Svalbard er et av de best utforskede polarlandene. Utforskingen startet allerede i 1827 med den norske geologen Baltazar Mathias Keilhaus ekspedisjon. Videre på 1800-tallet ledet blant andre svenskene Otto Torell og Adolf Erik Nordenskiöld ekspedisjoner til Svalbard. I dag er Svalbard et sentrum for internasjonal arktisk forskning.

I 1906 startet Gunnar Isachsen den systematiske norske svalbardforskningen. Etter ham tok Adolf Hoel arbeidet opp, fra 1928 som leder av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser. Denne institusjonen ble utvidet og nyorganisert i 1948 under navnet Norsk Polarinstitutt og har hele tiden drevet ekspedisjonsvirksomhet på Svalbard hver sommer for kartlegging og forvaltningsrelevante  og systematiske undersøkelser av øygruppens naturforhold.

Stortinget har bestemt at forskning og undervisning skal være satsingsområder på Svalbard, særlig på områdene geofysikk, biologi og geologi. Forskning som i liten grad påvirker miljøet, er konsentrert til det tidligere gruvesamfunnet Ny-Ålesund og til Longyearbyen. Mer teknologisk rettet forskning som kan innebære miljøpåvirkninger, er lagt til Sveagruva der Stiftelsen for industriell og teknisk forskning (SINTEF) har en fast stasjon. Her forskes det blant annet på virkningene av oljeutslipp i is. I Longyearbyen ligger foruten Norsk Polarinstitutt, EISCAT Svalbard Radar, Nordlysstasjonen i Adventdalen og Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS). UNIS ble opprettet 1993 av Universitetet i OsloUniversitetet i BergenNTNU og Universitetet i Tromsø, og tilbyr universitetsstudier og forskningsoppgaver med utgangspunkt i Svalbards høyarktiske plassering. UNIS har en høy andel studenter og forskere fra utlandet. 

Andre nasjoner har også en stor og langvarig forskningsinnsats på Svalbard og Norge har utpekt Ny-Ålesund til å være sentrum for internasjonal forskning på øygruppen. Foruten Norge har Tyskland, Frankrike, UK, Italia, Kina, Sør-Korea, Nederland, India og Japan faste forskningsstasjoner i Ny-Ålesund som drives av det statseide selskapet Kings Bay A/S, tidligere Kings Bay Kull Compani A/S. I Hornsund ligger en forskningsstasjon underlagt det polske vitenskapsakademiet. De tsjekkiske forskningsstasjonene Josef Svoboda Station ved Billefjorden utenfor Longyearbyen og Julius Payer House i Longyearbyen, og russiske fasiliteter i Barentsburg bidrar til den internasjonale forskningen på Svalbard.

Klimaendringene har gjort Svalbard viktigere for forskere både fordi området er blitt mer tilgjengelig og fordi endringene på Svalbard er mer merkbare enn i Arktis for øvrig. Det er her isen har smeltet raskest. Artene i økosystemet vandrer nordover og endrer sammensetning. Forskningslaboratoriet Svalbard kan benyttes til å forbedre klimamodellene som benyttes til å framskrive klimautviklingen. Klimaendringer i Arktis påvirker vær og klima helt andre steder på kloden gjennom kompliserte forplantningsmekanismer i atmosfæren og havet. Hetebølger i USA, regnfulle somrer i Storbritannia og flom i Kina har en sammenheng med issmeltingen i Arktis. Kunnskap om hva som skjer i nordområdene kan derfor benyttes til å bedre forvaltningen av naturressurser verden over.

I 2006 vedtok regjeringen å bygge et globalt sikkerhetshvelv for frø, Svalbard globale frøhvelv, der landbruksfrø fra hele verden skal oppbevares nedfrosset og sikres for fremtiden som et bidrag til global matvaresikkerhet. Hvelvet åpnet i 2008. Anlegget er norskeid og norskfinansiert, og Nordisk genbank vil stå for den daglige driften. Prosjektet kan sees som et ledd i styrket samarbeid om genressurser internasjonalt, ikke minst sluttføringen av FAOs internasjonale traktat for plantegenetiske ressurser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.