korintisk kapitél

Korintisk kapitél er en kapitéltype brukt i korintisk stil, og er det arkitekturleddet som i det vesentlige adskiller denne stilen fra jonisk stil. Kapitélet er utformet likt til alle sider (sentralsymmetrisk) og består vesentlig av akantusblad arrangert i to eller flere høyder, og med små volutter øverst i hjørnene. Abakus har nederkantprofil og innsvungne konkave sider, med 45˚ avskårne hjørner. Sidene har ofte en abakusblomst midt på. Kapitéltypen har blitt utvikles i en rekke varianter, hvor stadig nye motiver ble innført, masker, dyr og menneskefremstillinger, alle kranset av kapitélets akantusgarnityr. Det korintiske kapitélet danner utgangspunkt for det romerske kom­po­sitt­kapitél og for det mid­delalderske knoppkapitél.

Alle variantene av det korintiske kapitél gjøres mulig ved at ornamentene ligger utenpå selve kapitélblokken. Utformningen gir ikke et abstrakt ut­trykk for kapitélets funksjon som formidler av krefter, slik det skjer i dorisk og jonisk stil; vi ser bare planteformenes ornamentale linjespill, som «tilhyller» kapitélblokken. Dette er et avvik fra streng klassisk uttrykksform.

Det første kjente eksempel på korintisk kapitél er i Iktinos’ Apollon Epikourios-tempel i Bassai fra omkring 420 fvt. Et annet tidlig eksempel er Lysikrates-monumentet i Athen fra 334 fvt.

Om den angivelige opprinnelsen til det korintiske kapitel forteller Vitruvius (bok IV, I, 9–10) følgende: «En fri­båren ung pike fra Korinth, akkurat i gifteferdig alder, ble syk og døde. Etter begravelsen samlet hennes amme sammen noen få småting, slikt som piken hadde glede av da hun ennå levde, la dem i en kurv, brakte den til graven og satte den oppå denne, idet hun dekket kurven med en takteglstein slik at tingene skulle holde seg bedre. Denne kurven sto tilfeldigvis oppå en akantusrot. Skjønt akantusroten ble presset ned på grunn av vekten, sendte den likevel opp stilker og blad midt under kurven, og stilkene, som grodde opp langs sidene på kurven, og som ble presset ut av hjørnene på takteglsteinen, dannet volutter i ytterkantene. Akkurat da kom kunstneren Kallimakhos forbi – han som athenerne kalte katateksítekhnos på grunn av hans raffinerte og delikate kunstneriske arbeide – og la merke til kurven med de spede, unge bladene som vokste opp rundt den. Han ble så begeistret for den nye stil og form at han bygget noen søyler etter dette mønster for korinterne, bestemte deres sammålsforhold, og etablerte fra da av reglene som skal følges i fullførte verk i korintisk stil.»

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur:

  • H. P. L’Orange: Oldtidens bygningsverden, Oslo 1978 ss. 143–45;
  • Roar Hauglid: Akantus, Oslo 1950, ss. 13–16 og 27.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg