Gjennom historien har den økonomiske aktiviteten på Svalbard vært basert på utnyttelse av naturressurser gjennom fiske, fangst og mineralutvinning. Flere faktorer i dag, inkludert økt miljøbevissthet, klimaendringer og endrede konjunkturer, har presset frem et mer diversifisert næringsliv som er politisk vedtatt for Norges sin del, men også adoptert av det russiske samfunnet i Barentsburg. 

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 tilkjenner Norge suverenitet over øyene, men gir samtidig alle underskriftsland (per 2017 44 land inkludert Norge) like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen.

Svalbard har alltid hatt en spesiell geopolitisk betydning. Under den kalde krigens dager var forholdet til Russland tidvis utfordrende, men det dominerende trekket var allikevel stabilitet. De siste tjue årene har Svalbardsamfunnet gradvis blitt normalisert og står nå på tre bein; gruvedrift, forskning/utdanning og reiseliv.

Norsk politikk på Svalbard er nedfelt i Stortingsmelding nr. 32 (2015-2016) – Svalbard. De overordnede målene er å utøve en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Klimaforskere fra hele verden reiser nå til øygruppen – det er her de raskeste og største klimaendringene i Arktis kan studeres – og forskningsaktiviteten på Svalbard har økt en god del de siste årene. Frem til nylig var det flere utenlandske enn norske forskere, men i 2014 stod norske forskere for 53 % av forskerdøgnene på Svalbard, etterfulgt av Russland og Polen.  Klimaendringene åpner også for ny næringsaktivitet.

Fortsetter denne rivende utviklingen, vil Norge stå overfor noen valg. Ett overordnet spørsmål vil være om morgendagens norske virksomhet på Svalbard bør være på samme nivå og ha samme innhold som dagens.

Det har vært gruvedrift på Svalbard i over hundre år, men den er nå utsatt for økonomisk nedgangstider og økende miljøkrav. Frem til 2016 ble det drevet tre kullgruver på øygruppen: Det statseide norske selskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani drev Sveagruva (Svea Nord og den nye utvidelsen til Lunckefjell) og Gruve 7 i Longyearbyen, og det russiske Trust Arktikugol med gruven i Barentsburg. I dag er det bare Gruve 7 i Longyearbyen og gruven i Barentsburg som fremdeles produserer, men i Barentsburg begynner turisme å bli viktigere for selskapet enn kullutvinning.

I rekordåret 2007 var den norske kullproduksjonen på Svalbard 4,1 millioner tonn, noe som var en firedobling av produksjonen i forhold til år 2000. Uttaket var desidert størst i Sveagruven.

Grunnet lave kullpriser ble den nye gruven Lunckefjell ved Svea satt på vent i 3 år fra 2016. I 2015 var den norske kullproduksjonen 1,1 millioner tonn. I Gruva 7 ved Longyearbyen utvinnes ca. 70 000 tonn årlig som blant annet forsyner det lokale energiverket. I Barentsburg utvinnes ca. 120 000 tonn. Tilsvarende som i Longyearbyen brukes ca 25 000 tonn av kullet i Barentsburg til å forsyne den lokale bosetningen med energi. 

Kulldrift og forbrenning av kull i kraftverk forurenser og påvirker naturmiljøet på Svalbard. Stortingsmeldingen om Svalbard (2015–2016) legger opp til fortsatt gruvedrift innenfor strenge miljørammer, men kullmarkedet i Europa kombinert med driftsforhold, kullkvalitet og fremtidige kullreserver er de viktigste faktorene for hvor lønnsom kulldriften på Svalbard vil være i framtiden. De ca. 100 ansatte innen gruvedrift i 2017 er færre enn innen både reiseliv og utdanning.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) ønsker å utvide sin aktivitet utover gruvedrift i takt med endringene og fremtidsmulighetene i Longyearbyen og Sveagruva generelt. Trust Arktikugol satser også på utvikling av turisme og forskning i Barentsburg.

Stortinget utpekte reiseliv som satsingsområde på Svalbard på begynnelsen av 1990-tallet. Siden har tilstrømningen av turister til det eksotiske Svalbard steget i takt med velstandsutviklingen. I 2015 ankom vel 82 000 passasjerer til Svalbard lufthavn, dog var ikke alle disse turister. Antall gjestedøgn i Longyearbyen har økt fra drøyt 23 000 i 1993 til 131 154 i 2015. Samtidig har cruisetrafikken økt. Mellom 20–30 oversjøiske cruiseskip har besøkt Svalbard de senere årene, men antall passasjerer på skipene har økt kraftig, fra ca. 25 000 i 2011 til 41 000 i 2016. 

Ekspedisjonscruisetrafikken, som satser på opplevelser rundt på øygruppen, satte 81 104 personer i land på til sammen 179 forskjellige steder i 2015. Antall private båter er også økende, men representerer et lite volum sammenlignet med ekspedisjonscruisetrafikken.

Knappheten på villmark på verdensbasis sammenholdt med velstandsutviklingen tilsier at reiselivet på Svalbard kan vokse selv om finanskrisen for en periode bremset utviklingen. I volum representerer cruiseturismen den største mulige vekstfaktoren innen reiseliv, men dette er også den mest bekymringsfulle sett fra et sjøsikkerhetssynspunkt. Hensynet til den sårbare naturen og kulturminnene bør også sette grenser for denne typen turisme.

Klimaendringene har gjort Svalbard viktigere for forskere, både fordi området er blitt mer tilgjengelig og fordi endringene på Svalbard er mer merkbare enn i Arktis for øvrig.  Kunnskap om hva som skjer i nordområdene kan derfor benyttes til å bedre forvaltningen av naturressurser verden over. Forskning er i tillegg utpekt som satsingsområde både av norske myndighetene og av myndighetene i Barentsburg.

Det ble registrert til sammen vel 38 500 forskerdøgn på Svalbard i 2010, en økning på ca. 30 prosent sammenlignet med 2006. I 2014 var tallet oppe i 61 000. Nordmenn sto for 53 prosent. Fire nasjoner har økt sin aktivitet i Ny-Ålesund de senere årene: India, Japan, Kina og Sør-Korea. Samtidig har Russland bygget opp sin forskningsvirksomhet i Barentsburg.

Les mer om Forskning på Svalbard.

Potensialet for ny næringsvirksomhet på og rundt Svalbard er stort. Høsten 2012 observerte kystvaktskipet «Svalbard» fiske av torsk og hyse 300 km nord for Svalbard. Kommersielt fiske så langt nord var for kort tid siden utenkelig. Hvordan dette utvikler seg vet forskerne lite om.

Sommeren 2012 var det også isfritt nord for dagens skipsled gjennom Nordøstpassasjen. Nordøstpassasjen har smale og grunne områder og krever tillatelse og støtte fra russisk side. Fortsetter issmeltingen, kan rederinæringen se åpenbare fordeler med å seile lengre mot nord, og dermed kan det bli skipstrafikk øst for Svalbard. Skjer dette, vil Svalbards plassering bli svært viktig for søk- og redning, logistikkstøtte og oljevernberedskap knyttet til skipstrafikken.

Videre avgjør framtidig politikk om petroleumsaktiviteten vil bevege seg videre nordover.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.