Tegnspråk, språk som artikuleres ved hjelp av håndgester, mimikk og kroppsholdning og oppfattes gjennom synet (gestuelt-visuelt språk), i motsetning til talespråk, som artikuleres ved hjelp av stemmen og oppfattes gjennom hørselen (vokalt-auditivt).

Man kan skille mellom tegnspråk som brukes blant døve (også kalt primære tegnspråk), og tegnspråk som brukes som alternativ kommunikasjon blant hørende (også kalt alternative tegnspråk), f.eks. kommunikasjon med tegn i visse munkeordener, og i enkelte stammer blant nordamerikanske indianere og australske urinnvånere. Mens disse siste typene tegnspråk ofte er strukturert etter talespråkenes prinsipper, er døves tegnspråk strukturert helt uavhengig av det talespråk som tales i landet de døve bor i.

Begge tegnspråktypene nevnt ovenfor må videre skilles fra slike tegnsystemer som er tatt i bruk for å kommunisere mellom hørende og døve, som for eksempel «tegn og tale» (en kombinasjon av talespråk og tegn som har utviklet seg i kommunikasjon mellom døve og hørende) og tegnspråknorsk (et konstruert system laget for døveundervisning med hørende lærere, med utgangspunkt i talt norsk). Disse blandingsspråkene er i stor grad talespråkbaserte og brukes sammen med talespråket.

Døves tegnspråk har først og fremst utviklet seg i de språkmiljøene der døve ferdes, i døveskoler og døveforeninger. Norsk tegnspråk (NTS) er et minoritetsspråk med offisiell status i Norge. Det regnes som morsmål/primærspråk for de fleste døve i landet og er obligatorisk fag i grunnskolen for disse. Døves tegnspråk i ulike land (som amerikansk tegnspråk, britisk tegnspråk, svensk tegnspråk, kinesisk tegnspråk) er helt ulike språk og ikke innbyrdes forståelige. De skandinaviske tegnspråkene dansk tegnspråk, svensk tegnspråk og norsk tegnspråk er i en viss grad innbyrdes forståelige, fordi det har vært nær kontakt mellom døvemiljøene i disse landene.

Siden tegnspråk er et fullverdig språk som er vokst frem naturlig blant døve, har det mange fellestrekk med talespråk. Men samtidig skiller tegnspråk og talespråk seg fra hverandre på visse karakteristiske måter, som blant annet er betinget av at de brukes i hvert sitt medium: tegnspråk er synsbasert, mens talespråk er hørselsbasert.

En interessant grammatisk forskjell ligger i det at mens talespråk er lineære, fordi ordene nødvendigvis må uttrykkes etter hverandre i en lineær rekkefølge, kan tegnspråk også være simultane i den forstand at flere tegn kan utføres samtidig. For eksempel kan spørsmålet som på norsk lyder: Er du sulten? på NTS uttrykkes ved at to tegn utføres samtidig med hver sin hånd: tegnet SULTEN (bevegelse på magen med flat hånd) med høyre hånd, og tegnet DU (pekebevegelse mot mottakeren) samtidig med venstre hånd, kombinert med hevede øyenbryn, blikk-kontakt med mottakeren og eventuelt en noe fremoverlent overkropp, som uttrykker at det er et spørsmål.

På denne måten spiller rekkefølgen på tegnene en mindre rolle i tegnspråk enn rekkefølgen som ordene kan ha i talespråk, mens derimot måten tegnene er relatert til hverandre på i det fysiske rommet, får stor grammatisk betydning i tegnspråk.

Denne muligheten tegnspråket har til å utnytte det visuelle rommet omkring avsenderen, gir også større mulighet enn i talespråket til ikoniske tegn, dvs. at tegnene etterligner virkeligheten. Slik kan man ofte kjenne igjen tegnet hvis man vet betydningen til det (f.eks. kan tegnet TRE i NTS ligne et tre der underarmen utgjør stammen og fingrene kronen). Selv om tegnene kan ha ikonisk opprinnelse, har dette ingen betydning for tegnenes funksjon i språket.

Forskning om tegnspråk kom for alvor i gang i 1960 med amerikaneren William Stokoes beskrivelse av amerikanske døves tegnspråk. Siden 1980-årene har forskningen også skutt fart i Norge.

Se også hørselshemning (undervisning) og håndalfabet.

  • Jørgensen, Sissel Redse & Rani Lill Anjum, red.: Tegn som språk : en antologi om tegnspråk, 2006, isbn 82-05-35828-1, Finn boken
  • Mosand, Nora Edwardsen & Ann Kristin Malmquist: Se mitt språk! : språkbok : en innføring i norsk tegnspråk, 1996, isbn 82-7052-121-3, Finn boken
  • Tetzchner, Stephen von & Harald Martinsen: Alternativ og supplerende kommunikasjon : en innføring i tegnspråksopplæring [...], 2. utg., 2002, isbn 82-05-30444-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. september skrev Knut Are Tvedt

Jeg finner ikke noe historikk her. Når oppsto dette? Når ble det vanlig å bruke det i undervisningen? Hvem var de første i Norge som tok dette i bruk, og når?

10. oktober skrev Rolf Piene Halvorsen

Hei!
Takk for spørsmålet. Jeg har bearbeidet artikkeln om norsk tegnspråk (ennå ikke oppdatert 10.10.2017). Norsk tegtnspråk har en dokumentert sammenhengende historie fra 1815 i Trondheim. Opp gjennom historien på steder hvor det har vært døve, har det oppstått visuelle semiotiske system for kommunikasjon. Tegnspråk er dokumentert langt tilbake i historien i Midt-Østen, i all fall fra 1000 tallet f. Kr. I Europa vet vi det har vært tegnspråk opp gjennom historien fra Aleksander den store og frem til i dag. I Norge vet vi det har vært døve i klostre hvor et monastisk tegnspråk har vært utviklet for å bevare stillheten. Jeg har materiale til en ny artikkel om dette. Så om litt tid, skal det komme mer om dette temaet. Hilsen Rolf Piene Halvorsen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.