Barentsøya er adskilt i nord fra Spitsbergen av Ginevrabotnen og Heleysundet, og fra Edgeøya i sør av Freemansundet. Frem til midten av 1800-tallet var det usikkert om Barentsøya var landfast med Spitsbergen i nord, da isdannelse mellom øyene i Heleysundet kunne gi inntrykk av en landbro. Kystlinjen er stort sett slett. Øya er i det vesentlige bygd opp av horisontale lag fra trias-perioden, med yngre ganger og dekker av basalt. Søyler av vulkansk doleritt kan ses langs Steinbeisfjellet vest på Frankenhalvøya. Bergarter fra perm synes i små områder i nordøst. De består av sandstein og kalkstein og ofte inneholder mange fossiler som brakiopoder (muslinglignende dyr). I 1898 gikk den skotske polarforskeren William Speirs Bruce i land på øya fra prins Albert I av Monacos forskningsskip Princesse Alice som da lå i Ginevrabotnen, og oppdaget oljeholdig skifer som han tok prøver av.
Barentsjøkulen og dens utløpere dekker store deler av øya (558 kvadratkilometer), mens fjellene rundt breen er av platåtypen som stort sett ikke er særlig høyere enn 400 meter. Imidlertid er nunatakene i Barentsjøkulen stort sett omkring 550 meter høye. Barentsjøkulen har fire utløpere som når helt til sjøen, ett på hver side av øya. Det sørlige utløpet, Freemanbreen, hadde en markert fremrykking (surge) ut i Freemansundet i 1956.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.