Hvalross på isen i Beringhavet

NOAA/Budd Christman. begrenset

Hvalross, selart i hvalrossfamilien (Odobenidae); eneste art i familien. Hannene er størst, med en vekt opptil 1700 kg og kroppslengde inntil 3,5 m. Begge kjønn har store, svakt buede hjørnetenner, som hos voksne hanner kan bli opptil 1 m lange. Huden er 2–4 cm tykk.

Baklemmene kan vendes forover og brukes sammen med forlemmene til bevegelse på land. Hvalrossen lever vesentlig av bløtdyr som den roter opp fra bunnen, men tar også andre bunndyr. Tar dessuten noe fisk, iblant også sel.

Hvalrossen opptrer i flokker; flere tusen dyr kan ligge tett i tett på land eller på isen. Drektighetsperioden er 15–16 måneder, med paring i januar-februar og fødsel rundt mai året etter. Hvalrossen får én unge annet hvert år, sjeldnere hos eldre hunner.

I tidligere tider var hvalrossen vidt utbredt i arktiske havområder. I dag regner man med fire bestander: i det nordlige Stillehavet; langs det østlige Canada og vestlige Grønland; fra Øst-Grønland over Svalbard til Karahavet, og ved Laptevhavet utenfor Sibir.

Hvalrossen har vært sterkt etterstrebet på grunn av spekket, huden og støttennene, og bestanden ble sterkt redusert, særlig i det nordøstlige Atlanterhavet, inntil arten ble totalfredet i begynnelsen av 1950-årene. I Svalbardområdet har bestanden økt fra midten av 1960-årene, men er den minste av de fire bestandene, og teller ikke mer enn noen få tusen dyr. Stillehavsbestanden har tatt seg kraftig opp, og teller trolig rundt 200 000 individer; eskimoer beskatter fortsatt denne bestanden med noen få tusen dyr årlig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.