Svalbardrype
Svalbardrype. Det latinske navnet Lagopus betyr 'harefot', en henvisning til den fjærkledde foten.
Svalbardrype
Lisens: CC BY SA 3.0
Storkobbe
Storkobben blir opptil 230 cm og kan veie 260 kg.
Lisens: CC BY 2.0
Praktærfugl
Praktærfuglen, også kalt spitsbergærfugl, er litt mindre og litt mindre tallrik enn vanlig ærfugl, men hannen er lett gjenkjennelig på vår og forsommeren ved en stor gulrød panneknute.

Dyrelivet på Svalbard er relativt sparsomt i antall arter, gitt de klimatiske forholdene langt mot nord. De enkelte artene kan imidlertid bestå av et stort antall individer, spesielt blant fugler.

Klimaendringene som nå pågår har allerede hatt påvirkning på Svalbards dyreliv og gjør livet vanskeligere for arter som er avhengige av sjøis, samtidig som nye, mer varmekjære arter vandrer inn sørfra.

Pattedyr

Av pattedyr finnes isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein, flere hvalarter og selarter, først og fremst ringsel (snadd) og blåsel (storkobbe).

Hvalross

Hvalrossen var sterkt overbeskattet gjennom historien, både for dens lange støttenner, spekket og den sterke huden som blant annet ble brukt til rep.

Etter totalfredningen i Svalbard-området i 1952 har bestanden sakte tatt seg opp. I 1980 ble bestanden ved Svalbard estimert til å være 100, mens den i 2012 ble estimert til cirka 3900. En ny telling i 2018 viser en estimert økning på cirka 42 prosent, det vil si rundt 5500 hvalross som oppholdt seg ved Svalbard i august. Svalbards bestand er del av en fellesbestand med Frans Josef Land.

Det har inntil nylig vært nesten bare hanner som er registrert rundt Svalbard, mens hunnene med unger har holdt til ved Frans Josef Land. I de senere årene er flere hunner med unger blitt observert rundt Svalbard. I 2018 ble det sett hunner med årsunger på 7 av 19 liggeplasser der hvalross ble observert.

Isbjørn

Isbjørn
Isbjørn spiser i hovedsak sel.
Fareskilt på Svalbard
Fareskilt som varsler isbjørn på Svalbard. Det økende antallet mennesker som ferdes rundt på Svalbard gir større risiko for uheldige møter med isbjørner.

Også isbjørnen er totalfredet fra og med 1973 etter en markert bestandsnedgang på grunn av intens fangst.

Det er ikke lett å få pålitelige tellinger av streifende dyr, men det estimeres etter tellinger som er utført av forskere fra helikopter at bestanden som holder til i området Svalbard-Frans Josef land består av mellom 1900 og 3600 dyr.

Isbjørn er på toppen av næringskjeden, noe som betyr at miljøgifter i naturen akkumuleres i dyrene og blant annet kan føre til nedsatt reproduksjon.

I tillegg gjør klimaendringene med minkende hav- og fjordis det vanskelig for isbjørnen å få tak i føde, hovedsakelig sel. Vanskelig tilgang på bytte kan gi økt predasjon på andre arter som ikke tidligere har vært bytte for isbjørn, for eksempel fugleegg.

Det økende antallet mennesker som ferdes rundt på Svalbard gir større risiko for uheldige møter med isbjørner. To bjørner ble skutt i 2013, én i 2015 og fire i 2016. Det merkes at flere isbjørner vandrer nær bosettingene nå, og at de ikke skremmes vekk så lett som før. En isbjørn ble avlivet av Sysselmannen ved nyttår 2020 etter å ha vandret flere ganger gjennom Longyearbyen, og en annen døde i slutten av januar 2020 under Sysselmannens forsøk på å bedøve og flytte den vekk fra bebyggelsen. En isbjørn som ble jaget vekk fra Hiorthhamn over fjorden fra Longyearbyen mot slutten av august 2020, drepte en person som sov i telt på campingplassen ved Svalbard lufthavn den 28. august 2020. Bjørnen ble skutt.

Fjellrev

Fjellrev, også kjent som polarrev.

Fjellreven (Vulpes lagopus) er kjent over det meste av Svalbard, men antallet er ukjent. Det er imidlertid en robust bestand her, mens den på fastlandet er regnet som kritisk truet. Det finnes ikke lemen og mus på Svalbard (bortsett fra en liten bestand av østmarkmus i et stort sett begrenset område ved Grumantbyen), men fjellreven er en åtseleter. En del rev holder til ved fuglefjell og spiser egg og unger som ramler ut av reirene. Gjess og andre fugler som hekker på bakken, mister mange egg og unger til reven.

Svalbardrein

Svalbardrein

Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) finnes kun på Svalbard, og bestanden overvåkes nøye. Da Svalbardtraktaten (Treaty of Spitsbergen) trådte i kraft i 1925 var det beregnet å være bare 1000 dyr igjen, og reinen ble umiddelbart fredet. Per 2019 er det beregnet å være 21-23 000 reinsdyr spredt over øygruppen med de største konsentrasjonene i de store dalsystemene på Nordenskiöld Land og Edgeøya. Det ble åpnet for jakt i 1983, men bare i bestemte områder og underlagt et kvotesystem. 238 er det høyeste antallet felt i ett år (2009).

Hval

Hvithval i Isfjorden, Svalbard.

Hvithval er den mest tallrike hvalarten i Svalbards kystområder. Hvithval, grønlandshval og narhval kan oppholde seg i området rundt Svalbard året rundt. I tillegg til dette kommer flere arter til det næringsrike havet ved Svalbard om sommeren, blant annet vågehval og knølhval.

Mellom 16- og 1800-tallet ble grønlandshval nærmest utryddet ved Svalbard, da den ble jaktet for spekket og bardenes skyld. Arten er fredet i svalbardområdet og tar seg meget sakte opp. Den er imidlertid fremdeles sjelden å se og består antagelig bare av noen titalls individer i området.

Det har også foregått en del hvalfangst i området i de senere år; denne drives utelukkende på vågehval.

Innførte arter

Moskusfe ble overført fra Grønland i 1929. I begynnelsen så den ut til å trives, men i 1980-årene døde den ut. Det er også gjort et mislykket forsøk på å innføre polarhare fra Grønland.

Smågnageren østmarkmus finnes i et konsentrert område mellom Longyearbyen og Barentsburg. Den er sannsynligvis innført med skip til den russiske bosetningen Grumantbyen. Østmarkmus kan være mellomvert for revens dvergbendelorm.

Fugler

Polarmåke,Larus hyperboreus
Polarmåke,Larus hyperboreus
Lisens: CC BY SA 3.0

Fuglelivet er rikt selv om antall hekkende arter er under 30.

Det er bare svalbardrypa som holder seg på øygruppen hele året, men når sommeren er i anmarsj, invaderes kystene og tundraområdene av store mengder fugler.

De kommer for å hekke og utnytte den store produksjonen av næringsorganismer som er tilgjengelige i sommermånedene.

Sjøfugl

De mest tallrike fuglene er ulike sjøfuglarter som alkekonge, polarlomvi, lomvi (bare på Bjørnøya), teist, krykkje, havhest og polarmåke (blåmåse). Den sistnevnte fungerer som rovfugl og tar egg og unger fra andre fugler i hekketiden.

Andefugler

Kortnebbgås på Svalbard. (Anser brachyrhynchus)
Kortnebbgås på Svalbard. (Anser brachyrhynchus)
Lisens: CC BY SA 3.0

Av andefugler er ærfuglen den vanligste, selv om antallet er gått tilbake, ikke minst på grunn av menneskers egg- og dunplyndring i tidligere tider.

Praktærfugl og havelle er mindre tallrike.

Tre gåsearter, kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås, hekker på Svalbard, hvorav de to førstnevnte i forholdsvis stort antall.

Vadefugler

Polarsvømmesnipe
Polarsvømmesnipe
Lisens: CC BY SA 3.0

Av vadefuglene er det fjæreplytten som er mest tallrik, mens polarsvømmesnipe også er en karakterfugl for øygruppen.

Spurvefugler

Snøspurven er den eneste vanlig hekkende spurvefuglen.

Fisk

Av ferskvannsfisk forekommer bare røye.

Havet rundt øygruppen er ganske fiskerikt, og det drives til sine tider et innbringende trålfiske utenfor Spitsbergen og Bjørnøya.

Enkelte år har det vært fanget betydelige mengder reker, særlig på Hopenfeltet.

Innslag av varmere atlanterhavsvann de senere årene vil sannsynligvis føre til endringer i det marine økosystemet. Dette kan ses blant annet ved at arter flytter seg stadig lenger nordover. De siste årene har det for eksempel vært et merkbart innslag av torsk i Isfjorden og i 2013 var det stor makrellfangst i indre Isfjorden.

Virvelløse dyr

Enchytraeide fra Svalbard.
Enchytraeide fra Svalbard. Denne blir noen få millimeter lang.
Enchytraeide fra Svalbard.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Insektjakt på Svalbard
Kartlegging av insektene på Svalbard.
Av /Artsdatabanken.
Lisens: CC BY SA 4.0

Foruten fisk, fugl og pattedyr har Svalbard en rik fauna av virvelløse dyr. Det gjelder blant annet rundormer, bjørnedyr, enchytraeider, spretthaler, insekter og midd. Sammenfatning av undersøkelser om disse viser en meget stor biodiversitet. Det er også kjent at noen dyregrupper er meget tallrike.

Utbredelse

I myrområder og under fuglefjell kan det være flere hundre tusen spretthaler per kvadratmeter. De er 0,3 – 1,4 millimeter lange. Lignende antall av midd finnes også i jordbunnen. Av enchytraeider, som er hvite slektninger av meitemark, noen få millimeter lange, kan det være mange tusen per kvadratmeter i gressmark.

Forekomster

Fra Svalbard var det per 2014 kjent mer enn to hundre arter av insekter, hvorav de fleste er fjærmygg og andre tovinger. Det er registrert 68 arter av spretthaler og mer enn hundre arter av frittlevende midd, samt parasitter på fugl. Videre er det funnet 17 arter av edderkopper. Rundormer er tallrike i jordbunnen og i ferskvann. I ferskvann finner man også hjuldyr og de ormelignende gastrotricher.

Betydning

De virvelløse dyrene er meget viktige i arktiske økosystemer. De bidrar blant annet til stoffomsetning, nedbrytning av organisk materiale og pollinering av planter. Noen er parasitter på fugl og pattedyr.

Sårbarhet

På grunn av de ekstreme livsbetingelsene er både flora og fauna meget sårbare i et høyarktisk område som Svalbard. Dette har man søkt å ta hensyn til ved å sette i verk omfattende vernetiltak.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Coulson, S. J. et al. (2014). "The terrestrial and freshwater invertebrate biodiversity of the Barents Sea; Svalbard, Franz Josef Land, and Novaya Zemlya." Soil Biochemistry 68, s. 440-470.
  • Kovacs, K,M, og Lydersen, C. (red.) (2006). Svalbards fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg