Orden, samfunn eller grupper av mennesker som følger en felles regel.

Religiøse ordener er organiserte sammenslutninger for det asketiske liv. Asketsamfunnene i øst spredte seg på 300-tallet til Vesten og fikk her tidlig i middelalderen en fastere organisasjon med forskrifter for gudstjenesten og det daglige liv.

Benedikt fra Nursia var banebrytende; benediktinerne (fra 500-tallet) var opprinnelig ikke en orden i egentlig forstand, idet hvert kloster var selvstendig.

En sammenslutning av klostre av samme type kom på 900-tallet, først i form av Cluny-kongregasjonen, senere camaldulenserne og vallombroserne, cistercienserne og premonstratenserne fra 1000- og 1100-tallet. Korstogsbevegelsen førte til at geistlige ridderordener ble dannet.

Laterankonsilet 1215 ønsket å sette stopp for dannelsen av nye ordener, men ordensvesenet tok et nytt oppsving og antok nye former i tiggerordenene: dominikanere, fransiskanere (med de kvinnelige klarisser) og karmelittene. – Etter reformasjonen kom kapusinere, jesuitter o.fl.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.