Svalbards historie

Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596. Bildet er utsnitt fra Barentsz' kart fra 1599. Spitsbergen, som her ble kartlagt for første gang, er avmerket som «Het Nieuwe Land», «Det nye landet».
Het Nieuwe Land, Det nye land
Av .

Svalbards historie går tilbake til 1596, da nederlenderen Willem Barentsz oppdaget Spitsbergen. Navnet Svalbard nevnes imidlertid i islandske kilder fra middelalderen. På 1600-tallet begynte særlig nederlendere og briter fangst av grønlandshval rundt Svalbard, mens på 1700-tallet begynte russere med pelsjakt. Den første norske overvintringen skjedde på Spitsbergen i 1795–1796, og på 1800-tallet begynte norsk fangstvirksomhet. I 1916 ble Store Norske Spitsbergen Kullkompani grunnlagt.

Svalbard var lenge terra nullius, ingenmannsland, men ved Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 ble overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge.

Oppdagelse

Navnet Svalbard stammer fra 1194. De islandske annaler for dette året nevner i litt forskjellige varianter Svalbarði fundinn, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Langanes på nordsiden av Island til Svalbard nord i havsbotn. Om området det her refereres til er identisk med en del av det vi kaller Svalbard i dag, er vanskelig å si. I hvert fall er det intet som tyder på at nederlenderen Willem Barentsz kjente til øyene da han oppdaget Svalbard i 1596. Han kalte landet han kom til for Spitsbergen, etter de spisse, forrevne tinder han så.

Fangstvirksomhet

Først da engelskmannen Henry Hudson kom til Svalbard i 1607 ble man oppmerksom på de fangstmuligheter som forelå. I de følgende år blomstret det opp en livlig fangstvirksomhet. Både engelske, nederlandske, tyske, franske, danske og norske fartøyer deltok i fangsten, og suverenitetsspørsmålet ble etter hvert brennende. Det var flere ganger væpnede sammenstøt mellom fartøyer fra de forskjellige land. Christian 4, konge av Danmark og Norge, hevdet at Svalbard geografisk sett måtte regnes som en del av det gamle norske skattland Grønland, og at Norge siden gammel tid hadde overhøyhet over hele Nordishavet. Det ble imidlertid ingen avgjørelse på spørsmålet, og da fangsten etter hvert viste seg ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet sin aktualitet og Svalbard ble gradvis anerkjent som «terra nullius», ingenmannsland.

Etter hvalfangerne kom pelsjegerne. Russiske pelsjegere overvintret på Svalbard fra 1715, men deres fangstvirksomhet ebbet ut rundt 1850. Norske selfangstskuter og overvintringsekspedisjoner fortsatte imidlertid fangstvirksomheten. Den første norske overvintrende fangstekspedisjonen til Svalbard skal ha funnet sted i 1795–1796, men fangsten kom først for alvor i gang rundt 25 år senere.

Suverenitet

Norge overtar suvereniteten over Svalbard august 1925
Av .
Wedel-Jarlsberg signerer Svalbardtraktaten på vegne av Norge. Paris 9. februar 1920
Signering av Svalbardtraktaten
Av /Sysselmannens arkiv.

Suverenitetsspørsmålet kom igjen på den internasjonale dagsorden fra 1870-tallet, først med et halvhjertet svensk framstøt. Etter at den regulære kulldriften tok til ved starten av den 20. århundre, ble spørsmålet mer aktuelt. Spitsbergen-konferansene i Kristiania i 1910, 1912 og 1914 klarte ikke å løse problemet, men etter første verdenskrig ble saken omsider ordnet. Ved Svalbardtraktaten (egentlig Treaty concerning Spitsbergen) av 9. februar 1920 ble overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge.

Suvereniteten ble imidlertid ikke overtatt før 14. august 1925. Det hadde blant annet sammenheng med vanskene ved å bringe orden i anneksjonskravene. Av 74 anmeldte eiendomskrav ble 40 godkjent, fordelt på 17 selskaper og privatpersoner. Disse var på i alt 4223 kvadratkilometer, og innehaverne av disse såkalte «traktateiendommer» ble sikret visse begunstigelser. Etter hvert er imidlertid en rekke av de traktateiendommene som var på fremmede hender innløst eller oppkjøpt av Norge og det daværende Sovjetunionen.

Siden 1930-årene er det bare Norge og Sovjetunionen/Russland som har drevet kulldrift på Svalbard. Sovjetunionen var ikke med da traktaten ble forhandlet frem, men anerkjente Norges rett til Svalbard i 1924 og sluttet seg formelt til traktaten i 1935. Siden har et stort antall land sluttet seg til traktaten – 44 frem til nå med Slovakia som det siste.

Norge har full suverenitet over Svalbard, men må forvalte området i henhold til bestemmelser i Svalbardtraktaten. Således skal borgere fra alle nasjoner som har sluttet seg til Svalbardtraktaten være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen. Det er også restriksjoner på Norges mulighet til å innkreve skatt i traktatområdet. Videre er det lagt begrensninger på den militære bruken av området: Etter traktatens artikkel 9 skal det ikke opprettes noen «flåtebasis» eller «befestninger», og området skal ikke utnyttes i «krigsøiemed».

Andre verdenskrig

Andre verdenskrig brakte store forandringer på Svalbard. De norske og sovjetiske gruveanleggene ble satt ut av drift sommeren 1941 og befolkningen evakuert, russerne til Arkhangelsk, nordmennene til Skottland. Kort tid senere opprettet tyskerne værvarslingsstasjoner på Svalbard, både bemannet og automatisk, ubemannet og de hadde en mindre styrke i Longyearbyen frem til den ble evakuert i juli 1942. Våren 1942 ble det fra Storbritannia sendt en norsk militærstyrke til Svalbard for å hindre opprettelse av tyske militære baser der. Denne etablerte seg først i Barentsburg, men etablerte seg deretter også i Longyearbyen etter at den var forlatt av tyskerne.

Frem til krigens slutt opprettholdt tyskerne værvarslingsstasjoner på Svalbard. I juni 1943 ble det en trefning ved stasjonen Nussbaum i Signehamna ved Krossfjorden mellom en liten norsk rekognoseringsgruppe og individer fra det tyske mannskapet. En tysker og en nordmann omkom. Den eneste tyske værstasjonen som fremdeles står er Haudegen ved RijpfjordenNordaustlandet. På grunn av den isolerte plassering ble ikke stasjonen evakuert før tidlig i september 1945.

I september 1943 foretok tyskerne et større raid mot Svalbard med en stor flåtestyrke ledet an av slagskipene Tirpitz og Scharnhorst. Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ble nærmest fullstendig rasert. Sommeren 1944 ødela en tysk ubåt Sveagruva.

Høsten 1944 satte russerne frem krav om revisjon av Svalbardtraktaten. De hevdet at Bjørnøya, før Svalbardtraktaten ble inngått, hadde vært ansett som russisk territorium, og foreslo at Norge avstod Bjørnøya til Sovjetunionen, og at Spitsbergen-øygruppen ble forvaltet som et russisk-norsk fellesområde. I en note av 9. april 1945 foreslo Norge at forsvaret av Svalbard skulle være et «fellesanliggende» for Norge og Sovjetunionen. Saken ble ikke tatt videre på dette tidspunktet.

Etter andre verdenskrig

Kong Olav besøker besøkte Svalbard i 1961. Her studerer han kullrenseanlegget i Kings Bay. (Kong Olav nr 3 fra høyre, i gruvehjelm).
/NTB Scanpix.
I 1963 skjedde det en stor ulykke i Kings Bay Kull Compani A/S sine gruver på Svalbard, der 21 arbeidere mistet livet. Dette førte til mistillitt til Arbeiderpartiregjeringen, som måtte gå av. Her fra arbeid i gruvene.

Høsten 1946 brakte Sovjetunionens utenriksminister Vjatsjeslav Molotov igjen spørsmålet på bane. Saken endte i Stortinget, som i februar 1947 vedtok at det ikke var forenlig med Norges utenrikspolitiske linje å føre forhandlinger med en annen stat om militært forsvar av et område under norsk suverenitet.

Forslaget om å revidere Svalbardtraktaten ble siden ikke tatt opp igjen. Høsten 1951 protesterte derimot sovjetregjeringen mot at Svalbard ville inngå i ansvarsområdet til NATOs atlantiske sjøkommando (Allied Command Atlantic) etter opprettelsen av en felles kommandostruktur og fellesstyrker. I sitt svar avviste den norske regjeringen at dette var i strid med traktatens artikkel 9 og fastholdt at den ikke ville opprette «noen som helst befestning eller baser» innenfor traktatområdet. Samtidig ville Norge ivareta sine «legitime interesser» på øygruppen.

Det kom siden under den kalde krigen ikke til alvorlige konflikter mellom Norge og Sovjetunionen om Svalbard. For å understreke den norske suvereniteten, er det investert betydelige midler i øygruppen.

Mot normalisering

Etablering av flyplass ved Longyearbyen i 1975 var et stort skritt vekk fra den tidligere isolasjonen gjennom vinterhalvåret og Svalbard er nå knyttet tett til den regulære ruteflytrafikken. Det er også blitt satset stort på telekommunikasjonstjenester, blant annet med fiberoptiske kabler på havbunnen mellom Longyearbyen, Ny-Ålesund og fastlandet. I 2013 ble Longyearbyen det første tettstedet i Norge hvor alle husstander har bredbånd via fiberkabel. Fra slutten av 1980-tallet ble «company town» situasjonen i Longyearbyen gradvis forlatt da mange av samfunnsoppgavene som kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS tidligere hadde skjøttet gikk over til andre instanser. 1. januar 2002 ble Longyearbyen lokalstyre (LL) opprettet.

I begynnelsen av 1990-årene økte tilbud til turisme på Svalbard og reiseliv ble utpekt av Stortinget som et satsingsområde på øygruppen. I 2018 var det 573 årsverk innen turisme og kultur, mens bergverk og forskning/undervisning hadde 344 til sammen.

Inntekter fra skatter og avgifter dekker nå omtrent 40 prosent av utgiftene til administrasjon av Svalbard mens resten finansieres over statsbudsjettet.

Historisk oversikt

År Hendelse
1596 Nederlenderen Willem Barentsz oppdager Svalbard
1607 Fangstvirksomheten tar til
1795 Første norske overvintrende fangstekspedisjon til Svalbard
1827 Første norske vitenskapelige ekspedisjon utført av geologen B. M. Keilhau
1905 Regulær kulldrift tar til
1916 Kings Bay Kull Compani etableres i Ny-Ålesund. Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) i Longyearbyen grunnlegges
1920 Overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge (Svalbardtraktaten)
1925 Norsk suverenitet formelt overtatt
1943 Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ødelagt av tyskerne
1962 Kings Bay-ulykken medførte regjeringsskifte 1963
1963 Første leteboring etter petroleum
1973

Tre nasjonalparker opprettet

1990

1993

Stortingsmelding nr. 50 (1990-1991) nevnte reiseliv som en av flere alternative næringsveier på Svalbard. Universitetstudiene på Svalbard opprettes (UNIS)

1996 141 mennesker omkommer da et russisk fly styrter under innflygningen til Longyearbyen
1997

23 mennesker omkommer i kullgruveeksplosjon i Barentsburg SvalSat blir etablert på Platåberget ovenfor Longyearbyen

1998 Kullgruvedriften i Pyramiden avvikles
2001 Ordinær drift i Sveagruva
2003 Tre nasjonalparker opprettet

2005

Nasjonalpark opprettet. Brann i Sveagruva, driftsstans i 8 måneder

2008

Svalbard globale frøhvelv offisielt åpnet 26. februar 2008. Et russisk helikopter havarerer på Kapp Heer, tre døde og tre hardt skadet

2011

Rabiesutbrudd på Svalbard. Sykdommen blir påvist på ti reinsdyr og fem polarrever

2012

Forberedelser til den nye Lunckefjell-gruva starter og transportveien anlegges over Marthabreen med gjennomslag fra Svea Nord-gruva til Marthabreen.

2013

Det første lasset med kull kommer fra Lunckefjell-gruva.

2014

Sysselmannen får nytt tjenesteskip Polarsyssel. Det blir lovlig å brygge øl på Svalbard. SNSK nedbemanner kraftig

2015

SNSK får en halv milliard gjennom lån og statens oppkjøp av eiendom og infrastruktur. Et stort snøskred fra Sukkertoppen 19. desember rammer ti bolighus i Longyearbyen og tar livet av to mennesker

2016

Den siste lasten med kull fra Sveagruva skipes ut og gruvevirksomheten blir foreløpig lagt ned. Staten kjøper eiendommen Austre Adventfjord for 300 millioner kroner. Den femte Stortingsmelding om Svalbard vedtas

2017

SNSK planlegger nystart i Sveagruva og Lunckefjell, men Regjeringens budsjett for 2018 legger opp til avvikling av gruvedriften. 21. februar går et nytt skred fra Sukkertoppen og ødelegger en del av boligene i Lia. Verdens dokumenthvelv (Arctic World Archive) åpnes i Gruve 3 for lagring av uerstattelige dokumenter og film

2018

Reketråleren Northguider havarerer nord i Hinlopenstretet i romjulen

2019

Svalbard Folkehøgskole etableres. Telenor lanserer 5G-nettet på Svalbard. Middeltemperaturen for desember viser at Svalbard nå har hatt 109 måneder på rad med temperatur varmere enn normalen. Gjennomsnittsøkningen er på 5,5 grader

2020

Den store ulykken i Gruve 1 3. januar 1920 markeres. 100-års jubileum for Svalbardtraktaten feires 9. februar. Opprydding i Sveagruva fortsetter

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg