Sveagruva

Svalbard, kullgruve ved Braganzavågen, innerst i Sveabukten, en nordgående arm av Van Mijenfjorden. Gruven ble anlagt og drevet av svensker 1917–25, derav navnet. Sveagruva ble overdratt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) 1934, ødelagt av tysk ubåt 1944, men gjenoppbygd etter krigen og satt i drift, som imidlertid ble stanset 1949 pga. avsetningsvansker. Her finnes utbredte kullag av god kvalitet, opp mot 5 m mektighet. Skipningssesongen er kortere enn i Isfjorden pga. isforholdene.

Etter 1949 var det i flere tiår stort sett undersøkelsesdrift, men sommeren 2001 startet ordinær drift i Svea Nord, og Svea er nå hovedgruven til SNSK. Svea Nord, eller sentralfeltet, skal være det mest drivverdige kullfeltet som er funnet på Svalbard. Ifølge SNSK har feltet reserver på 21 millioner tonn kull, som vil kunne gi lønnsom kullgruvedrift i om lag 20 år. Det er ikke lagt opp til fast bosetning ved Sveagruva og arbeiderne pendler fra Longyearbyen.

Produksjonen i 2004 var på hele 2,8 millioner tonn, mer enn ⁹/₁₀ av den samlede kullproduksjonen på Svalbard, og langt mer enn de 1,2 millioner tonn som var planlagt årsproduksjon etter at Stortinget åpnet for permanent drift. Den største miljørisikoen ved kulldriften i Svea er knyttet til utskipningen, og særlig trafikk med store skip i det trange Akselsundet ytterst i Van Mijenfjorden er risikabel.