Hvithval på nært hold. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

hvithval

Hvithvaler i Grønfjorden på Svalbard
Hvithval
Av .

Artikkelstart

Hvithval er en dyreart som tilhører tannhvalene. Arten lever i Arktis, og som voksne er de helt hvite. Hvithvalene er kjent for å ha et stort repertoar av ulike lyder. Den kalles også beluga, et navn avledet av det russiske «beloye» som betyr hvit. I gamle dager ble hvithvalen også kalt hvitfisk av fangstfolk i Arktis.

Faktaboks

Også kjent som

Delphinapterus leucas, hvitfisk, beluga

Hvithvalens nærmeste nålevende slektning er narhval. Disse to er de eneste nålevende artene i narhvalfamilien.

Beskrivelse

Hvithvalen kan nikke og riste på hodet
Kalven er grå, men de voksne individene er helt hvite.

Hvithvalungene er mørkebrune ved fødselen, men vil etter kort tid endre seg mer i retning av grå-blå kroppsfarge. Etter hvert som de vokser til vil fargen bli lysere, og når hunnene og hannene er blitt henholdsvis rundt 14 og 18 år gamle har de fått den typiske kremhvite fargen som har gitt dem navnet.

Hvithvalene mangler ryggfinne, men har en langsgående kam øverst på ryggen. De har både tykt skinn og et solid spekklag, og dette er utvilsomt fordelaktig for dyr som skal svømme under både tett og tykk drivis.

Hvithvalen har en tydelig markert nakke med bevegelige nakkevirvler som gjør at hodet kan beveges i forhold til kroppen, noe som også er uvanlig blant hvalene. Den er også i stand til å bevege og endre form på munn og panne slik at den får en slags «ansiktsmimikk». I kjeften har den kjegleformede tenner i både overkjeven (rundt ti på hver side) og underkjeven (rundt åtte på hver side).

Utvokste hvithvaler blir fra 3,5 til 5,5 meter lange og kan veie opptil 1500 kilo. Hannene blir gjerne rundt 25 prosent større enn hunnene.

Levevis

Hvithval har lenge vært holdt i fangenskap. Det at nakken deres er fleksibel tillater bevegelser som gjør at de kan se mer livlige ut enn andre hvaler.

Basert på informasjon fra genetiske studier samt studier av vandringer, er det konkludert med at det fins rundt 20 mindre bestander av hvithval. Disse er fordelt rundt det meste av Arktis. Størstedelen av dyrene er å finne i farvannene ved Alaska, i de arktiske delene av Canada og langs vestkysten av Grønland. I St. Lawrencebukta innafor Newfoundland i Canada finnes en liten bestand av arten, mens den i europeiske farvann særlig forekommer ved Svalbard og Frans Josefs land, ved Novaja Semlja og i Kvitsjøen. Det er ikke uvanlig at hvithval fra bestanden i Barentshavet/Kvitsjøen besøker norskekysten om sommeren.

Beitevaner

Hvithvalenes diett omfatter både bunndyr, blekksprut og en rekke fiskearter. Menyen varierer både mellom årstider og fra område til område. Ved Svalbard spiser hvithvalene først og fremst polartorsk, i noen grad også lodde og reker. Lodda er hvithvalenes viktigste matressurs i Barentshavet hvor arten også beiter på andre fiskearter som flyndrefisker, polartorsk, laks og sjørøye, samt på bunndyr og blekksprut. Det er særlig om sommeren, når hvithvalene helst holder seg i isfrie, kystnære områder, gjerne nær elvemunninger, at laksefisk står på menyen. På høsten og vinteren er dyrene gjerne ute i drivisen på dypere vann – da beiter de både ved bunnen og på is-tilknyttede byttedyr (som polartorsk) lenger opp i vannmassene.

Når hvithvalene oppholder seg i grunnere, kystnære farvann dykker de sjelden ned til større dyp. I sommerområdene ved Svalbard er det observert at de kan dykke så dypt som til 350 meter og være nede i opptil en halv time. De fleste dykkene var imidlertid korte (3–4 minutter) og grunne (15–40 meter). Når isen presser hvalene ut på dypere vann om høsten og vinteren er det observert at de kan dykke dypere, antakelig ned til 600–1000 meters dybde for å komme helt ned til bunnen. I disse isfylte områdene ser det ut til at de prøver å minimalisere tida de holder seg ved overflata, antakelig for å redusere faren for angrep fra isbjørn.

Livsløp og forplanting

Antakelig kan hvithvalene bli rundt 80 år gamle. Hunnene blir kjønnsmodne når de er 8–13 år gamle, hannene ved noe høyere alder. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis én enkelt unge hvert tredje år. Når parringene skjer er ikke særlig godt kjent, men det antas at det meste av slik aktivitet skjer i overgangen mellom vinter og vår. De fleste kalvinger skjer i grunne områder tidlig på sommeren etter en drektighetstid på 14–14,5 måneder. I dieperioden, som varer nærmere to år, er det et nært og tett forhold mellom mor og kalv. Begge bruker mye lyd til kommunikasjon, noe som antakelig sikrer god kontakt.

Sårbarhet

Hvithvalenes naturlige fiender er spekkhogger og isbjørn. Fordi de lever i isdekte områder med tradisjonelt lite bakgrunnsstøy og forstyrrelser er det også klart at de er sårbare overfor klimadrevne endringer med mindre is og økt båttrafikk og menneskelig aktivitet i Arktis. De synes også å være sårbare for industriell forurensing ettersom det er målt at de har høye verdier av både klororganiske forbindelser og tungmetaller, særlig i spesielt belastede områder, men også i områdene rundt Svalbard.

Lyder og ekkolokalisering

Hvithvalene er kjent for å ha et stort repertoar av ulike lyder, noe som gjorde at tidligere hvalfangere kalte den for «sjøens kanarifugler». Lydene, som omfatter både plystre- og pulslyder, ligger i frekvensområdet fra 0,1 til 12 kHz, og minst 50 forskjellige kallelyder er observert. Disse kan variere fra grynting og brumming til summing, plystring og en slags syngende triller.

Sammenlignet med hvithvaler andre steder, er hvithvalene ved Svalbard forbausende tause. Muligens kan dette være en måte å unngå uønsket oppmerksomhet fra plagsomme predatorer som spekkhoggere.

Hvithvalene benytter også ekkolokalisering, både til å navigere i isfylte farvann, herunder finne råker, samt til å finne byttedyr. Dyrene produserer høyfrekvente, kortvarige klikkelyder som rettes framover i vannet. Så tolker de ekkoet som reflekteres og kan dermed få en oppfatning av både isforhold, omgivelser og eventuelle byttedyr. I prinsippet akkurat det samme som fiskerne gjør når de anvender ekkolodd for å finne fisk.

Vandringer og sosial organisering

Hvithval i Isfjorden på Svalbard

I de fleste områder holder hvithvalene seg i kystnære, grunne og relativt isfrie områder om sommeren. Områder nær elevutløp er særlig aktuelle, og det er ikke uvanlig at hvithval kan gå opp i elver. Sommeren er artens yngleperiode, og det er også på denne tida de skifter skinn. Ulik alle andre hvalarter har nemlig hvithvalen en røyteperiode da den gnukker og gnir seg langs bunnen for å bli kvitt de ytterste delene av skinnlaget. På høsten trekker de mot dypere vann lengre fra land, gjerne i områder med tett og tung drivis, men med råker der dyrene kan komme opp og puste. Hvithvalene foretrekker at vinterområdene er lokalisert over kontinentalsokkelen der de kan oppholde seg og beite hele vinteren.

I områdene ved Svalbard oppfører hvithvalene seg noe annerledes i og med at de holder seg i kystnære områder ved øygruppa mer eller mindre året rundt. Om sommeren foretrekker de øygruppas vestside og holder seg ved brefronter inne i fjordene. Når vinteren nærmer seg trekker de mot områdene på østsida av Svalbard, altså i det nordlige Barentshavet.

Også sørøst i Barentshavet er det hvithval som tilbringer vinteren. Disse har vanligvis sine sommerområder i Kvitsjøen, men det er ikke uvanlig at det kan komme streifdyr på besøk til norskekysten, noen ganger så langt sør som til Oslofjorden. Ved ugunstige isforhold kan det også hende at disse hvithvalene hindres i å nå sine vanlige sommerområder. I slike år har det forekommet rene masseinnvandringer langs kysten av Nord-Norge, særlig i Finnmark. Fra høsten 1902 til våren 1904 opptrådte den i særlig stort antall langs norskekysten. Slike hvithvalinvasjoner har gjerne falt sammen med invasjoner av grønlandssel, og under de store selinvasjonene langs norskekysten på slutten av 1970-tallet og utover på 1980-tallet ble det også observert mye hvithval. I tillegg til isproblemer har nok også perioder med matmangel bidratt til slike invasjoner.

Sjøl om enkeltdyr observeres, er hvithvalene først og fremst flokkdyr som vanligvis opptrer i grupper på 2–10 dyr. Tidvis kan flere slike mindre grupper samle seg i større flokker, noen ganger på flere 100 dyr. Voksne hanner danner gjerne egne flokker på 6–20 individer, mens hunner og kalver (både nyfødte og eldre) kan utgjøre en annen flokktype. Mens forholdet mellom hunner og kalver kan være ganske tett, er hvithvalenes mer generelle gruppestruktur av betydelig mer flyktig og ustabil karakter.

Bestand

Fordi hvithvalen fanges av inuitter i både Grønland og Canada blir det med jevne mellomrom gjennomført flybaserte tellinger av arten. Nåværende status tilsier at det i dag finnes rundt 200 000 hvithval, fordelt på rundt 20 mindre bestander av arten. De største bestandene, med mer enn 20 000 dyr i hver, finner vi i farvann i arktisk Canada og Alaska. Under en flybasert telling rundt Svalbard sommeren 2018 ble det beregnet at det fantes rundt 550 hvithval i øygruppas fjorder og kystnære områder. Det lave tallet kan ha sammenheng med tidligere års overbeskatning. Fra områdene som omfatter Kvitsjøen, Barentshavets østlige deler og Karahavet foreligger ingen systematiske tellinger, men antall dyr har vært antatt å ligge på rundt 5000.

Fangst

Hvithvalfangst i Kullorsuaq på Vest-Grønland. Fersk «mattak» nytes av store og små.
Hvithvalfangst
Av .

På grunn av artens forutsigbare vandringsveier og faste sommerområder har hvithval alltid vært en viktig ressurs for arktiske kystfolk i det nordlige Russland, på Grønland i arktisk Canada og i Alaska. Tidligere ble hundespann, kajakk og håndharpun benyttet ved fangsten, nå har for det meste snøscootere, motorbåter og moderne rifler overtatt. Noen dyr blir også tatt med garn, særlig i mørketida nord på Grønland. Årlige gjennomsnittsfangster i nyere tid har ligget på 120–290 dyr på vestsiden av Grønland mens det ikke er fangst på Grønlands østside.

I det nordlige Russland tas det nå bare et fåtall dyr. I tidligere tider tok imidlertid russiske fangstfolk mye hvithval både i Kvitsjøen, ved Novaja Semlja og på nordkysten av Sibir. Russerne drev også fangst på Svalbard der de etter hvert lærte opp nordmenn til å fange arten. I perioden fra 1866 til tidlig på 1960-tallet ble det således drevet norsk fangst av hvithval på øygruppa og det antas at norske og russiske fangstfolk har tatt ut nærmere 15 000 dyr i området. Fangsten på Svalbard foregikk ved at hvithvalene ble jaget inn i en kraftig faststående landnot. I nota ble hvalene drept, enten ved hjelp av kniver eller ved hjelp av dynamitt og rifler Deretter ble de dratt på land og flenset i fjæra. Da fangsten på Svalbard opphørte, var bestanden sterkt desimert grunnet årelang overbeskatning.

For inuittene er hvithvalen viktig både på grunn av kjøttet og det tykke skinnet med spekk. Kjøttet blir spist som hverdagsmat av både mennesker og hunder, skinn med spekk er regnet som en delikatesse som blir skåret i terninger («mattak») og enten fortært rått eller etter flere måneders lagring. Huden egnet seg utmerket til reimer og en ikke ubetydelig mengde ble brukt til å produsere fottøy. Fra den norske hvithvalfangsten på Svalbard var det, med unntak av en periode i på 1920- og 1930-tallet, da noe kjøtt ble brukt til revefor, utelukkende huder og spekkolje som var produktene.

Hvithval har vært brukt i akvarier rundt omkring i verden i godt og vel 150 år. Opptrening av individer til ulike formål er også kjent. Levendefangst av hvithval foregår den dag i dag i de østlige delene av arktisk Russland.

I dag er hvithvalen fredet i norske farvann, herunder inkludert Svalbard, mens Grønland og Canada samarbeider om forvaltning av dagens hvithvalfangst i sine områder. Fangsten er basert på årlige kvoter, og Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) er sentral i denne forvaltningen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Tore Haug

Det fins ikke veldig mye data på nyfødte hvithvalkalver, men feltobservasjoner av kalver med navlestreng på Svalbard antyder en vekt på rundt 40-50 kg. Kalvene er grå-brune ved fødselen - med alderen blir de lysere og lysere, den karakteristiske kremhvite fargen får de ikke før i 7-9 års alderen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg