Dyrelivet på Svalbard er relativt sparsomt når det gjelder antall arter.

Av pattedyr finnes isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein og flere selarter, først og fremst ringsel (snadd) og blåsel (storkobbe). Hvalrossen var sterkt overbeskattet gjennom historien, både for dens lange støttenner, spekket og den sterke huden som bl.a. ble brukt til rep. Etter totalfredningen i Svalbard-området i 1952 har bestanden sakte tatt seg opp. I 1980 ble bestanden ved Svalbard estimert til å være 100, mens den i 2012 ble estimert til cirka 3900. Det har inntil nylig vært nesten bare hanner som er registrert rundt Svalbard, mens hunnene med unger har holdt til ved Frans Josefs land. I de senere årene er flere hunner med unger blitt observert rundt Svalbard. Også isbjørnen er totalfredet (fra og med 1973) etter en markert bestandsnedgang på grunn av intens fangst. Det er ikke lett å få pålitelige tellinger av streifende dyr, men det estimeres etter tellinger som er utført av forskere fra helikopter at bestanden som holder til i området Svalbard-Frans Josef land består av mellom 1900 og 3600 dyr. Isbjørn er på toppen av næringskjeden, noe som betyr at miljøgifter i naturen akkumuleres i dyrene og fører til nedsatt reproduksjon. I tillegg gjør klimaendringene med minkende hav- og fjordis det vanskelig for isbjørnen å få tak i føde, hovedsakelig sel.

Fjellreven er kjent over det meste av Svalbard, men antallet er ukjent. Det er imidlertid en robust bestand her, mens den på fastlandet er regnet som kritisk truet.

Svalbardrein finnes kun på Svalbard og bestanden overvåkes nøye. Det er tillatt med jakt i bestemte områder og underlagt et kvotesystem.

Moskusfe ble overført fra Grønland i 1929. I begynnelsen så den ut til å trives, men i 1980-årene døde den ut. Det er også gjort et mislykket forsøk på å innføre polarhare fra Grønland.

Fuglelivet er rikt selv om antall hekkende arter er under 30.

Det er bare svalbardrypa som holder seg på øygruppen hele året, men når sommeren er i anmarsj, invaderes kystene og tundraområdene av store mengder fugler. De kommer for å hekke og utnytte den store produksjonen av næringsorganismer som er tilgjengelige i sommermånedene.

De mest tallrike fuglene er ulike sjøfuglarter som alkekonge, polarlomvi, lomvi (bare på Bjørnøya), teist, krykkje, havhest og polarmåke (blåmåse). Den sistnevnte fungerer som rovfugl og tar egg og unger fra andre fugler i hekketiden. Av andefugler er ærfuglen den vanligste, selv om antallet er gått tilbake, ikke minst på grunn av menneskers egg- og dunplyndring i tidligere tider. Praktærfugl og havelle er mindre tallrike. Tre gåsearter, kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås, hekker på Svalbard, hvorav de to førstnevnte i forholdsvis stort antall. Av vadefuglene er det fjæreplytten som er mest tallrik, mens polarsvømmesnipe også er en karakterfugl for øygruppen. Snøspurven er den eneste vanlig hekkende spurvefuglen.

Av ferskvannsfisk forekommer bare røye.

Havet rundt øygruppen er ganske fiskerikt, og det drives til sine tider et innbringende trålfiske utenfor Spitsbergen og Bjørnøya. Enkelte år har det vært fanget betydelige mengder reker, særlig på Hopenfeltet. Det har også foregått en del hvalfangst i området i de senere år; denne drives nå utelukkende på vågehval. Innslag av varmere atlanterhavsvann de senere årene vil sannsynligvis føre til endringer i det marine økosystemet.

Hvithval er den tallrikeste hvalarten i Svalbards kystområder. Mellom 16- og 1800-tallet ble Grønlandshval nærmest utryddet ved Svalbard, da den ble jaktet for spekket og bardenes skyld. Arten er fredet i svalbardområdet og tar seg meget sakte opp. Den er imidlertid fremdeles sjelden å se og består av antagelig bare noen titalls individer i området.

Foruten fisk, fugl og pattedyr har Svalbard en rik fauna av virvelløse dyr. Det gjelder blant annet rundormer, bjørnedyr, enchytraeider, spretthaler, insekter og midd. Sammenfatning av undersøkelser om disse viser en meget stor biodiversitet. Det er også kjent at noen dyregrupper er meget tallrike. I myrområder og under fuglefjell kan det være flere hundre tusen spretthaler per kvadratmeter. De er 0,3 – 1,4 millimeter lange. Lignende antall av midd finnes også i jordbunnen. Av enchytraeider, som er hvite slektninger av meitemark, noen få millimeter lange, kan det være mange tusen per kvadratmeter i gressmark.

Fra Svalbard var det per 2014 kjent mer enn to hundre arter av insekter, hvorav de fleste er fjærmygg og andre tovinger. Det er registrert 68 arter av spretthaler og mer enn hundre arter av frittlevende midd, samt parasitter på fugl. Videre er det funnet 17 arter av edderkopper. Rundormer er tallrike i jordbunnen og i ferskvann. I ferskvann finner man også hjuldyr og de ormelignende gastrotricher. De virvelløse dyrene er meget viktige i arktiske økosystemer. De bidrar blant annet til stoffomsetning, nedbrytning av organisk materiale og pollinering av planter. Noe er parasitter på fugl og pattedyr.

På grunn av de ekstreme livsbetingelsene er både flora og fauna meget sårbare i et høyarktisk område som Svalbard. Dette har man søkt å ta hensyn til ved å sette i verk omfattende vernetiltak.

  • Coulson, S. J. et al. (2014). "The terrestrial and freshwater invertebrate biodiversity of the Barents Sea; Svalbard, Franz Josef Land, and Novaya Zemlya." Soil Biochemistry 68, s. 440-470.
  • Kovacs, K,M, og Lydersen, C. (red.) (2006). Svalbards fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.