Faktaboks

Nero

Nero Claudius Caesar

Uttale
nˈero
Født
15. desember 37 evt.
Død
9. juni 68 evt.
Nero

Nero. Marmorbyste i Museo Capitolino, Roma.

Av /NTB Scanpix ※.

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Nero var romersk keiser i perioden 54–68, og den siste keiseren i det julisk-claudiske dynastiet. Han kom til keisermakten i ung alder og er kjent for å ha utviklet seg til en tøylesløs og grusom keiser som til sist ble styrtet.

Oppvekst og vei til makten

Nero var sønn av Agrippina den yngre i ekteskapet med Gnaeus Domitius Ahenobarbus og het fra fødselen av Lucius Domitius Ahenobarbus. Agrippina ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero under navnet Nero Claudius Caesar.

Takket være Agrippinas intriger ble Claudius' egen sønn Britannicus trengt til side. Da han fylte 16 år ble det arrangert ekteskap mellom Nero og keiserens datter Octavia, som ennå bare var et barn. Ved Claudius' død – som Agrippina ble beskyldt for å ha forårsaket – ble Nero utropt til keiser den 13. oktober 54. Stebroren Britannicus døde under mystiske omstendigheter kort tid etter. Det fantes ingen andre utfordrere til keisermakten.

Regjeringstid

Den første tiden av sin regjering stod Nero under innflytelse ikke bare av sin mor, men også kloke rådgivere som gardeprefekten Burrus og filosofen Seneca, Neros lærer. Det gjør at dette omtales som fem gode år. Etter som Nero ble eldre, søkte han å fri seg fra morens og Senecas påvirkning og opptrådte mer konfronterende og enerådig. Han innledet først et forhold til tjenestepiken Acte, for deretter å å hengi seg til den freidige Poppaea Sabina. Skandalene rundt dette drev han lenger unna moren Agrippina og kona Octavia, som endte med at begge ble forstøtt og drept, mens Nero giftet seg med Poppaea. Dårlige rådgivere erstattet dessuten Seneca og Burrus.

En voldsom brann i 64 som varte i ni døgn, la store deler av Roma i aske. Noen kristne ble utpekt som syndebukker og straffet brutalt for å ha stått bak brannen. Dette er det første kjente eksemplet på romerske kristenforfølgelser. Seinere fortellinger gir Nero selv skylden for brannen og han skulle ha spilt, sunget og gledet seg over den. Dette er det lite hold i, for historiske kilder forteller at han oppholdt seg utenfor Roma, men kom ilende til og gjorde en stor innsats for å redde deler av byen og hjelpe de som var blitt husløse. Ved gjenoppbyggingen sørget Nero for å oppføre sitt eventyrlige palass, Domus aurea («det gylne hus»).

Nero var populær blant folket, som han sørget godt for. Men gjenoppbyggingen av byen, det nye palasset, keiserens generelle forbruk og interesse for kunst og kultur kostet staten dyrt. Kombinert med hans egenrådig natur og lite fintfølende opptreden overfor senatseliten, førte dette til at opposisjonen mot Nero økte. Det ble dannet sammensvergelser mot ham som ble oppdaget, og i kjølvannet av disse ble keiseren mer fryktsom; mange ble anklaget og henrettet. Hans mangeårige mentor Seneca ble også tvunget til å ta sitt eget liv.

Etter at Poppaea døde høygravid i 65 eller 66, virker det som om Nero mistet realitetsorienteringen totalt og begynte å opptre uten hemninger. Han foretok en «kunstnerturné» til Hellas i 66 og deltok i mange festleker (agones). Han vant overalt hvor han deltok, og kom tilbake til Roma som seierherre i 68, belesset med laurbær og trofeer, etter også å ha skjenket Hellas selvstendighet. Selv om Nero på den måten var blitt umåtelig populær i Hellas, var misnøyen med både pengebruken, riksstyrelsen og keiserens outrerte oppførsel massiv andre steder.

Det brøt ut flere opprør i provinsene mot romersk overherredømme, det største og mest alvorlige skjedde i 66 i Judea. Imidlertid brøt det også noe seinere ut revolter mot Nero under romerske feltherrers kommando. Da stattholderen i Spania, den avholdte senatoren Sulpicius Galba, satte seg i spissen for motstandskampen mot Nero, mistet han raskt støtte. Senatet stilte seg bak Galba og fikk Nero dømt fredløs. Han flyktet til en villa utenfor Roma, hvor han lot en slave drepe seg i juni 68. Med ham døde det juliske-claudiske keiserhuset ut.

Ettermæle

Som andre romerske keisere som kom veldig unge til keisermakten, fikk Nero problemer med å hevde seg selv i møte med et ambisiøst aristokrati. Og som med mange andre endte det med konflikt, politiske prosesser og drap, og til slutt med at han ble styrtet. Nero er derfor blitt offer for en fiendtlig antikk tradisjon, blant annet av Tacitus og Sveton, som gjør det vanskelig å gi et balansert bilde av ham. Han skildres som amoralsk, feig og grusom i de seinere kildene. Dessuten får Neros forfengelighet og affekterte svermeri for gresk kunst og kultur, som attpåtil fikk ham til å opptre offentlig som sanger, musiker og kappkjører, unngjelde.

Hvor mye som er bevisst fordreining og grunnløs sladder og hvor mye som er korrekt gjengivelse av Neros liv og handlinger, er det ikke alltid like lett å avgjøre. Hans popularitet i den greske verden lenge etter hans endelikt illustreres imidlertid av at det ved flere anledninger dukket opp «falske» neroer som fikk stor oppslutning her.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Peter Ørsted Nero: Kejser i Rom (København 2004)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg