Kristenforfølgelser, forfølgelse av kristne eller kristne kirker av myndigheter eller andre.

Kirkens forfølgelseshistorie begynner med Jesus. Beretningen om Stefanus, den første kristne martyr, henspiller på Jesu lidelse (Apg 7). I den første tiden var det jødene som forfulgte de kristne. Med Nero kom den romerske stat for alvor inn i bildet. Han gav de kristne skylden for Romas brann og laget folkeforlystelse av å brenne kristne som levende fakler. På hans tid ble Peter og Paulus martyrer.

Under de senere keisere var det en rekke lokale og sporadiske forfølgelser. Det første edikt som tok sikte på å utrydde kristendommen, kom i 250, men først 50 år senere, under Diokletian, kom den store, systematiske forfølgelse som varte i 8 år. Alle som nektet å ofre til keiserens bilde, skulle tortureres og drepes. Planen lot seg ikke gjennomføre; de kristne var for mange. Konstantin vant makten ved de kristnes hjelp og gjorde kristendommen til statsreligion. Dermed var den klassiske martyrtid til ende.

Fra Konstantin til i dag har kirken selv vært en maktfaktor, og i den kristne delen av Europa kan man ikke godt tale om kristenforfølgelse i tiden mellom Konstantin og den franske revolusjonen. Det forekom grusomme forfølgelser (f.eks. av Valdenserkirken), men de skyldtes indre motsetninger. Etter den franske revolusjonen oppstod en ideologisk motivert kamp mot kirken, som sjelden har fått form av en åpenlys kristenforfølgelse, siden forfølgerne offisielt gjerne har hevdet religionsfrihet, men i praksis har religionsfrihet ofte betydd frihet fra religion.

Her har kirken hatt vanskelige forhold. Sosiale og politiske motsetninger spilte riktignok ofte en vesentlig rolle ved siden av de ideologiske, spesielt i de tidlige faser av den russiske revolusjonen. Da ble prestene slått i hartkorn med den borgerlige overklasse og bekjempet som proletariatets fiender. Det ligger i de totalitære systemers vesen at de forlanger ideologisk ensretting. Kristendommen ble utålelig fordi den hevder en annen lojalitet enn lydigheten mot staten og partiet. At kirken i noen grad er en internasjonal maktfaktor, har også spilt inn. Det forklarer at den katolske kirken ofte er blitt hardere behandlet enn den ortodokse og de protestantiske kirkene.

I alle kommunistiske land var det en konflikt mellom kirke og stat. For å gi skinn av religionsfrihet ble gudstjenester gjerne tillatt. Derimot forsøkte man å hindre enhver religiøs påvirkning utenom gudstjenesten. Under forskjellige påskudd ble tusenvis av kirker stengt og prester ble overvåket. I Sovjetunionen risikerte kristne foreldre (særlig hvis de ikke tilhørte den ortodokse kirke) at barna ble tatt fra dem og sendt til kommunistiske oppfostringsanstalter. I Øst-Tyskland prøvde man å bekjempe kirkens konfirmasjon ikke bare ved å innføre en tvungen kommunistisk ungdomsinnvielse, men ved f.eks. å nekte de konfirmerte å få høyere utdannelse.

Også her er kristne blitt forfulgt. Motivene for å forfølge kirken i misjonslandene var svært forskjellige. At kristendommen var en fremmed, og fremfor alt de fremmedes religion, har ofte vært den viktigste grunn. I Japan, der kristendommen hadde sterk fremgang fra 1550, startet en systematisk og grusom forfølgelse på 1600-tallet. Fra 1638 til 1873 ble alle innbyggere kontrollert årlig, og alle som vegret seg for å tråkke på et hellig, kristent symbol, ble dømt til døden. I det første året skal det ha vært 38 000 martyrer. Så sent som i 1865 ble en større kristen menighet avslørt og utsatt for massakrer. Svært ofte har politiske og religiøse motiver vært uatskillelig sammenblandet, f.eks. ved aksjoner fra muslimske makthaveres side.

Nå er det særlig i muslimske land at det skjer åpen kristenforfølgelse. Det finnes muslimske land med betydelige kristne minoriteter, f.eks. i Egypt og Iran. De gamle ortodokse kirkene blir oftest tolerert, mens nyere misjonerende protestantiske kirker har store problemer. Det er mange steder ikke tillatt for en muslim å gå over til kristendommen eller en annen religion (frafallsloven). Muslimer som konverterer til kristendommen, blir derfor ofte utsatt for utstøtelse av familien, trakassering, fengsling og i verste fall drap.

Mens forfølgelsen i visse land er et resultat av myndighetenes politikk, f.eks. i Iran og Saudi-Arabia, er det ellers ofte fundamentalistiske opposisjonelle grupper som er aktive, f.eks. i Egypt og Pakistan, der forfølgelsen også rammer de eldre etablerte kirkene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.