Det mest utbredte kristne symbolet er korset.

Kors av Brian Dell. Falt i det fri (Public domain)

Kristne symboler er visuelle tegn (symbol) og billedlige fremstillinger (allegori) i kristen kunst og liturgi.

De tidligste kristne symbolene ble hentet fra antikkens kultur, ikke minst den hellenistiske gravkunsten. I takt med utviklingen av kirkens teologi og offisielle status tok imidlertid en mangfoldig og spesifikt kristen symbolikk gradvis form, og nådde et høydepunkt i høymiddelalderen, da symbolikk og ikonografi fikk fastlagte mønstre.

De viktigste kildene til kristen symbolikk og allegorisk kunst var tekstene i Bibelen, Det gamle og Det nye testamentet.

Under reformasjonen avtok bruken av symboler og av kirkekunst, men tok seg opp igjen under de følgende århundrene. Innen alle kirkesamfunn var det for det meste de samme symbolene, fastlagt allerede i middelalderen, som fortsatt ble brukt, selv om de ytre formene forandret seg i samsvar med endringer i kunstens stilarter.

Det mest utbredte kristne symbolet er uten tvil korset. I Romerriket var korsfestelse en særlig nedverdigende form for henrettelse, og korset har for de kristne beholdt betydningen av Kristi lidelse og død.

Under keiser Konstantin ble korset et tegn på seier og på frelse, og har av den grunn mer enn noe annet symbol vært benyttet ved utformingen av kristne gravstøtter helt til i dag. Samme tanke ligger bak fremstillingen av korset som livets tre, ofte smykket med bladverk og med Adams hodeskalle begravd ved korsets fot; ved Jesu blod blir også Adam frelst.

Fra 312 e.Kr. ble korset ikke bare kirkens, men også keiserens offisielle symbol, og kom etter hvert til å stå for den kristne verden som helhet. Korset har fått mange utforminger; en tidlig form er kombinasjonen av de greske bokstavene khi og ro, de første bokstavene i Khristos (Kristus), ofte omgitt av en laurbærkrans, seierssymbolet. Ankeret er symbolet for håp.

Lammet (Guds lam) viser til Kristus «som bærer verdens synd» og som ofres til frelse for verden. Kristus kan også være «den gode hyrde» som bærer et får på skuldrene. Dette symbolet forekommer flere ganger i den aller eldste kristne kunsten.

Et av de tidligste kristne symbolene er fisken, som står for «Jesus Kristus, Guds Sønn», idet den første bokstaven i hvert ord til sammen danner det greske ordet ikhthys, «fisk».

Andre Kristus-symboler er Solen (solguden med sine hester), vinranken og pelikanen. Hjertet er symbolet på kjærlighet, og i kristendommen er Jesu hjerte er et symbol på hans kjærlighet og levende nærvær. Hjertesymbolet har vært særlig mye brukt i tiden etter reformasjonen, både innen katolsk og protestantisk kristendom. En tornekrone viser til Jesu lidelse.

Gud er fremstilt ved flere symboler, for eksempel de greske bokstavene alfa og omega, alfabetets første og siste bokstaver («begynnelsen og slutten»), ved et øye eller en hånd («Guds høyre hånd») som kommer ned fra himmelen. Særlig i middelalderen var det vanlig å la Gud være representert ved en hånd. Denne fremstillingsmåten hang sammen med det gammeltestamentlige forbudet mot å lage bilder av Gud og den gammeltestamentlige forestillingen om at mennesker ikke fikk lov til å se Gud selv. Fremstillingen av Gud som en streng og myndig patriark kan også, i motsetning til Kristus-bilder, anses som et symbol.

Den hellige ånd blir oftest symbolisert ved en due (som henspiller på Jesu dåp i Jordan), men også som ild, flammer og lys (pinse-underet). Treenigheten kan symboliseres ved ulike slags trekanter, trifolier (tre blad sammen) eller andre kombinasjoner av tre elementer.

De fire evangelistene blir ofte representert ved sine symboler: engelen (Matteus), løven (Markus), oksen (Lukas) og ørnen (Johannes). De fire vesenene er beskrevet av profeten Esekiel (Esek 1,4–10) og i Johannes' åpenbaring (Åp 4,2–8), men går tilbake til langt eldre fabelvesener i fororientalske kulturer, for eksempel sfinx og griff.

De fire evangeliene kan avbildes som fire elver («levende vann») som springer ut fra en fontene (i seg selv et gammelt symbol på evig liv).

Blant helgenene blir martyrene ofte representert ved redskaper som henger sammen med dødsformen; for eksempel er symbolet til St. Andreas det diagonale andreaskorset, mens Katarina fra Alexandrias symbol er hjulet, som var det torturredskap hun led under. Andre helgener har symboler som viser til deres livsverk eller karakteregenskaper – et utvalg finnes på norske primstaver.

Kirken som helhet blir fremstilt som et skip; det viser til Noas ark, og understreker at kirken er det sted der frelsen når menneskene. Også Maria har gjennom det meste av kirkehistorien vært et viktig bilde på kirken, der kirken blir sett som de troendes «mor».

Arkitekturen kan også formidle kristne grunntanker. Hovedaksen i kirkebygget, der menigheten samles til gudstjeneste, kalles «skipet». I Vesten fikk kirkebygget fra middelalderen av gjerne form av et kors, mens østkirkene har betont at kirkerommet er et bilde på universet, der kuppelen står for himmelhvelvet osv. Fokuseringen på prekestolen i kirkebyggene til enkelte protestantiske retninger fremhever – ikke bare praktisk, men også symbolsk – forkynnelsens grunnleggende betydning.

Liturgiske handlinger og gjenstander har ofte et rikt symbolinnhold. Liturgiske farger har likeledes bestemte funksjoner: rødt brukes i pinsen (ild) og på martyrdager (blod), fiolett hører til advent og faste, hvitt er gledens farge og brukes første juledag, påskedagene, første søndag i advent og på Maria budskapsdag.

  • Skottene, Ragnar: Kristne symboler : en elementær innføring, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.