene.

Hvalrossenes spisevaner er i stor grad med på å definere dyrenes leveområder. De trenger tilgang til store områder med relativt grunt vann der bunnforholdene er gunstige for skjellproduksjon. Videre er det viktig at isen ikke dekker beiteområdene. Råker og isfrie områder blir derfor avgjørende, særlig om vinteren. Gode liggeplasser i nærheten av de gode beiteplassene er også med på å avgjøre hvor hvalrossene finner seg til rette i Arktis. Når hvalrossene forlater hvileplassene for å spise, legger de gjerne ut på turer som kan vare fra noen timer til flere dager. Veien til de gode matfatene er gjerne kortere når hvileplassene er på drivis som ligger over grunne banker enn når dyrene ligger i fjæra.

Ettersom dyrene helst beiter i grunne kystområder eller på grunne banker, er beitedykkene vanligvis både grunne (stort sett mindre enn 50 meter) og korte (rundt ti minutter). Det er imidlertid observert at de også har kapasitet til å foreta lengre dykk på inntil 45 minutter helt ned til 450 meters dyp.

Livsløp og forplanting

Hvalrossene kan bli minst 40 år gamle. Både hunner og hanner blir kjønnsmodne når de er rundt ti år. I paringssesongen slåss hannene til dels voldsomt om de brunstige hunnene. I slike kamper kommer de yngste kjønnsmodne hannene til kort – først når de har rundet 15 år kan de gjøre seg forhåpninger om å få delta for fullt i aktiviteten med å føre slekten videre. De mest virile hannene parrer seg gjerne med flere hunner. Parringen skjer midtvinters (desember–januar) i vannet, gjerne i områder med tykk og tett drivis. Ungene fødes 15–16 måneder seinere og har da en vekt på rundt 50 kilo. Hvalrosshunnene får én unge annethvert år, sjeldnere hos eldre hunner.

Når fødselen nærmer seg på våren (april–mai) trekker de drektige hunnene litt ut av flokken til områder hvor de kan holde seg på is og die den nyfødte kalven noen dager. I denne perioden spiser de ikke. Så tar de kalvene med seg tilbake til flokken. Her gjenopptar de rutinene med dykking og beiting, gjerne med kalven «på slep». Kalvene kan dies både i vannet, på is eller på annet fast underlag. Ofte, og særlig når kalvene er små, vil andre hunner i flokken være «barnevakt» for kalver ved overflata mens mødrene får dykke alene etter delikatesser på bunnen. I dieperioden, som varer nærmere to år, er det et nært og tett forhold mellom mor og kalv. Mora forsvarer ungen mot alle farer, og allerede etter fem måneder er kalven i stand til å dykke ned til bunnen og skaffe sin egen mat som et supplement til moras melk. Slike dykk skjer gjerne sammen med mora med et ikke ubetydelig innsalg av erfaringsoverføring gjennom den gradvise avvenningen. Det er ikke uvanlig at avvendte unger kan holde seg sammen med mora i nok et år. På litt lenger sikt vil unge hunner gjerne forbli i flokken der også mora er, mens de unge hannene slutter seg til grupper med bare hanner.

Sårbarhet

Hvalross på øya Moffen nord på Svalbard
.

Hvalrossenes naturlige fiender er spekkhogger og isbjørn som særlig er ute etter kalver og ungdyr. På land forsvares avkommet intensivt av mødrene mens større deler av flokken kan trå til hvis angrep skjer i sjøen. Fordi de lever i isdekte områder med tradisjonelt lite forstyrrelser er de sårbare overfor hendelser som kan skape frykt og panikk med påfølgende ihjeltramping og dødelighet i flokken, særlig blant kalvene. Klimadrevne endringer med mindre is og økt båttrafikk og menneskelig aktivitet i Arktis vil kunne bli en utfordring.

Nærhet og tilgang til gode skjellforekomster er avgjørende for hvalrossbestandenes trivsel. Bunntråling eller annen virksomhet som kan påvirke deres viktigste matressurs kan derfor representere en negativ påvirkning av hvalrossene. Disse dyrenes største utfordring akkurat nå er imidlertid det stadig reduserte isdekket i Arktis. Tradisjonelt har iskanten om vinteren gjerne vært lokalisert over grunne banker slik at hvalrossene alltid kunne finne liggeplasser nær maten, også langt fra land. Reduksjon i isdekket reduserer nå hvalrossenes mulighet til å hvile på drivisen og dyrene må i større grad legge seg opp på de arktiske strendene. Bekymringen er da at skjellressursene nær de gode liggeplassene brukes opp slik at dyrenes vandringsveier til gode matforekomster blir lengre og lengre.

Vandringer og sosial organisering

Hvalrossenes mest foretrukne hvileplasser gjennom mesteparten av året er drivis som ligger over grunne og skjellrike kystområder. De overvintrer helst i områder der det finnes råker og større åpninger i drivisen slik at de kan ha rimelig lett adgang til matressursene. Om sommeren skifter dyrene imidlertid ofte ut isflakene med høvelige arktiske strender der de kan ligge i flokker som tidvis kan bestå av hundrevis av dyr.

Hvalrossens vandringer og forflytninger påvirkes i første rekke av tilgang på drivis og utbredelsen av grunne skjellrike kystområder og banker. Noe beveger de seg naturligvis, og merkeforsøk med satellittbaserte sendere har vist at hvalrossene nord i Barentshavet vandrer mellom de to øyrikene Svalbard og Franz Josef Land. Enkeltdyr med større utferdstrang forekommer også, og det er nærmest blitt en årlig foreteelse at hvalross besøker norskekysten på sommeren. De fleste registreringer av slike ensomme streifdyr er fra Nord-Norge, men noen ganger kan de finne på å dra enda lenger sør og havne på steder som på Færøyene og i Nord-Europa.

Mens hørsel og luktesans er godt utviklet, ser det ut som om hvalrossenes syn er temmelig dårlig. De er faktisk så nærsynte at man med vindretningen imot seg kan liste seg helt innpå dem uten å bli oppdaget. Hvalrossene er ellers ikke særlig stillferdige av seg. Når dyrene ligger tett i tett, tidvis til og med oppå hverandre, på stranda eller på drivisen snorker og stønner de så det høres lang vei. Hvalrossene lager også en rekke lyder – både over og under vann – som har betydning for kommunikasjon og de sosiale forhold mellom dyrene. Hannene bruker eksempelvis kirkeklokkelignende lyder når de skal sjarmere hunnene i parringstida.

Hvalrossene er svært sosiale dyr som holder tett sammen både når de ligger på isflak eller på land og når de er på vandring mot beiteplassene. Utenom yngletida er kjønnene ofte adskilt idet hannene holder seg i egne grupper mens hunner og ungdyr utgjør en annen typisk enhet. I tilfeller hvor begge kjønn legger seg opp på strender er det gjerne slik at hannene legger seg lengst inne på land mens hunner og ungdyr ligger nærmest sjøen.

Bestand

Stillehavshvalross

Stillehavshvalrossen er i dag, med sine nærmere 135 000 dyr, den mest tallrike underarten. Antall hvalross i dette områder sank med nærmere 50 prosent fra rundt 250 000 i 1980 og fram til 2000, antakelig som en følge av at bestanden hadde overskredet områdets bæreevne som i sin tur var preget av endrede forhold med stadig mindre sjøis. Nå ser det ut til at denne bestanden er i svak vekst igjen.

Atlanterhavshvalross

Atlanterhavshvalrossen teller nå rundt 30 000 individer. Fordi hvalrossen fanges av inuitter både på Grønland og i Canada blir det med jevne mellomrom gjennomført flybaserte tellinger av arten. I dagens forvaltning regner man med at dyrene fordeler seg på sju bestander i disse områdene. Lenger øst i våre farvann regner man med at det fines to bestander; en nordlig som holder seg i øyrikene Svalbard og Franz Josef Land, og en sørlig som har sine leveområder ved Novaja Zemlja samt i Kvitsjøen, Petsjorahavet og Karahavet.

Da russiske og norske forskere foretok en flybasert telling i Petsjorahavet sommeren 2011 kom de fram til at det her fantes rundt 4000 hvalross. En norsk flybasert telling rundt Svalbard sommeren 2018 viste en bestand i framgang på rundt 5500 hvalross i øygruppas fjorder og kystnære områder. Russiske forskere har også gjennomført undersøkelser av artens forekomst ved Franz Josef Land. Antakelig er antallet der sammenlignbart med det som finnes ved Svalbard.

Fangst

Hvalross alltid vært en viktig ressurs for arktiske kystfolk i det nordlige Russland, på Grønland, i arktisk Canada og i Alaska. Inuittene spiser de fleste delene av hvalrossen, men kjøttet er spesielt viktig vintermat fordi det kan lagres over lengre tid. En spesialitet er såkalt «igunaq» som er kjøtt og spekk som er sydd inn i huder og oppbevart nedgravd til de er passe modne. Det tykke skinnet egner seg utmerket til reimer som blant annet brukes til harpunliner, og en ikke ubetydelig mengde blir brukt til å produsere fottøy. Støttennene er også verdifulle og kan fremdeles gi fangstfolkene en betydelig inntekt.

Historisk har hvalrossen vært utsatt for ukontrollert kommersiell fangst som har redusert bestandene så sterkt at de forsvant helt fra de fleste områder der de tidligere var tallrike i Arktis. Dyrenes elfenbenstenner var kjent allerede i oldtiden, og i middelalderen var de en høyt verdsatt handelsvare. Fordi hudene var velegnet til produksjon av reimer var også dette verdifulle produkter. Om den nordnorske høvdingen Ottar, som reiste til Finnmark og videre østover langs kysten av Kolahalvøya til Kvitsjøen på slutten av 800-tallet, blir det skrevet at hvalrossfangst var et viktig formål med reisen. Da man startet fangst av grønlandshval ved Svalbard tidlig på 1600-tallet, oppdaget man også de store forekomstene av hvalross ved øygruppa. Hvalross i tusentall ble slaktet på øya Moffen nord for Svalbard og på Tusenøyene utafor sørøstkysten av øygruppa. Også på Bjørnøya ble det fanget hvalross i hopetall. Fangstredskapet var oftest lanser, og fangerne tok som regel bare tennene, ved noen ytterst få tilfeller også spekket. Skip fullastet med elfenbenstenner gikk til England og Holland hvor de fleste fangerne kom fra. Den dag i dag sees store ansamlinger av hvalrossknokler i arktiske fjæreområder etter denne slaktingen.

Etter 350 år med rovdrift som reduserte bestanden til nesten utryddelse ble hvalrossen fredet på Svalbard i 1952. I de arktiske delene av Russland kom lignende fredning på plass i 1956, med unntak for arktiske kystfolk som kunne få ta noen få dyr til eget bruk. Undersøkelser ved Svalbard tyder på at det neppe var mer enn rundt 100 overlevende dyr på øygruppa da fredningen kom, og først etter 1980 har man sett at bestanden har begynte å ta seg opp igjen. Grønland og Canada samarbeider om forvaltning av dagens bærekraftige hvalrossfangst i sine områder. Fangsten er basert på årlige kvoter, og Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) er sentral i denne forvaltningen. I farvannene rundt Grønland tas det årlig mellom 250 og 300 dyr.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg