Plantelivet på Svalbard bærer naturlig nok preg av de arktiske forholdene, men kan likevel enkelte steder være forbausende rikt. Trær i vanlig forstand finnes ikke. Dvergbjørka, som her er en liten, nærmest krypende busk, er funnet noen få steder ved det indre av Isfjorden. Polarvier er vanlig, også den som en lavtvoksende, krypende busk. I alt er det funnet drøyt 160 karplanter på Svalbard, foruten cirka 380 mosearter og 600 lavarter og en del sopp. Særlig rikt er vekstlivet rundt de sentrale fjordene på vestkysten av Spitsbergen, spesielt Isfjorden og Van Mijenfjorden.

Plantene er tilpasset en meget kort vekstsesong. Kort tid etter at solen har begynt å få makt og har tint opp det øverste jordlaget, spirer de første frøplantene frem. Blant de vanligste kan nevnes polararve, Cerastium regeliifjellsmelle, polarsoleie, svalbardvalmue, rødsildre, skjørbuksurt og reinrose. Bare det øverste laget, ned til en dybde av 0,5–2 meter, tiner i løpet av sommeren. Dypere ned finner vi evig tele (permafrost) til omkring 300 meters dyp i innlandet, mindre nær kysten. I flatlendte områder vil vannet ha vanskelig for å renne unna, og vi får store strekninger med fuktig, mosebevokst tundramark.

Fordi solen er oppe døgnet rundt i vekstsesongen, er lys ingen mangelvare. Absorpsjon av solstråling gjør også at plantedekket og bakken under kan bli betydelig varmere enn luften, noe som selvsagt er spesielt fordelaktig i strøk med så lave lufttemperaturer. Under fuglefjellene, hvor jordsmonnet mottar en naturlig gjødsling, kan vegetasjonen etter arktiske forhold være nærmest overdådig. Plantedekkets vakre, kraftige fargenyanser lyser opp i landskapet, og et fuglefjell kan derfor vanligvis lett oppdages på lang avstand.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.