Navnet Svalbard stammer fra 1194. De islandske annaler for dette året nevner i litt forskjellige varianter Svalbarði fundinn, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Langanes på nordsiden av Island til Svalbard nord i havsbotn. Om området det her refereres til er identisk med en del av det vi kaller Svalbard i dag, er vanskelig å si. I hvert fall er det intet som tyder på at nederlenderen Willem Barentsz kjente til øyene da han oppdaget Svalbard i 1596. Han kalte landet han kom til for Spitsbergen, etter de spisse, forrevne tinder han så.

Først da engelskmannen Henry Hudson kom til Svalbard i 1607 ble man oppmerksom på de fangstmuligheter som forelå. I de følgende år blomstret det opp en livlig fangstvirksomhet. Både engelske, nederlandske, tyske, franske, danske og norske fartøyer deltok i fangsten, og suverenitetsspørsmålet ble etter hvert brennende. Det var flere ganger væpnede stammenstøt mellom fartøyer fra de forskjellige land. Christian 4, konge av Danmark og Norge, hevdet at Svalbard geografisk sett måtte regnes som en del av det gamle norske skattland Grønland, og at Norge siden gammel tid hadde overhøyhet over hele Nordishavet. Det ble imidlertid ingen avgjørelse på spørsmålet, og da fangsten etter hvert viste seg ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet sin aktualitet og Svalbard ble gradvis anerkjent som «terra nullius», ingenmannsland.

Etter hvalfangerne kom pelsjegerne. Russiske pelsjegere overvintret på Svalbard fra 1715, men deres fangstvirksomhet ebbet ut rundt 1850. Norske selfangstskuter og overvintringsekspedisjoner fortsatte imidlertid fangstvirksomheten. Den første norske overvintrende fangstekspedisjonen til Svalbard skal ha funnet sted 1795-96, men fangsten kom først for alvor i gang rundt 25 år senere.

Suverenitetsspørsmålet kom igjen på den internasjonale dagsorden fra 1870-tallet, først med et halvhjertet svensk framstøt. Etter at den regulære kulldriften tok til ved starten av den 20. århundre, ble spørsmålet mer aktuelt. Spitsbergen-konferansene i Kristiania i 1910, 1912 og 1914 klarte ikke å løse problemet, men etter den første verdenskrig ble saken omsider ordnet. Ved Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 ble overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge. Suvereniteten ble imidlertid ikke overtatt før 14. august 1925. Det hadde blant annet sammenheng med vanskene ved å bringe orden i anneksjonskravene. Av 74 anmeldte eiendomskrav ble 40 godkjent, fordelt på 17 selskaper og privatpersoner. Disse var på i alt 4223 km2, og innehaverne av disse såkalte «traktateiendommer» ble sikret visse begunstigelser. Etter hvert er imidlertid en rekke av de traktateiendommene som var på fremmede hender innløst eller oppkjøpt av Norge og det daværende Sovjetunionen. Siden 1930-årene  er det bare Norge og Sovjetunionen/Russland som har drevet kulldrift på Svalbard. Sovjetunionen var ikke med da traktaten ble forhandlet frem, men anerkjente Norges rett til Svalbard i 1924 og sluttet seg formelt til traktaten i 1935. Siden har et stort antall land sluttet seg til traktaten - 43 frem til nå med Nord-Korea som det siste.

Norges suverenitet er underlagt visse begrensende bestemmelser. Således skal borgere fra alle nasjoner som har undertegnet Svalbardtraktaten være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen. Det er også restriksjoner på Norges mulighet til å innkreve skatt i traktatområdet. Videre er det lagt begrensninger på den militære bruken av området: Etter traktatens artikkel 9 skal det ikke opprettes noen «flåtebasis» eller «befestninger», og området skal ikke utnyttes i «krigsøiemed».

Andre verdenskrig brakte store forandringer på Svalbard. De norske og sovjetiske gruveanleggene ble satt ut av drift sommeren 1941 og befolkningen evakuert, russerne til Arkhangelsk , nordmennene til Skottland. Kort tid senere opprettet tyskerne værvarslingsstasjoner på Svalbard, både bemannet og automatisk, ubemannet og de hadde en mindre styrke i Longyearbyen frem til den ble evakuert i juli 1942. Våren 1942 ble det fra Storbritannia sendt en norsk militærstyrke til Svalbard for å hindre opprettelse av tyske militære baser der. Denne etablerte seg først i Barentsburg, men etablerte seg deretter også i Longyearbyen etter at den var forlatt av tyskerne. Frem til krigens slutt opprettholdt tyskerne værvarslingsstasjoner på Svalbard. I juni 1943 ble det en trefning ved stasjonen Nussbaum i Signehamna ved Krossfjorden mellom en liten norsk rekognoseringsgruppe og individer fra det tyske mannskapet. En tysker og en nordmann omkom. Den eneste tyske værstasjonen som fremdeles står er Haudegen ved Rijpfjorden på Nordaustlandet. På grunn av den isolerte plassering ble ikke stasjonen evakuert før tidlig i september 1945. I september 1943 foretok tyskerne et større raid mot Svalbard med en stor flåtestyrke ledet an av slagskipene  Tirpitz  og  Scharnhorst . Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen  ble nærmest fullstendig rasert. Sommeren 1944 ødela en tysk ubåt Sveagruva.  Høsten 1944 satte russerne frem krav om revisjon av Svalbardtraktaten. De hevdet at Bjørnøya, før Svalbardtraktaten ble inngått, hadde vært ansett som russisk territorium, og foreslo at Norge avstod Bjørnøya til Sovjetunionen, og at Spitsbergen-øygruppen ble forvaltet som et russisk-norsk fellesområde. I en note av 9. april 1945 foreslo Norge at forsvaret av Svalbard skulle være et «fellesanliggende» for Norge og Sovjetunionen. Saken ble ikke tatt videre på dette tidspunktet.

Høsten 1946 brakte utenriksminister Molotov igjen spørsmålet på bane. Saken endte i Stortinget, som i februar 1947 vedtok at det ikke var forenlig med Norges utenrikspolitiske linje å føre forhandlinger med en annen stat om militært forsvar av et område under norsk suverenitet.

Forslaget om å revidere Svalbardtraktaten ble siden ikke tatt opp igjen. Høsten 1951 protesterte derimot sovjetregjeringen mot at Svalbard ville inngå i ansvarsområdet til NATOs atlantiske sjøkommando (Allied Command Atlantic) etter opprettelsen av en felles kommandostruktur og fellesstyrker. I sitt svar avviste den norske regjeringen at dette var i strid med traktatens artikkel 9 og fastholdt at den ikke ville opprette «noen som helst befestning eller baser» innenfor traktatområdet. Samtidig ville Norge ivareta sine «legitime interesser» på øygruppen. 

Det kom siden under den kalde krigen ikke til alvorlige konflikter mellom Norge og Sovjetunionen om Svalbard. For å understreke den norske suvereniteten, er det investert betydelige midler i øygruppen. 

1596 Nederlenderen Willem Barentsz oppdager Svalbard
1607 Fangstvirksomheten tar til
1795 Første norske overvintrende fangstekspedisjon til Svalbard
1827 Første norske vitenskapelige ekspedisjon utført av geologen B. M. Keilhau
1905 Regulær kulldrift tar til
1916 Kings Bay Kull Compani etableres i Ny-Ålesund. Store Norske Spitsbergen Kullkompani i Longyearbyen grunnlegges
1920 Overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge (Svalbardtraktaten)
1925 Norsk suverenitet formelt overtatt
1943 Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ødelagt av tyskerne
1962 Kings Bay-ulykken medførte regjeringsskifte 1963
1963 Første leteboring etter petroleum
1973 Tre nasjonalparker opprettet
1993 Universitetstudiene på Svalbard opprettes (UNIS)
1996 141 mennesker omkommer da et russisk fly styrter under innflygningen til Longyearbyen
1997 23 mennesker omkommer i kullgruveeksplosjon i Barentsburg
1998 Kullgruvedriften i Pyramiden avvikles
2001 Ordinær drift i Sveagruven
2003 Tre nasjonalparker opprettet

2005

Nasjonalpark opprettet. Brann i Sveagruven, driftsstans i 8 måneder

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.